Personlig åpenbaring og vitnesbyrd

Barbara Thompson

Annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap

Hvis vi flittig holder budene og ber i tro, vil svarene komme på Herrens egen måte og i hans tid.

For mange år siden da jeg var student, lyttet jeg til generalkonferansen på radio, ettersom vi ikke hadde TV i vår lille leilighet. Konferansetalerne var fantastiske, og jeg nøt Den hellige ånds tilkjennegivelse.

Jeg husker godt da en generalautoritet talte om Frelseren og hans tjenestegjerning, for så å bære et brennende vitnesbyrd, og Den hellige ånd bekreftet for min sjel at det han sa, var sant. Akkurat da var jeg ikke det minste i tvil om at Frelseren lever. Jeg var heller ikke i tvil om at jeg mottok personlig åpenbaring som bekreftet for meg “at Jesus Kristus er Guds Sønn”.¹

Da jeg var åtte år gammel, ble jeg døpt og bekreftet og mottok Den hellige ånds gave. Det var en stor velsignelse den gangen, men den har blitt stadig viktigere etter hvert som jeg har vokst og opplevd Den hellige ånds gave på mange måter siden.

Ofte i vår utvikling fra barndom til ungdom og deretter til voksen alder, har vi utfordringer og erfaringer på veien som får oss til å skjønne at vi trenger den guddommelige hjelp som kommer gjennom Den hellige ånd. Når vi har det vanskelig, kan vi spørre: “Hva er løsningen på problemet?” og “Hvordan kan jeg vite hva jeg skal gjøre?”

Jeg tenker ofte på beretningen i Mormons bok om Lehi som lærer sin familie evangeliet. Han delte mange åpenbaringer og læresetninger med dem om det som skal skje i de siste dager. Nephi hadde søkt Herrens veiledning for å kunne forstå sin fars læresetninger bedre. Han følte seg oppløftet, velsignet og inspirert med visshet om at hans fars læresetninger var sanne. Dette gjorde Nephi i stand til å følge Herrens bud med nøyaktighet og leve et rettferdig liv. Han mottok personlig åpenbaring og veiledning.

På den annen siden kranglet brødrene hans med hverandre fordi de ikke forsto sin fars læresetninger. Nephi stilte dem så et veldig viktig spørsmål: “Har dere spurt Herren?”²

Deres svar var svakt: “Det har vi ikke, for Herren gjør ikke slike ting kjent for oss.”³

Nephi benyttet denne anledningen til å lære sine brødre hvordan de kunne motta personlig åpenbaring. Han sa: “Husker dere ikke hva Herren har sagt? Hvis dere ikke forherder deres hjerter, men ber til meg i tro, stoler på at dere skal motta og holder mine bud med flid, skal disse ting visselig gjøres kjent for dere.”⁴

Måten å motta personlig åpenbaring på er ganske klar. Vi må ønske å motta åpenbaring, vi må ikke forherde vårt hjerte, vi må be i tro, virkelig tro at vi vil motta et svar, og så må vi holde Gud bud med flid.

Selv om vi følger dette mønsteret, betyr det ikke at hver gang vi stiller Gud et spørsmål, vil svaret øyeblikkelig dukke opp med enhver detalj om hva vi skal gjøre. Det betyr imidlertid at hvis vi flittig holder budene og ber i tro, vil svarene komme på Herrens egen måte og i hans tid.

Som barn trodde jeg personlig åpenbaring eller svar på bønn ville komme som en hørbar røst. Noen åpenbaringer kommer også ved at man hører en virkelig røst. Jeg har imidlertid lært at Ånden taler på mange måter.

Lære og pakter kapittel 6 forklarer flere måter vi kan motta åpenbaring på:

“Du har adspurt meg, og se, så ofte som du har adspurt, er du blitt undervist av min Ånd.”⁵

“Jeg opplyste din forstand.”⁶

“Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken?”⁷

I andre skriftsteder lærer vi mer om å motta åpenbaring:

“Jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd som skal komme over deg og som skal bo i ditt hjerte. Nå, se, dette er åpenbaringens ånd.”⁸

“[Jeg vil] forårsake en brennende følelse i ditt bryst, derfor skal du føle at det er riktig.”⁹

“Jeg vil gi deg av min Ånd, som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede.”¹⁰

Personlig åpenbaring kommer som regel når vi studerer Skriftene, lytter til og følger profeters og andre kirkelederes råd og prøver å leve trofast og rettskaffent. Iblant vil inspirasjon komme fra et enkelt vers i Skriftene eller fra en linje av en konferansetale. Kanskje vil svaret komme når Primær-barna synger en vakker sang. Alt dette er former for åpenbaring.

