“En engel i oransje støvler”, Til styrke for ungdom, des. 2021.
En engel i oransje støvler
Hva kan en engel i stygge støvler tilby Herren?
Illustrasjon: Dean MacAdam
Jeg er en av dem som liker vinter. Men jeg liker ikke å fryse.
Det var typisk min flaks at staven satte opp en forestilling av Frelserens fødsel. Ute. Om kvelden. Den kaldeste julen på mange år. I Canada. Jeg spilte rollen som engel i denne historien om Kristi fødsel, så da ville i det minste min store kjortel kunne skjule de tykke buksene, vantene og skjerfene mine.
Men ingenting, ikke engang den store kjortelen, kunne holde føttene mine varme. Mamma tok meg med for å kjøpe tykkere støvler, og vi kjøpte de tilsynelatende varmeste skoene vi kunne finne: et par oransje støvler med røde lisser. Disse støvlene så ut til å kunne overleve en antarktisekspedisjon – og denne rekordartede vinteren trengte jeg det. Men jeg følte meg som den latterligste 17 år gamle juleengelen noensinne. Hva slags himmelsk sendebud går med oransje støvler?
En flau engel
Kvelden for vår siste generalprøve gikk jeg ut på scenen og prøvde å trekke ned kjortelen for å dekke støvlene. Uansett hva jeg gjorde, stakk de likevel ut fra det store englekostymet mitt.
Heldigvis sto de andre englene og jeg halvveis gjemt bak et bakteppe under mesteparten av forestillingen, noe som betydde at ingen kunne se skoene mine.
Men det var en del på slutten da alle figurene i historien om Kristi fødsel – hyrder, romerske soldater, vismenn, byfolk og engler – kom inn fra alle kanter av utendørsscenen for å knele foran Frelseren.
Denne delen av forestillingen skulle være et fredfylt øyeblikk for publikum og skuespillerne til å reflektere over Frelserens fødsel. Men de to første kveldene gruet jeg meg. Alt jeg kunne tenke på, var at jeg måtte knele rett foran folkemengden, og de ville kunne se mine stygge, knalloransje støvler. Der og da føltes det å være engel mer pinlig enn hellig.
Fredsfyrsten
Den tredje kvelden ventet jeg bak scenen sammen med alle de andre englene, og plutselig gledet jeg meg til å dele denne siste julekrybbescenen med publikum. Jeg mener, det var nå det gjaldt – publikum skulle få se engler komme inn fra alle kanter for å knele foran den nyfødte Frelseren. Hvor fantastisk er ikke det?
Jeg glemte alt om støvlene mine da fortelleren fremsa Jesaja 9:6, som var signalet mitt: “For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.”
Da jeg gikk ut, glemte jeg alt annet. Jeg følte meg som en av de himmelske englene – disse mektige, herliggjorte vesener som var tilstede ved Kristi fødsel.
De andre englene og jeg knelte ved siden av soldatene og la trøstende hender på hyrdenes skuldre. Vi viste alle vår ydmykhet, ærbødighet og kjærlighet til dette lille nyfødte barnet. Og jeg følte den uendelige kjærligheten min Frelser hadde til byens innbyggere, skatteoppkreverne og meg. Jeg visste at dette barnet – og forløsningen han kom med – var den viktigste gaven jorden noensinne hadde mottatt.
Jeg vitnet om Kristus
Da jeg gikk ut på scenen under de neste forestillingene, følte jeg meg ikke bare som en jente i et stort kostyme og oransje støvler. Jeg deltok i “englers betjening” som vitne om Frelseren (Moroni 7:25), om enn på min egen lille måte. Jeg brydde meg ikke lenger om at publikum kunne se skoene mine – for hvis mine oransje støvler var synlige, betydde det at jeg knelte foran min Frelser.