Fra venn til venn

Borte bra, men hjemme best

Av Amy A. Wright

Annenrådgiver i Primærs generalpresidentskap

Fra et intervju med Sydney Walker.

Min tipp-tipp-oldemor er Mary Wilson Montgomery. Hun ble født i Skottland. Hun og mannen hennes, Robert, seilte til Canada på jakt etter nye muligheter.

Våren 1845 møtte de misjonærene. Den vinteren var Mary og Robert klare til å slutte seg til Kirken. De måtte hugge hull i isen for å bli døpt!

Mary og Robert flyttet til Nauvoo i Illinois for å være sammen med andre medlemmer av Kirken. Men snart ble de tvunget til å forlate hjemmet sitt. De dro til Utah i en prærievogn. De bosatte seg i North Ogden ved foten av et fjell. Det minnet Elizabeth om et fjell i Skottland som het Ben Lomond (Vardefjellet). Hun ba byens ledere gi dette fjellet også navnet Ben Lomond. Det gikk de med på.

Da jeg vokste opp, bodde besteforeldrene mine ved foten av Ben Lomond i Utah. Vi dro ofte hjem til dem for å feire høytider og spesielle begivenheter. Om vinteren ser snøen på fjellet ut som et ansikt. Bestemor fortalte meg at fjellet minnet henne om å være sterk, modig og trofast, som Mary. Hun sa det var som en engel som våket over oss. “Så lenge du kan se Ben Lomond”, pleide hun å si, “er du hjemme.”

Jeg tror templer er som Ben Lomond. De minner oss om å være sterke, tapre og trofaste. Når vi ser på tempelet, husker vi vårt himmelske hjem. Og borte bra, men hjemme best!

Illustrasjon: Augusto Zambonato