Tidlig i begynnelsen av gjenopprettelsen søkte mange medlemmer flittig åpenbaring og ble velsignet og inspirert med kunnskap om hva de skulle gjøre.

Søster Eliza R. Snow fikk i oppdrag av profeten Brigham Young å hjelpe til med å oppmuntre og undervise søstrene i Kirken. Hun sa “at den enkelte kvinne kunne motta inspirasjon til veiledning i sitt eget liv, sitt familieansvar og sine ansvarsoppgaver i Kirken. Hun sa: ‘Be søstrene gå og gjøre sin plikt i ydmykhet og trofasthet, så vil Guds ånd hvile over dem, og de vil bli velsignet i sitt arbeid. La dem søke visdom istedenfor kraft, så vil de få all den kraft de har visdom til å utøve.’”¹¹

Søster Snow lærte søstrene å søke Den hellige ånds veiledning. “Hun sa at Den hellige ånd ‘dekker og oppfyller enhver lengsel i menneskets hjerte og fyller ethvert tomrom. Når jeg er fylt av denne ånd, er min sjel tilfreds.’”¹²

President Dieter F. Uchtdorf har sagt at “åpenbaring og vitnesbyrd kommer ikke alltid med overveldende kraft. For mange kommer et vitnesbyrd sakte – litt om gangen.” Han sa videre: “La oss oppriktig søke lys fra personlig inspirasjon. La oss bønnfalle Herren om å begave vårt sinn og vår sjel med den troens gnist som vil gjøre oss i stand til å motta og gjenkjenne Den hellige ånds guddommelige betjening.”¹³

Vårt vitnesbyrd beriker og styrker oss i møte med hverdagens utfordringer. Noen strever med vanskelige helseproblemer, noen opplever økonomiske vanskeligheter, mens andre har utfordringer i ekteskapet eller med sine barn. Noen lider av ensomhet eller urealiserte håp og drømmer. Det er vårt vitnesbyrd, kombinert med vår tro på Herren Jesus Kristus og vår kunnskap om frelsesplanen, som hjelper oss å komme gjennom prøvelsene og vanskelighetene.

I boken Døtre i mitt rike leser vi om søster Hedwig Biereichel, en kvinne i Tyskland som opplevde mye sorg og nød under 2. verdenskrig. På grunn av sin kjærlighet og medmenneskelighet, også når hun led som mest, delte hun villig sin mat med sultende krigsfanger. På spørsmål om hvordan hun “bevarte sitt vitensbyrd under alle disse prøvelsene”, svarte hun: “Jeg bevarte ikke et vitnesbyrd gjennom dette – vitnesbyrdet bevarte meg.”¹⁴

Selv om vi har et sterkt vitnesbyrd, betyr det ikke at det alltid vil holde seg slik. Vi må gi næring til og styrke det om det skal ha tilstrekkelig kraft til å holde oss oppe. Dette er én grunn til at vi kommer sammen ofte – for å ta del i nadverden, fornye våre pakter og bli “næret ved Guds gode ord”. Det er Guds gode ord som holder oss “stadig … våkne i bønn og [lar oss] bare stole på det Kristus [har] gjort, han som [er vår] tros opphavsmann og fullender”.¹⁵

Eldste David A. Bednar har sagt: “Hvis dere på passende måte søker og anvender åpenbaringens ånd, lover jeg at dere vil ‘vandre i Herrens lys’ (Jesaja 2:5; 2 Nephi 12:5). Noen ganger vil åpenbaringens ånd virke øyeblikkelig og intenst, andre ganger varsomt og gradvis, og ofte så diskret at dere kanskje ikke engang vil legge merke til det. Men uavhengig av mønsteret som denne velsignelsen mottas ved, vil lyset fra den opplyse og utvide deres sjel, opplyse deres forstand (se Alma 5:7; Alma 32:28) og veilede og beskytte dere og deres familie.”¹⁶

Herren ønsker å velsigne oss med veiledning, visdom og instruksjoner. Han ønsker å utøse sin Ånd over oss. Igjen, for å motta personlig åpenbaring må vi ønske å motta den, vi må ikke forherde vårt hjerte, vi må be i tro, virkelig tro at vi vil motta et svar, og så må vi holde Guds bud med flid. Når vi så søker svar på våre spørsmål, vil han velsigne oss med sin Ånd. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.