En arv av endringer i Kirkens skoleverk
Årlig opplæringssending for S&I 2021
Tirsdag 19. januar 2021
Jeg er takknemlig for dere og det gleder meg å være sammen med dere i dag. Jeg er takknemlig for Chad og hans talentfulle og hengivne team som arbeider så flittig for å bidra i dette Herrens verk. Det er en velsignelse å ha søster Jean B. Bingham sammen med oss i dag, og jeg ser frem til hennes budskap. Hun er en mektig og inspirerende leder, og vi er takknemlig for at hun virker i Kirkens skolestyre.
Når vi har overveid viktige endringer i Seminar og Institutt (S&I), har jeg også reflektert over endringer i utdannelseshistorien i Kirken. Her om dagen begynte jeg å sammenligne hva som foregikk i utdannelsen i Kirken med min egen slektshistorie. Min mors foreldre konverterte til Kirken i Sveits da de var unge voksne, så på den siden av min familie var min mors generasjon den første til å stifte bekjentskap med utdannelse i Kirken. Noen av min fars forfedre ble medlemmer av Kirken mye tidligere i evangelieutdelingen. La meg gå gjennom litt grunnleggende informasjon om noen av disse forfedrene og også nevne Kirkens utdannelsesarbeid i deres levetid. Dere vil legge merke til endringer i årenes løp – noen av dem er betydelige.
Sarah Jane Angell, min tippoldemor, var en ung pike da hennes familie bodde i Kirtland i Missouri og Nauvoo. Hun kom til Saltsjødalen i 1848 som en 14 år gammel pike, og hun gikk på de offentlige skolene de hadde på disse stedene.
Jarvis Johnson, som til slutt giftet seg med Sarah, bodde i Nauvoo som ung tenåring. Den skolegang han fikk, ville ha vært på en av de mange skolene i byen. Da de hellige forlot Nauvoo og dro vestover, vervet han seg som medlem av Mormon-bataljonen i en alder av 17 år. Under Sarahs og Jarvis’ ungdoms- og unge voksne år, tilbød Kirken og enkeltpersoner i deres lokalsamfunn skolegang, men det var ikke et Kirkens skoleverk slik vi kjenner det i dag.
Sarah og Jarvis’ sønn Rais er min oldefar. Han vokste opp i Utah og gikk på skole i en by kalt Honeyville. Bygningen ble brukt både til kirke og skole. Charlotte, som til slutt giftet seg med Rais, gikk på skole i en stenbygning i det nærliggende Calls Fort. De var tenåringer sent på 1870-tallet og tidlig på 1880-tallet, noen år før Kirken åpnet de fleste av sine akademier. Etter hvert som flere skoler i byene ble offentlige skoler på 1880-tallet, fikk disse skolene ikke lov til å undervise i religion. Dette førte til en utvidelse av kirke-drevne akademier etter at Rais og Charlotte hadde fullført sin skolegang.
Rais ga en beretning om sitt frieri til Charlotte, som han kalte Lottie. Han sa:
“Første gang jeg så Lottie, kjørte hun en vogn med varer. Faren hennes drev butikk i huset deres. Hun så ut som en tusenfryd. Jeg møtte henne senere på en dans, og vi gikk ut sammen mindre enn et år, og så spurte jeg henne om hun ville ha meg. Hun sa: ‘Du liker ikke meg.’ Jeg sa: ‘Det gjør jeg.’ Vi var forlovet i tre måneder.”1
Jeg er ganske sikker på at Rais ikke ville ha gjort det bra som forfatter av dialoger i romantiske romaner, men Charlotte giftet seg med ham allikevel og de fikk 12 barn.
Et av disse 12 barna, Alphalus – som ble kalt “Alph” – er min bestefar, han gikk på Brigham Young College i Logan i Utah. Min bestemor, som het Blanche, gikk også på Brigham Young College, som var et av Kirkens akademier. På den tiden de gikk der, var det en kombinert videregående skole og høyskole. Ved disse akademiene ble elevene undervist i både verdslige emner og religion, og hadde en hel rekke aktiviteter. Bestefar spilte på baseball- og basketball-lagene, og bestemor var stavhopper.
Det første skoleintegrerte seminaret begynte i Salt Lake City i 1912, og derfra begynte programmet å spre seg til andre byer. Etter at disse seminarene begynte å vise at de ga en god religiøs grunnvoll til elever som deltok på offentlige skoler, bestemte Kirken seg for å skille lag med de fleste av akademiene, herunder Brigham Young College. På grunn av dette gikk neste generasjon i familien på offentlige skoler og Seminar.
En av Alph og Blanches sønner, Vere, er min far. Han kunne huske sine Seminar-lærere hele sitt liv. Min mor, Winifred, gikk også på videregående skole og Seminar, og kunne også huske sine lærere.
