Sangene de ikke fikk sunget
Quentin L. Cook
i De tolv apostlers quorum
Selv om vi ikke har alle svarene, kjenner vi viktige prinsipper som lar oss møte tragedier med tro og tillit.
Mange opplever betydelige problemer eller til og med tragedier på denne jordiske reise. Over hele verden ser vi eksempler på prøvelser og motgang.1 Vi blir rørt i vår sjel av TV-bilder av død, akutt lidelse og fortvilelse. Vi ser japanerne kjempe heroisk mot ødeleggelsene etter et jordskjelv og en tsunami. De uforglemmelige synene av ødeleggelsen av World Trade Center, som vi nylig fikk se om igjen, var smertefulle å gjenoppleve. Noe beveger oss når vi ser slike tragedier, spesielt når de rammer uskyldige mennesker.
Iblant kan tragedier være svært personlige. En sønn eller datter dør tidlig eller blir offer for en overveldende sykdom. En kjærlig far eller mor mister livet på grunn av en tankeløs handling eller ulykke. Hver gang tragedien rammer, sørger vi og prøver å bære hverandres byrder.2 Vi sørger over det som ikke vil bli oppnådd og sangene som ikke vil bli sunget.
Et av spørsmålene som oftest stilles Kirkens ledere, er: “Hvorfor tillater en rettferdig Gud at vonde ting skjer, og spesielt med gode mennesker? Hvorfor er ikke de som er rettferdige og i Herrens tjeneste, immune mot slike tragedier?”
Selv om vi ikke har alle svarene, kjenner vi viktige prinsipper som lar oss møte tragedier med tro og tillit til at en lys fremtid er planlagt for hver enkelt av oss. Noen av de viktigste prinsippene er:
For det første: Vi har en Fader i himmelen som kjenner og elsker oss personlig og forstår vår lidelse fullkomment.
For det annet: Hans Sønn Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser, og hans forsoning sørger ikke bare for frelse og opphøyelse, men også vil kompensere for all urettferdighet i livet.
For det tredje: Faderens plan for sine barns lykke innbefatter ikke bare et førjordisk og et jordisk liv, men også et evig liv, herunder en stor og strålende gjenforening med dem vi har mistet. All urett vil bli rettet opp, og vi vil se med fullkommen klarhet og feilfritt perspektiv og forståelse.
I det begrensede perspektiv til dem som ikke har kunnskap, forståelse eller tro på Faderens plan – som bare ser verden gjennom jordelivets linse, med dets kriger, vold, sykdom og ondskap – kan dette liv virke deprimerende, kaotisk, urettferdig og meningsløst. Kirkens ledere har sammenlignet dette perspektivet med noen som kommer midt inn i et skuespill på tre akter.3 De som mangler kunnskap om Faderens plan, forstår ikke hva som skjedde i første akt, eller foruttilværelsen, og formålene som ble klarlagt der. Heller ikke forstår de den avklaring og løsning som kommer i tredje akt, som er den strålende oppfyllelsen av Faderens plan.
Mange forstår ikke at i hans kjærlige og omfattende plan vil de som helt uforskyldt synes å stille svakere, i siste instans ikke bli straffet.4
Om noen måneder er det 100 år siden oseandampereren Titanic forliste på tragisk vis. De katastrofale omstendighetene rundt denne redselsfulle hendelsen har gjort sterkt inntrykk på folk i de 100 årene siden det skjedde. Promotørene av det nye luksusskipet, som var 11 etasjer høyt og nesten 3 fotballbaner langt,5 fremsatte overdrevne og uberettigede påstander om at Titanic ikke var sårbar for vinterlige farvann fulle av isfjell. Dette skipet kunne angivelig ikke synke, men da det forsvant under det iskalde Atlanterhavets overflate, mistet 1500 sjeler sitt jordiske liv.6
På mange måter er Titanics forlis et bilde på livet og mange prinsipper i evangeliet. Det er et fullkomment eksempel på problemet med bare å se gjennom jordelivets linse. Tapet av liv var en katastrofal konsekvens, men det var tross alt en ulykke. Etter blodbadet i to verdenskriger og etter at 10 år har gått siden ødeleggelsen av World Trade Center, har vi i vår egen tid fått se noe av det sjokk, de kvaler og de moralspørsmål som oppstår i forbindelse med ondskapsfull utøvelse av handlefrihet. Disse tragediene har fått grusomme følger for familie, venner og nasjoner, uansett hva som forårsaket dem.
