“La jorden motta sin Konge” [fritt etter engelsk original]
Det første presidentskaps juleandakt 2022
Søndag 4. desember 2022
Åpne vårt hjerte for å motta
Jeg elsker hvordan fred og varme fra inspirert musikk fyller vår sjel.
God jul!
Det var desember i 1943, og verden var oppslukt av 2. verdenskrig. Alle var bekymret for sine kjære som var langt unna, og bekymringer i hjemmet ble forsterket av penge- og matmangel. Familiens ressurser ble nøye bevoktet, så det var overraskende for min far, Harold Hillam, da en ni år gammel gutt, å få en mirakuløs julegave – et togsett. Men dette var ikke noe gammelt tog. Dette toget beveget seg på skinnene uten at noen dyttet det. Du trengte ikke dytte det. Det virket umulig å kunne få en så fantastisk gave. Å, som Harold satte pris på dette toget.
Noen år senere, da julen nærmet seg, var verden i ferd med å komme seg etter krigen. Likevel hadde ikke de økonomiske forholdene i St. Anthony i Idaho blitt bedre, og for min fars familie hadde de faktisk forverret seg. Harolds far hadde vært alvorlig syk og hadde nesten mistet livet. Det ville ikke være noen gaver til noen – inkludert Harold og hans yngre bror Arnold.
Noen dager før jul kom Harolds far til ham og spurte stille: “Harold, vil du være villig til å gi toget ditt til Arnold slik at han kan få en julegave i år?”
Hadde han hørt riktig? Hans kjære tog? Dette var forespørselen over alle forespørsler.
Første juledagsmorgen kom, og Arnold skrek av glede da han fikk et tog akkurat som Harolds.
Arnold la snart merke til at Harold ikke lekte med toget sitt lenger. Etterhvert skjønte Arnold at hans dyrebare gave ikke var akkurat som Harolds tog – det var Harolds tog! Da Arnold forsto offeret bak gaven, ble dette toget uvurderlig.
For meg er denne familiehistorien i seg selv en gave – og ikke bare fordi den minner meg om min elskede far og hans kjære bror. Enda viktigere er det at den minner meg om offer – Guds elskede Sønns offer og kjærlighet – ham, hvis fødsel vi feirer.
Jesus Kristus var og er vår første og evige gave i julen. Jeg vitner om denne sannheten: Han ble født, og han levde og døde for oss, og han lever – fremdeles!
Hvor velsignet vi er som får være mottagere av denne gledelige gave. Med ordene i min favorittjulesang: “Glede til verden, Herren har kommet. La jorden motta sin Konge!” [Fritt etter engelsk original.]1
Eldste Neal A. Maxwell underviste: “I lys av alt Gud har gitt oss, burde vi være ganske flinke til å motta, men det er vi ikke. Vi som betrakter oss selv som ganske selvhjulpne og uavhengige, opplever ofte det å motta som innviklet, til og med vanskelig …
“Guds gaver, i motsetning til gaver i høytider, er evige og uforgjengelige, noe som utgjør en vedvarende jul som aldri tar slutt!”2
Hvordan mottar vi så en så utsøkt gave? Hvordan velger vi daglig vår Frelsers gave, hans kjærlighet og hans altomfattende forsoning?
La oss gå vekk fra frostede vindusruter og malte sukkerstenger og lære av de ydmyke karakterene og sandalsålede Kristi første mottagere.
Motta hans hellighet
Da Frelserens fødsel nærmet seg, kjempet Maria og Josef seg gjennom Betlehems travelhet, men herbergene var fulle. Hadde ingen plass til dem? Var det ingen som kunne gi dem hvile? Maria visste hvilken gave hun bar på, men ingen hadde plass til å motta den, til å ta imot Ham.
Vi kan ikke helt vite hva Maria og Josef følte på dette tidspunktet, men jeg har alltid forestilt meg at de går fremover med stille styrke og tillit. De ga akt på engelens ord, “frykt ikke,”3 og nå som de forberedte seg til Jesu fødsel, klarte de å gi slipp på alle forventninger om komfortabel losji og installerte seg i stedet i en stille og enkel stall. Det som må ha føltes som en dyster ramme, ville ikke forbli slik. Herren ville snart fylle denne hulheten med hellighet.
