Primær-venner
Primær var morsommere når Lizzie hjalp Abby.
“Vær et forbilde for de troende” (1 Timoteus 4:12).
Lizzie pleide å synes at mange av Primær-sangene var kjedelige. Hun likte dem som handlet om Jesus, men hun følte seg for gammel til bevegelsessangene. Hun pleide vanligvis å mumle ordene.
Men ikke nå lenger. Nå sang Lizzie alle sangene så muntert hun kunne. Hun satte seg opp. Hun sang høyt. Hun hadde det gøy.
For nå satt Abby ved siden av henne.
Tidligere på året hadde Lizzie og de andre barna i klassen blitt satt sammen med en ny solstråle. Det var deres oppgave å hjelpe soltrålevennen å føle seg mer tilpass i Primær.
Abby var Lizzies solstrålevenn. De satt sammen i Primær. De sang sammen. Hver gang de så hverandre i kirken, vinket de alltid eller ga hverandre en klem.
Lizzie var glad for å se Abby hver søndag. Og hun visste at Abby var glad for å se henne. Abby så mye på henne. Når Lizzie sang høyt, gjorde Abby det samme. Når Lizzie foldet armene og satt ærbødig, gjorde Abby det samme. Det fikk Lizzie til å ønske å alltid være et godt eksempel.
Lizzie ville at Abby skulle like Primær. Hun ville at Abby skulle ha det gøy og føle seg elsket. De kunne lære om evangeliet sammen!
Abby og Lizzie satt ved siden av hverandre, akkurat som hver søndag. Men i dag satt de på forhøyningen i kirkesalen sammen med resten av Primær. Det var Primærs program!
Abby svingte på bena og gliste til Lizzie.
“Det er nesten din tur,” hvisket Lizzie. Hvert av Primær-barna hadde en taledel i programmet. De eldre barna, som Lizzie, leste lengre deler. De yngre, som Abby, fremsa kortere deler. Lizzie hadde hjulpet Abby å lære sin del.
“Bare husk, snakk høyt og tydelig slik at alle kan høre,” sa Lizzie.
“Du blir med meg, ikke sant?” sa Abby. Hun så nervøs ut.
“Selvfølgelig!” sa Lizzie. “Jeg skal stå rett ved siden av deg. Det kommer til å gå bra.”
De reiste seg og sang en sang sammen med resten av barna. Lizzie husket at hun pleide å ikke like å være med i Primær-programmet. Men sammen med Abby, var det gøy!
Så var det Abbys tur til å tale. Sammen gikk de to jentene til mikrofonen. Lizzie hjalp Abby å stå på en liten krakk. Abby stivnet. Hun så redd ut.
Lizzie la armen rundt Abby. Hun klemte henne forsiktig og hvisket: “I mine bønner …”
Abby trakk pusten dypt. “I mine bønner forteller jeg vår himmelske Fader hva jeg er takknemlig for.” Stemmen hennes var sterk og klar.
Abby smilte stort, tok Lizzie i hånden og hoppet ned fra krakken. De satte seg ned mens andre barn gikk frem til mikrofonen.
“Du gjorde det så bra, Abby!” sa Lizzie.
“Var det høyt og tydelig nok?” spurte Abby.
“Det var perfekt!” sa Lizzie. “Jeg vedder på at de kunne høre deg på bakerste rad!”
Abby lente seg lykkelig mot Lizzie. De lyttet mens andre barn fremsa det de var takknemlige for.
“Du, Lizzie?” sa Abby. Hun trakk Lizzie ned for å hviske i øret hennes.
“Jeg er takknemlig for deg!”
Lizzie smilte. “Jeg er takknemlig for deg også!”
Illustrasjon: Liz Brizzi