I 1926 startet Institutt-programmet i Moscow i Idaho, og innen 1928 var det andre instituttet opprettet i Logan i Utah. Begge mine foreldre gikk på det som nå er Utah State University i Logan på 1940-tallet. På den tiden var Institutt-programmet veletablert i Logan, og mine foreldre møttes først sosialt i forbindelse med en Institutt-aktivitet. De giftet seg til slutt, og etter bryllupet i Logan Utah tempel holdt de bryllupsmottagelsen i Institutt-bygningen.
Jeg vokste opp i Logan i Utah, og gikk på den samme videregående skolen og Seminar som min mor. Den videregående skolen var faktisk det som pleide å være Brigham Young College. Jeg tilbragte også en del av et skoleår i Monticello i Utah, og gikk i samme Seminar-klasse som en fantastisk jente som var et år yngre enn meg. Hun het Jill. Hun heter fremdeles Jill, og selv om jeg ikke er sikker på at jeg var noe bedre på romantisk dialog enn min oldefar Rais, endte hun opp med å gifte seg med meg.
Jeg deltok i Seminar sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. Dette er den tidsperioden da den første utbredelsen av Seminar og Institutt til forskjellige deler av verden fant sted. Det hadde vært erfaring med leksjoner i morgenseminar, og noen forsøk med hjemmestudie-seminar som gjorde utbredelsen til hele verden mulig. Dette var en utfordrende tid for dem som jobbet med S&I. De prøvde å tilpasse programmer som var etablert som skoleintegrert og som Institutt ved høyskoler til svært forskjellige omstendigheter over hele verden. De taklet store utfordringer innen oversettelse og trykking av materiell i denne tidlige tiden.
Da jeg var på misjon i Norge tidlig på 1970-tallet, ble faktisk Seminar introdusert der samme år som jeg kom dit. Jeg husker at jeg hjalp en ung mann, Tom Rui, med hans hjemmestudie-seminarleksjoner – noe jeg aldri hadde sett før. Det var første gang jeg forsto at Seminar kunne være noe annet enn en klasse i skoletiden, og som fant sted like ved den videregående skolen.
Jeg vil nå gå fra mine forfedre til våre etterkommere. Våre barn deltok i Seminar i et skoleintegrert program, bortsett fra et par av våre barn som deltok i morgenseminar mens vi var på oppdrag i Chile. Pensumet hadde endret seg siden Jill og jeg deltok i Seminar. Jeg var ung Seminar-lærer da fortløpende undervisning i Skriftene ble innført. Det var noen utfordringer for å finne ut hvordan man best kunne undervise på denne måten. Det var ikke en automatisk overgang. Men resultatet var akkurat det som var nødvendig for den generasjonen som skulle undervises. De ble bedre kjent med Skriftene, og som følge av dette ble de naturligvis påvirket mer av Skriftene og utviklet en tillit til dem. Vi har noen lydopptak av mine foreldre fra noen år før de gikk bort, og mor snakket om en forskjell hun hadde lagt merke til.
Hør på kommentarene hennes.
“Vi ble ikke undervist i Seminar på langt nær så godt som barna gjør nå, og vi hadde aldri en vane med å lese i Skriftene slik de gjør nå. Mor hadde små bøker – Historier fra Skriftene – og hun leste dem. Men jeg husker ikke at vi leste i Skriftene. Våre barn og barnebarn, har kanskje et enda sterkere vitnesbyrd fordi de forstår evangeliet mer, og de har – de begynner å lese dem når de er mye yngre, og de leser virkelig i Skriftene. Og jeg tror det har gitt dem stor styrke.”2
Noen av mine barnebarn er nå i Seminar-alder og de eldste er i Institutt-alder. De opplever andre endringer i S&I, som tilpasningen av det som blir undervist i Seminar med det som blir studert hjemme i Kom, følg med meg. På grunn av den nåværende pandemien, har vi måttet lære mye om å holde eksterne klasser via nett. Jeg heier på dere alle når vi gjør endringer som vil være passende “etter forholdene blant” den oppvoksende generasjon.3 Jeg heier ekstra høyt fordi den oppvoksende generasjon omfatter våre barnebarn.
Det er vanligvis vanskelig å innføre viktige endringer. Noen ganger er rettledningen klar, men utførelsen kan være svært utfordrende. Tenk på Mosiahs sønner. De hadde en klar hensikt med at “frelse skulle forkynnes for enhver skapning”4 og at de “kanskje kunne redde noen få … sjeler.”5 Det er lett å bare fokusere på deres mirakuløse suksess og glemme hvor utfordrende ting var. De prøvde alt. De holdt på i 14 år, og deres erfaringer innbefattet at de forsaket alt, de underviste i gater, hus, templer og synagoger, de ble kastet ut, spottet, spyttet på, slått, steinet, bundet og kastet i fengsel.6 Men de holdt ut, holdt fokus og mottok Herrens kraft til å utføre sin misjon.
