En tid til å forberede seg
Ian S. Ardern
i De sytti
Vi må vie vår tid til det som betyr mest.
Kapittel åtte i Forkynn mitt evangelium retter vår oppmerksomhet mot klok bruk av tid. I dette kapitlet minner eldste M. Russell Ballard oss på at vi må sette oss mål og lære teknikker for å oppnå dem (se Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet [2004], 146). Teknikkene vi trenger for å nå våre mål, innbefatter å bli herre over vår tid.
Jeg er takknemlig for president Thomas S. Monsons eksempel. Med alt han gjør som Guds profet, sørger han for, slik Frelseren gjorde, at det likevel er nok tid til å besøke de syke (se Lukas 17:12–14), til å oppmuntre de fattige i ånden og til å være alles tjener. Jeg er også takknemlig for det eksempel mange andre viser, som gir av sin tid i tjeneste for sine medmennesker. Jeg vitner om at det behager Gud når vi gir av vår tid i tjeneste for andre, og at dette vil bringe oss nærmere ham. Vår Frelser vil være tro mot sitt ord om at “den som er trofast og klok i dette liv, blir aktet verdig til å arve de boliger som min Fader har beredt for ham” (L&p 72:4).
Tid er aldri til salgs. Dere kan prøve, men tid er en vare som ikke kan kjøpes i noen butikk for noen pris. Men hvis tiden brukes klokt, er dens verdi umåtelig. Hver dag blir vi alle tildelt, kostnadsfritt, det samme antall minutter og timer å bruke, og vi lærer snart, slik den kjente salmen så omhyggelig lærer oss: “Tiden flyr på vinger; den holdes ei igjen” (“Benytt enhver anledning” Salmer, nr. 176). Den tid vi har, må brukes klokt. President Brigham Young sa: “Vi står alle i gjeld til Gud for evnen til å benytte oss av tiden, og han vil kreve av oss et fullstendig regnskap for hvordan vi bruker [den]” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young [1997], 228).
Med alt som kreves av oss, må vi lære å prioritere våre valg så de er i samsvar med våre mål, eller risikere å bli utsatt for utsettelsens vinder og bli blåst fra den ene tidsødende aktiviteten til den andre. Vi lærer mye om prioriteringer av Mesterlæreren, da han i sin bergpreken sa: “Søk derfor ikke de ting som hører verden til, men søk først å bygge opp Guds rike, og å opprette hans rettferdighet” (Matteus 6:33, fotnote a; fra Joseph Smiths oversettelse, Matteus 6:38). (Se også Dallin H. Oaks, “Fokusering og prioritering”, Liahona, juli 2001, 99–102.)
Alma talte om prioriteringer da han sa at “dette liv [ble] en prøvetilstand, en tid til å forberede seg til å møte Gud” (Alma 12:24). Å gjøre best mulig bruk av den rike arv av tid til å forberede oss til å møte Gud kan kreve litt veiledning, men vi bør helt klart sette Herren og familien øverst på listen. President Dieter F. Uchtdorf minnet oss om at “i familieforhold staves egentlig kjærlighett-i-d” (“Det som betyr mest”, Liahona, nov. 2010, 22). Jeg vitner om at når vi ydmykt og oppriktig søker hjelp, vil vår himmelske Fader hjelpe oss å legge vekt på det som fortjener vår tid mer enn noe annet.
Dårlig bruk av tid er nært beslektet med dovenskap. Hvis vi følger budet om å slutte med lediggang (se L&p 88:124), må vi sørge for at travelhet også innebærer produktivitet. Det er for eksempel flott å ha mulighet til øyeblikkelig kommunikasjon bokstavelig talt ved fingerspissene, men la oss passe oss så vi ikke blir tvangsmessige fingerspisskommunikatorer. Jeg føler at noen er fanget i en ny, tidkrevende avhengighet – en som slavebinder oss til stadig å sjekke og sende sosiale meldinger og derved gi et falskt inntrykk av at vi er travle og produktive.
Det er mye godt ved vår enkle tilgang til kommunikasjon og informasjon. Jeg har sett nytten i å finne forskningsartikler, konferansetaler, slektsopptegnelser og å motta e-post, Facebook-påminnelser, tweeter og tekstmeldinger. Uansett hvor gode som disse tingene enn er, kan vi ikke la dem fortrenge det som betyr aller mest. Så synd det ville vært om telefonen og datamaskinen, med alt sitt sofisteri, overdøvet en enkel og oppriktig bønn til en kjærlig Fader i himmelen. La oss være like raske til å knele som vi er til å tekste.
Elektroniske spill og nettbekjentskaper er ingen varig erstatning for virkelige venner som kan gi en oppmuntrende klem, som kan be for oss og ønske vårt beste. Jeg er så takknemlig når jeg ser medlemmer av quorumer, klasser og Hjelpeforeningen komme sammen for å hjelpe hverandre. Ved slike anledninger har jeg bedre forstått hva apostelen Paulus mente da han sa: “[Dere er] ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere” (Efeserne 2:19).
Jeg vet at vi er aller lykkeligst når vi er på bølgelengde med Herren (se Alma 37:37) og det som gir evig belønning, istedenfor å være opptatt med utallige timer med statusoppdateringer, Internett-landbruk og å sende sinte fugler inn i betongmurer. Jeg håper vi alle vil ta de tingene som stjeler verdifull tid fra oss, og bestemme oss for å være deres herre, istedenfor at de, på grunn av sin vanedannende natur, blir vår herre.
For å ha den fred Frelseren omtaler (se Johannes 14:27), må vi vie vår tid til det som betyr mest, og det som er av Gud, er det som betyr mest. Når vi kommer til Gud i oppriktig bønn, leser og studerer Skriftene hver dag, grunner på det vi har lest og følt, og så anvender og etterlever det vi lærer, kommer vi nærmere ham. Gud lover at hvis vi flittig søker kunnskap fra de beste bøker, “skal [han] ved sin Hellige Ånd … gi [oss] kunnskap” (L&p 121:26; se også L&p 109:14–15).
Satan vil friste oss til å misbruke vår tid ved hjelp av kamuflerte distraksjoner. Selv om fristelser vil komme, har eldste Quentin L. Cook sagt at “Hellige som etterkommer Frelserens budskap, vil ikke bli ledet på avveier av forvirrende og nedbrytende ting” (“Er du en hellig?” Liahona, nov. 2003, 96.) Hiram Page, et av de åtte vitner om Mormons bok, ga oss verdifull lærdom om distraksjoner. Han hadde en stein som hjalp ham å nedtegne det han trodde var åpenbaringer for Kirken (se L&p 28). Da Hiram ble irettesatt, sier en beretning at steinen ble tatt og malt til støv slik at den aldri igjen ville bli en distraksjon.1 Jeg oppfordrer oss til å kartlegge tidsødende distraksjoner i vårt liv, som i billedlig forstand bør males til støv. Vi må utøve god dømmekraft for å forsikre oss om at tidsvekten er i balanse mellom Herren, familien, arbeid og sunne fritidsaktiviteter. Slik mange allerede har oppdaget, blir vi lykkeligere hvis vi bruker vår tid til å søke etter det som er “dydig, skjønt, prisverdig og godt” (13. trosartikkel).
Tiden går fort mens klokken tikker. I dag er en god dag, mens jordelivets klokke tikker, til å evaluere det vi gjør for å forberede oss til å møte Gud. Jeg vitner om at belønningen er stor for dem som tar seg tid i jordelivet til å forberede seg for udødelighet og evig liv. I Jesu Kristi navn. Amen.