Med hensyn til Titanic lærte man om farene ved stolthet og å ferdes i utrygt farvann, og “at Gud ikke gjør forskjell på folk”.7 De rammede kom fra alle samfunnslag. Noen var rike og berømte, som John Jacob Astor, men det var også arbeidere, immigranter, kvinner, barn og mannskap.8
Det var minst to siste-dagers-hellige tilknytninger til Titanic. Begge illustrerer vår utfordring med å forstå prøvelser, motgang og tragedier og gir innsikt i hvordan vi kan takle dem. Det første er et eksempel på det å verdsette de velsignelser vi mottar, og de utfordringer vi unngår. Det handler om Alma Sonne, som senere ble generalautoritet.9 Han var min stavspresident da jeg ble født i Logan, Utah. Jeg hadde misjonsintervjuet mitt med eldste Sonne. Den gang ble alle fremtidige misjonærer intervjuet av en generalautoritet. Han hadde stor innflytelse på mitt liv.
Da Alma var en ung mann, hadde han en venn ved navn Fred som var mindre aktiv i Kirken. De hadde en rekke samtaler om å reise på misjon, og til slutt fikk Alma Sonne overtalt Fred til å forbederede seg og reise ut. De ble begge kalt til Den britiske misjon. Etter misjonen ordnet eldste Sonne, misjonspresidentens sekretær, med reisen tilbake til USA. Han bestilte plass på Titanic til seg selv, Fred og fire andre misjonærer som også hadde fullført sin misjon.10
Da de skulle reise, ble Fred forsinket av en eller annen grunn. Eldste Sonne kansellerte alle billettene til det nye luksusskipets jomfrutur, og bestilte isteden billetter på et skip som seilte dagen etter.11 De fire misjonærene, som gledet seg til å reise med Titanic, uttrykte sin skuffelse. Eldste Sonnes svar lignet beretningen om Josef og hans brødre i Egypt, som står i 1 Mosebok: “Hvordan kan vi komme hjem til våre familier når gutten ikke er med oss?”12 Han forklarte for sine ledsagere at de alle kom til England sammen, og at de alle skulle reise hjem sammen. Eldste Sonne fikk senere høre om Titanics forlis, og sa takknemlig til sin venn Fred: “Du reddet livet mitt.” Fred svarte: “Nei, ved å overtale meg til å reise på misjon, reddet du mitt.”13 Alle misjonærene takket Herren for at han hadde bevart dem.14
Noen ganger, slik det var i eldste Sonnes og hans misjonærvenners tilfelle, får de trofaste store velsignelser. Vi skulle være takknemlig for all den milde barmhjertighet som blir oss til del.15 Vi er uvitende om en mengde velsignelser vi mottar daglig. Det er ekstremt viktig at vi har en takknemlig innstilling.16
Skriftene er tydelige. De som er rettferdige, følger Frelseren og holder hans bud, vil ha fremgang i landet.17 En vesentlig del av det å ha fremgang, er å ha Ånden i vårt liv.
Rettferdighet, bønn og trofasthet vil imidlertid ikke alltid føre til en lykkelig slutt i jordelivet. Mange vil oppleve alvorlige prøvelser. Når dette skjer, er den handling det er å vise tro og søke prestedømsvelsignelser, anerkjent av Gud. Herren har erklært: “Kirkens eldster … skal tilkalles, og skal be for dem og legge sine hender på dem i mitt navn, og hvis de dør, så dør de i meg, og hvis de lever, så lever de i meg.”18
Det er verd å merke seg at den andre siste-dagers-hellige tilknytningen til Titanic ikke fikk en lykkelig jordisk slutt. Irene Corbett var 30 år gammel. Hun var en ung hustru og mor fra Provo, Utah. Hun hadde betydelig talent som kunstner og musiker, men var også lærer og sykepleier. Etter anbefaling fra en lege i Provo, gikk hun på et seks måneder langt kurs i fødselshjelp i London. Det var hennes store ønske å påvirke verden til det gode. Hun var varsom, gjennomtenkt, ydmyk og tapper. En av grunnene til at hun valgte Titanic til reisen hjem til USA, var at hun trodde misjonærene ville reise sammen med henne og at dette ville være en ekstra sikkerhet for henne. Irene var en av de få kvinnene som ikke overlevde denne grusomme tragedien. De fleste av kvinnene og barna ble satt i livbåtene og ble til slutt reddet. Det var imidlertid ikke nok livbåter til alle. Man antar at hun ikke satte seg i livbåtene fordi hun, med sin spesialopplæring, hjalp de mange passasjerene som var skadet etter kollisjonen med isfjellet.19
Det finnes mange slags utfordringer. Noen gir oss nødvendige erfaringer. Uheldige resultater i dette jordeliv er ikke tegn på manglende tro eller en ufullkommenhet i vår himmelske Faders plan. Smelterens rensende ild er reell, og egenskapene karakterstyrke og rettferdighet som blir smidd i lidelsens ovn, fullkommengjør oss, renser oss og forbereder oss til å møte Gud.
