En oppmuntrende lapp
“Noen ganger blir til og med lærere nervøse,” sa pappa.
“Velkommen til klassen, alle sammen,” sa læreren.
Riley så opp på den nye læreren sin og smilte. Han så yngre ut enn de andre lærerne hennes. Stemmen hans sprakk da han snakket. Han renset stemmen og fortsatte:
“Jeg heter Hr. Berrett.”
En elev rakte opp hånden. “Er du ny?” spurte han.
“Ja. Jeg er helt nyutdannet. Dere er min aller første klasse.”
Så forklarte Hr. Berrett hva klassen skulle lære. Han snakket lavt. Noen ganger var det vanskelig å høre ham.
Riley kunne høre barna hviske bak henne. Det gjorde det enda vanskeligere å høre hva Hr. Berrett sa. Men Riley gjorde sitt beste for å lytte. Da Hr. Berrett så på henne, smilte hun.
Under middagen den kvelden spurte mamma om Rileys første dag på skolen.
“Jeg liker klassene og lærerne mine. Vi har én lærer som er helt ny. Han virket litt nervøs. Noen av barna gjorde narr av ham,” sa Riley.
“Noen ganger blir til og med lærere nervøse,” sa pappa.
Mamma smilte og sa: “Jeg er glad du er der for å heie på ham.”
Dagen etter hørte Riley noen barn snakke i gangen.
“Jeg har også Hr. Berrett,” sa en av dem og fortsatte: “I går kunne jeg ikke engang høre ham.”
“Hørte du stemmen hans sprekke?
Det kommer til å bli et langt år,” sa noen andre. Alle sammen lo.
Riley tenkte på det pappa hadde sagt om lærere som også ble nervøse. I går var Hr. Berretts første skoledag. Det var nok ganske skremmende. Mamma ba meg heie på ham. Hvordan kunne Riley gjøre det?
Da Riley ba kveldsbønnen sin, ba hun vår himmelske Fader om å la henne få vite hvordan hun kunne hjelpe Hr. Berrett.
Dagen etter åpnet Riley lunsjen sin. Inni var det en lapp fra mamma. “Du er herlig!” sto det. Riley smilte. Hun elsket mammas lapper. Familien hennes kalte dem “muntre lapper”.
Akkurat! Riley og klassekameratene hennes kunne skrive en munter lapp til Hr. Berrett!
Riley inviterte noen av klassekameratene sine hjem til seg etter skolen. De dekorerte en stor, lys plakat med smilefjes og stjerner. De skrev ting de likte ved Hr. Berrett. De skrev ting de allerede hadde lært av ham. Og de fortalte ham at de var glad for at han var læreren deres.
Dagen etter kom Riley og noen venner tidlig på skolen. De hang opp plakaten på døren til Hr. Berretts klasserom. Så gjemte de seg rundt hjørnet for å se hva som skjedde.
Snart kom Hr. Berrett til klasserommet sitt. “Oi!” sa han. Riley og klassekameratene hennes så på ham mens han leste lappene deres. Et smil lyste opp ansiktet hans.
Da Riley så hvor glad han ble, følte også hun glede. Hun smilte og ga vennene sine en high five.
Da de gikk sin vei, hørte Riley noen si: “Jeg gleder meg så til Hr. Berretts klasse i dag!” Riley kunne heller ikke vente.
Illustrasjoner: Kübra Teber