Min erfaring med åpen hjerteoperasjon

By Carter Thomas

Illustrasjon: Adam Nickle

Jeg er ganske oppslukt av idrett, spesielt basketball. Jeg liker å konkurrere. Og det var delvis derfor jeg måtte gjennom en åtte timers åpen hjerteoperasjon da jeg var 14 år gammel.

Jeg ble født med en defekt i en av hjerteklaffene mine. Til å begynne med sa legene at jeg sannsynligvis ville trenge en operasjon når jeg ble gammel, kanskje etter at jeg ble pensjonist. Men etter hvert ble problemet verre, i stor grad på grunn av hvor intenst jeg drev med idrett.

Under et besøk på høsten sa legen at jeg sannsynligvis ville trenge operasjonen i løpet av de neste to årene. I mellomtiden løp jeg terrengløp på skolen. Men istedenfor at løpetiden min ble bedre, ble den verre. Da skjønte jeg at noe var virkelig galt.

Vi dro til legen igjen i mars. Under besøket følte jeg at jeg skulle bli operert enda tidligere enn vi hadde planlagt. Jeg begynte å få en varm åndelig følelse inni meg. Denne personlige åpenbaringen ga meg litt trøst. Plutselig hørte jeg meg selv si at jeg ønsket operasjonen så snart som mulig. Foreldrene mine var til å begynne med litt bekymret, men jeg sa til dem: “Jeg føler fred. Hvor snart kan vi gjøre dette?” Vi planla operasjonen i april.

I vanskelige tider vet jeg at Jesus Kristus alltid er der for meg. Jeg kan alltid be til vår himmelske Fader, og det hjelper.

Jeg hadde tro på at alt ville ordne seg, men operasjonsdagen var likevel skremmende. Det slo meg hardt da jeg gikk inn i rommet. Jeg husker at jeg skalv. Anestesilegen hjalp meg virkelig i det øyeblikket. Jeg er takknemlig for alle dem som hjalp meg gjennom hele denne opplevelsen. Jeg fikk også himmelsk hjelp. For eksempel fastet hele menigheten for meg, og jeg følte virkelig kraften i faste og bønn.

Foto gjengitt med tillatelse fra familien Thomas

Nå fungerer hjertet mitt fint. Hvis jeg ikke hadde blitt operert, kunne jeg ha dødd innen to år. Nå er min forventede levealder normal.

Denne erfaringen har forandret mitt perspektiv. Jeg ser annerledes på alle, når de gjennomgår sine prøvelser. Jeg føler større empati for dem. Av og til ser jeg noen og føler at de gjennomgår noe vanskelig, og da går jeg bort og hjelper dem.

For meg betyr det å være en Jesu Kristi disippel, virkelig å være et eksempel for andre og behandle alle slik han ville ha gjort. Vi er alle i samme båt. Gud er vår Fader og vi er hans sønner og døtre. Enhver har formål og verdi. Det finnes nok av negativitet, så jeg prøver å hjelpe folk å smile og være positiv.

Jeg vitner om at jeg kan motta personlig veiledning fra Herren hver dag. Han kan gjøre meg sterkere som person og gi meg robusthet. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk (se Filipperne 4:13).