Forglem meg ei
Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Det er min bønn og velsignelse at dere aldri må glemme at dere i sannhet er verdifulle døtre i Guds rike.
Mine kjære søstre, det er en glede å være sammen med dere i dag. Jeg gleder meg alltid til dette årlige Hjelpeforeningens fellesmøte og de utmerkede talene som holdes her. Takk, søstre. Det er en stor ære for meg at president Thomas S. Monson har gitt meg i oppdrag å tale i dag og gi noen tanker til søstrene i Kirken.
For en tid siden gikk jeg gjennom en vakker hage sammen med min hustru og datter. Jeg undret meg over all herlighet og skjønnhet i Guds skaperverk. Så fikk jeg øye på en ørliten blomst blant alle de praktfulle blomstene. Jeg visste hva blomsten het, ettersom jeg har hatt et spesielt forhold til den siden jeg var barn. Blomsten heter forglemmegei.
Jeg vet ikke helt hvorfor denne lille blomsten har betydd så mye for meg i årenes løp. Den tiltrekker seg ikke oppmerksomheten, den er lett å overse blant større og mer livfulle blomster, men den er like vakker, med sin prektige farge som speiler den blåeste himmel – kanskje dette er én grunn til at jeg liker den så godt.
Men det er også den uforglemmelige bønnen i dens navn. I et tysk sagn heter det seg at akkurat da Gud var ferdig med å navngi alle plantene, sto én igjen uten navn. En spinkel røst sa: “Forglem meg ei, Herre!” Og Gud svarte at dette skulle være dens navn.
I kveld vil jeg bruke denne lille blomsten som metafor. De fem kronbladene på den lille forglemmegeien får meg til å tenke på fem ting vi gjør klokt i å aldri glemme.
For det første: Glem ikke å være tålmodige med dere selv.
Jeg skal fortelle dere noe som jeg håper dere ikke vil misforstå: Gud er fullt klar over at dere og jeg ikke er fullkomne.
La meg tilføye: Gud er også fullt klar over at de menneskene dere tror er fullkomne, ikke er det.
Og likevel bruker vi så mye tid og energi på å sammenligne oss med andre – som regel ved at vi sammenligner vår svakhet med deres styrke. Dette gir forventninger til oss selv som er umulige å innfri. Som følge av dette feirer vi aldri vår gode innsats, fordi den synes mindre enn det en annen gjør.
Alle har sterke og svake sider.
Det er godt at dere har sterke sider.
Og det er en del av deres erfaring i jordelivet at dere har svakheter.
Gud vil hjelpe oss å til slutt vende alle våre svakheter til styrke,1 men han vet at dette er et langsiktig mål. Han vil at vi skal bli fullkomne,2 og hvis vi holder oss på disippelens vei, vil vi en dag bli det. Det er i orden at dere ikke har nådd helt frem ennå. Stå på videre, men slutt å straffe dere selv.
Kjære søstre, mange av dere er uendelig medlidende og tålmodige med andres svakheter. Husk at dere også må være medlidende og tålmodige med dere selv.
I mellomtiden må dere være takknemlige for alle de små fremgangene i deres hjem, familieforhold, utdannelse og levebrød, deltagelse i Kirken og personlige utvikling. I likhet med forglemmegeiene kan disse fremgangene synes ørsmå for dere, og de kan gå ubemerket hen av andre, men Gud ser dem, og de er ikke små for ham. Hvis dere tror suksess bare er den mest perfekte rose eller blendende orkidé, kan dere gå glipp av noen av livets beste opplevelser.
For eksempel er kanskje det å insistere på en perfekt familiens hjemmeaften hver uke – selv om dette gjør både dere og alle rundt dere ulykkelige – ikke det beste valget. Spør isteden: “Hva kan vi som familie gjøre, som vil være hyggelig og åndelig og bringe oss nærmere hverandre?” En slik familiens hjemmeaften – selv om den er beskjeden i omfang og gjennomførelse – kan ha langt mer positive langsiktige følger.
Vår vei til fullkommenhet er lang, men vi kan finne undring og glede selv i de minste skritt på denne veien.
For det annet: Glem ikke forskjellen på et godt offer og et tåpelig offer.
Et akseptabelt offer er når vi gir avkall på noe godt til fordel for noe av langt større verdi.
Å gi avkall på litt søvn for å hjelpe et barn som har mareritt, er et godt offer. Dette er noe vi alle vet. Å være oppe hele natten, og derved sette våre egen helse i fare, for å lage det perfekte tilbehør til en datters søndagsantrekk, er kanskje ikke et like godt offer.
Å sette av noe av vår tid til å studere Skriftene eller forberede en leksjon, er et godt offer. Å bruke mange timer på å brodere leksjonens tittel på hjemmelagde grytekluter til hvert medlem av klassen, er kanskje ikke like lurt.