Da profeten Joseph Smith satt i Liberty fengsel, erklærte Herren for ham at en rekke ulykker kan ramme menneskene. Frelseren sa blant annet: “Om du kastes i dypet, om frådende bølger slår imot deg, om heftige stormer blir din fiende … og alle elementene går sammen om å sperre veien, … [skal] alle disse ting … gi deg erfaring og være til ditt gode.”20 Frelseren konkluderte slik: “Dine dager er talte, og dine år skal ikke bli avkortet, derfor, frykt ikke …, for Gud skal være med deg evindelig og alltid.”21
Noen utfordringer skyldes andres handlefrihet. Handlefrihet er nødvendig for den enkeltes åndelige vekst og utvikling. Onde handlinger er en del av handlefriheten. Kaptein Moroni forklarte denne svært viktige læresetningen: “Herren tillater at de rettferdige blir drept så hans rettferdighet og dom kan komme over de ugudelige.” Han gjorde det klart at de rettferdige ikke er fortapt, men “[går] inn til Herren sin Guds hvile”.22 De ugudelige vil måtte stå til ansvar for grusomhetene de begår.23
Noen utfordringer skyldes ulydighet mot Guds lover. Helseproblemene som skyldes røyking, alkohol eller stoffmisbruk, er svimlende. Det er også svært mange som sitter i fengsel som følge av alkohol- eller stoffrelatert kriminalitet.24
Omfanget av skilsmisse på grunn av utroskap er også betydelig. Mange av disse prøvelsene og vanskelighetene kunne vært unngått ved lydighet mot Guds lover.25
Min kjære misjonspresident, eldste Marion D. Hanks (som døde i august), ba oss misjonærer lære en uttalelse utenat for å kunne motstå jordiske utfordringer: “Det finnes ingen tilfeldighet eller skjebne som kan binde eller kontrollere den faste beslutning til en besluttsom sjel.”26
Han erkjente at dette ikke gjelder alle utfordringer vi møter, men det stemmer i åndelige anliggender. Jeg har verdsatt hans råd i mitt liv.
En av grunnene til det grusomme tapet av liv på Titanic var at det ikke var nok livbåter. Uansett hvilke prøvelser vi møter i dette liv, sørger Frelserens forsoning for livbåter til alle. For dem som synes prøvelsene de opplever, er urettferdige, dekker forsoningen all urettferdighet i livet.27
En unik utfordring for dem som har mistet sine kjære, er å unngå å dvele ved de tapte mulighetene i dette liv. De som dør tidlig, har ofte vist betydelige evner, interesser og talenter. Med vår begrensede forståelse, sørger vi over det som ikke vil bli oppnådd og sangene som ikke vil bli sunget. Dette har blitt beskrevet som å dø med musikken i seg. Musikk er i dette tilfellet et bilde på alle slags urealiserte muligheter. Iblant har folk gjort betydelige forberedelser, men får ikke muligheten til å gjennomføre i jordelivet.28 Et av de mest siterte klassiske diktene, “Elegy Written in a Country Church-Yard” av Thomas Gray, reflekterer over slike tapte muligheter:
Mang en blomst blomstrer uten å bli sett,
og dens duft forsvinner i ørkenluften.29
Den tapte muligheten kan ha med familie, yrke, talenter, erfaringer eller andre ting å gjøre. Alle disse ble avkortet for søster Corbett. Det var sanger hun ikke fikk sunget og muligheter hun ikke fikk realisere i dette jordeliv. Men når vi ser gjennom evangeliets vide og klare linse, istedenfor jordelivets begrensede linse, ser vi den store, evige belønning som en kjærlig Fader lover oss i sin plan. Apostelen Paulus forkynte: “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”30 En linje fra en avholdt salme gir trøst, oppmuntring og et klart perspektiv: “Fra hjertet stiger toner fler enn jeg kan synge ut.”31
Frelseren sa: “Derfor, la deres hjerter trøstes. … Vær rolige og kjenn at jeg er Gud.”32 Vi har hans løfte om at vi sammen med våre barn vil synge “evige gledessanger”.33 I Jesu Kristi, vår Frelsers navn. Amen.