Og som vi så kjent kan lese i Lukas 2:7: “Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.”
Vår Frelser, denne strålende livets gave, håp og løfte, hadde kommet til jorden.
Kan vi berede plass i vårt hjerte til å ta imot ham og la hans hellighet fylle våre hule steder? I likhet med Maria og Josef, kan vi stole på ham, selv midt i noen ganger overveldende omstendigheter. Veiledningen – til og med mirakler – som kommer inn i vårt liv, vil sannsynligvis ikke være i kjas og mas, heller ikke på scener eller på stadioner, men på de fredelige stedene hvor vi bor og arbeider – dit vi går for å få hjelp. Uansett hvor våre ydmyke behov oppstår, kan og vil vi motta svar på våre hviskede bønner.
Motta Hans oppfordring til å handle
Er det ikke fantastisk at noen av de som mottok Guds lam først var hyrder?
Natt dekket jorden da forbløffede hyrder samlet seg under et strålende lysprisme da himmel møtte jord i den oversanselige begivenheten da Frelserens fødsel fant sted.
“Men engelen sa til dem … jeg forkynner dere en stor glede …
“I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.”4
Vi elsker at disse hengivne hyrdene ikke utsatte å motta, men skyndte seg for å møte sin Konge. Av dem lærer vi at å motta er et handlingsord. Lukas forteller oss at hyrdene “skyndte seg av sted, og de fant … barnet som lå i krybben.”5
Mange ganger vil kanskje ikke de stille, små inntrykk vi får fra Herren bli mottatt fordi de ikke passer inn i vår kalender, våre planer eller vår tidsplan. Juleberetningen minner oss om å bli som disse hengivne hyrdene som ikke utsatte å gjøre det som trengtes for å møte sin Konge.
Har dere lagt merke til at Lukas la inn i juleevangeliet et gledelig element at det å motta ham er å dele ham med andre, og forklarte: “Da de hadde sett [Jesus], fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet.”6 Disse hyrdene mottok denne beskjeden fra himmelen, skyndte seg avsted og umiddelbart og deretter ble de himmelske budbringere, og erklærte “glede til verden” og inviterte alle til “å motta [sin] Konge!”7
Motta med varig tro
La oss nå vende vår oppmerksomhet til de vise menn. De står frem som de største søkere etter Jesus Kristus. De brukte sitt liv med flid på å se etter den himmelske manifestasjon, og da den kom, forlot de hjemmets komfort, arbeid, familie og venner for å følge stjernen og finne sin Konge.
I motsetning til hyrdenes reise, var deres en vedvarende reise – en som tok tid. De måtte lete, spørre, vente og gå, og så gjøre det igjen, til de endelig så det lille barnet sammen med Maria, hans mor. De tilbød gaver som var svært dyrebare og falt ned og tilba ham.8
Jeg har ofte grunnet på: Når vi mottar Kristus, søker vi ham flittig, og lar ham lede vår reise til ukjente steder og mennesker? Hvordan kan vi uttrykke vår takknemlighet gjennom gavene og tilbedelsen vi tilbyr?
Salige er mottagerne
Så, der er den – den store juleberetningen.
Mine kjære venner, velsignet er de som mottar. Så verdsatt som gaven min fars tog enn var, og de gode gaver i vår tid og skatter som familier gir overalt, blekner disse gavene sammenlignet med å motta julens sanne gave – Jesus Kristus.
“For hva gagner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar gaven?”9
Grunn på det skriftstedet i lys av denne evige sannheten: “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”10
Jeg elsker løftet at hver den som virkelig mottar gaven, som er Kristus, som ble gitt den hellige natt, vil få evig liv!
Så vi ser at gjennom våre daglige anstrengelser for å motta Kristus mer fullkomment, vil vi bli som vår profet, president Russell M. Nelson, har invitert: “et folk som er i stand til, beredt og verdig til å ta imot Herren når han kommer igjen. Et folk som allerede har valgt Jesus Kristus”.11
Så fantastisk å se for seg den dagen da vi sammen vil rope ut: “Glede til verden, Herren er kommet. La jorden [og hver og en av oss] ta imot sin Konge!” [Fritt etter engelsk original.]12 I Jesu Kristi navn. Amen.