Jeg leste nylig igjen om daværende eldste Russell M. Nelsons erfaringer i Europa – spesielt i Øst-Europa – da han hadde ansvar for denne delen av verden fra 1985 til 1990. På dette tidspunktet virket han i De tolv apostlers quorum. I 1985, da han ble gitt ansvar for Europa og Afrika, fikk han et spesielt oppdrag om å åpne nasjonene i Øst-Europa (som da var under kommunismens åk) for forkynnelse av evangeliet.7 Dette oppdraget ble gitt fire år før Berlin-muren falt, og seks år før Sovjetunionen offisielt opphørte.
Eldste Nelsons mål var tydelig, men oppgaven var svært vanskelig. Han var utrettelig i sin fokusering på denne spesielle oppgaven. Han besøkte “den tidligere Sovjetunionen 27 ganger og … andre østblokkland flere dusin ganger.”8 I sin bok Insights from a Prophet’s Life: Russell M. Nelson, beskrev Sheri Dew hans arbeid på følgende måte:
“Han var aldri ønsket og sjelden velkommen. Mange myndighetsledere ville ikke engang gi avtaler til en mann som hevdet å tro på Gud. Med tiden ble han både forpurret i sine anstrengelser og hjulpet underveis, behandlet dårlig i noen omstendigheter og med vennlighet i andre, spionert på av hemmelig politi og senere tatt imot som en venn av funksjonærer som ble kjent med ham, han ble behandlet mistenksomt av noen, samtidig som han ble oppsøkt til medisinske konsultasjoner av andre. Noen turer virket fullstendig nytteløse, mens andre åpnet dører han aldri kunne ha forutsagt eller planlagt.”9
Etter at eldste Nelsons oppgave opphørte i Europa, dro han og eldste Oaks – som etterfulgte ham i oppgaven – for å rapportere til Kirkens president, president Ezra Taft Benson, at Kirken nå var etablert i alle land i Øst-Europa.10 Søster Dew beskrev videre president Nelsons erfaring:
“Da han senere ble spurt om hva han lærte av oppgaven med å åpne landene i Øst-Europa for forkynnelse av evangeliet, spesielt i lys av de mange stopper og starter, mislykkede møter, oppturer og nedturer, svarte eldste Nelson ganske enkelt: ‘Herren liker innsats. Han kunne ha sagt til Moses: “Jeg skal møte deg på halvveien”. Men Moses måtte gå helt til toppen av Sinai-fjellet. Han krevde innsats fra Moses og Josva og Joseph Smith og fra alle tidligere Kirkens presidenter … Er du villig til å gjøre virkelig vanskelige ting? Når du har vist at du er villig til å gjøre din del, vil han hjelpe deg.’”11
Eldste Nelsons rettferdige innsats var medvirkende til den betydningsfulle forandring som resulterte i å gjøre evangeliet tilgjengelig for millioner av Guds barn.
Mirakler krever hardt arbeid. De mirakler vi lengter etter vil kreve stor innsats fra vår side.
Noen ganger tar det tid å forstå alle resultatene av vår hardt utkjempende innsats for å gjøre nødvendige endringer. I noen tilfeller får vi kanskje ikke engang se fruktene av vår innsats kombinert med Herrens kraft. Men vår fremgang er avgjørende, og vi kan og vil arbeide med flid for å gjøre de endringer som vil være til velsignelse for dem vi tjener. Det legger også grunnlaget for neste generasjon – våre oldebarn. Jill og jeg har ikke fått noen ennå, men snart vil de begynne å ankomme her på jorden, og før vi vet ordet av det, vil de være i deres klasser.
Vårt formål i S&I er tydelig – det har ikke endret seg. Vi vil arbeide med flid for å velsigne disse unge menneskene og hjelpe dem “å forstå og sette sin lit til Jesu Kristi læresetninger og hans forsoning, kvalifisere seg til templets velsignelser og forberede seg, sin familie og andre til evig liv sammen med sin Fader i himmelen.”12 Det er på grunn av at vi arbeider for å nå dette målet at vi er åpne for endringer i våre programmer, til å forbedre kommunikasjonsmetodene, til å innovere Institutt og til annen innsats for å forbedre oss. Fordi vi er glad i de unge, er vi villige til å arbeide flittig, prøve nye ting og be om Herrens veiledning og kraft i all vår innsats.
I deres innsats for å velsigne den oppvoksende generasjon, måtte Herren også velsigne dere i de utfordringer dere personlig opplever. Jeg er glad i dere og vitner om vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus. De lever.
I Jesu Kristi navn. Amen.