Hver person og situasjon er forskjellig, og et godt offer i ett tilfelle kan være et tåpelig offer i et annet.
Hvordan kan vi se forskjellen i vår egen situasjon? Vi kan spørre: “Bruker jeg min tid og energi på det som betyr aller mest?” Det er så mange gode ting å gjøre, men vi kan ikke gjøre dem alle. Vår himmelske Fader er mest tilfreds når vi ofrer noe godt for noe som er langt større i et evig perspektiv. Iblant kan det bety at vi pleier små, men betydningsfulle forglemmegei istedenfor en stor hage med eksotiske blomster.
For det tredje: Glem ikke å være lykkelig nå.
I den kjente barnefortellingen Charlie og sjokoladefabrikken gjemmer den mystiske sjokoladeprodusenten Willy Wonka en gullbillett i sine sjokolader og kunngjør at den som finner en av billettene, vinner en omvisning på fabrikken hans og gratis sjokolade resten av livet.
På hver gullbillett står følgende: “Gratulerer, du som var så heldig å finne denne gullbilletten … ! Du har fantastiske ting i vente! Mange flotte overraskelser venter deg! … Mystiske og storartede overraskelser som … vil glede … forundre og målbinde deg.”3
I denne klassiske barnefortellingen ønsker mennesker over hele verden desperat å finne en gullbillett. Noen tror at hele deres fremtidige lykke avhenger av om de får tak i en gullbillett eller ikke. I sin lengsel begynner folk å glemme den enkle gleden de før fant i en sjokolade. Sjokoladen i seg selv blir nå en stor skuffelse hvis den ikke inneholder en gullbillett.
Det er så mange i dag som venter på sin egen gullbillett – billetten de tror er nøkkelen til den lykke de alltid har drømt om. For noen kan gullbilletten være et perfekt ekteskap, for andre et billedskjønt hjem, eller kanskje frihet fra stress eller bekymring.
Det er ikke noe galt i rettferdig lengsel – vi håper på og trakter etter det som er “dydig, skjønt, prisverdig og godt”.4 Problemet oppstår når vi setter vår lykke på hold fordi vi venter på at en fremtidig hendelse – vår gullbillett – skal dukke opp.
En kvinne ønsket mer enn noe annet å gifte seg med en rettferdig prestedømsbærer i templet og bli mor og hustru. Hun hadde drømt om dette hele livet, og gjett om hun skulle bli en god mor og kjærlig hustru! Hennes hjem skulle være fylt av kjærlig omtanke. Ikke et bittert ord skulle høres. Maten skulle aldri bli svidd. Og istedenfor å henge sammen med venner, ville barna foretrekke å tilbringe kvelder og helger sammen med mamma og pappa.
Dette var hennes gullbillett. Hun følte at hele hennes eksistens var avhengig av dette. Det var det hun lengtet mest etter i hele verden.
Men det ble aldri slik. Og med årene ble hun stadig mer reservert, bitter og til og med sint. Hun kunne ikke forstå hvorfor Gud ikke ville innvilge henne dette rettferdige ønsket.
Hun var lærer på en barneskole, og å være sammen med barn hele dagen minnet henne bare på at hennes gullbillett aldri hadde dukket opp. Etter hvert som årene gikk, ble hun bare mer skuffet og reservert. Folk likte ikke å være sammen med henne, og unngikk henne når de kunne. Hun lot til og med frustrasjonen gå ut over barna på skolen. Hun kunne ofte miste fatningen, og hun vekslet mellom raserianfall og fortvilet ensomhet.
Det tragiske i denne historien er at denne dyrebare kvinnen, i skuffelsen over sin gullbillett, ikke la merke til velsignelsene hun hadde. Hun hadde ikke barn hjemme, men hun var omgitt av dem i klasserommet. Hun var ikke velsignet med en familie, men Herren hadde gitt henne en mulighet få andre har – sjansen til å øve positiv innflytelse som lærer på hundrevis av barn og familier.
Lærdommen her er at hvis dagene går med til å vente på fabelaktige roser, kan vi gå glipp av de vakre og skjønne forglemmegeiene som finnes overalt rundt oss.
Jeg mener ikke å antyde at vi skal oppgi vårt håp eller senke våre mål. Slutt aldri å strekke dere etter det beste som finnes i dere. Slutt aldri å håpe på alle deres hjertes rettferdige ønsker. Men lukk ikke øyne eller hjerte for de enkle og elegante skjønnheter i de hverdagsøyeblikk som utgjør et rikt og godt levet liv.
De lykkeligste menneskene jeg kjenner, er ikke de som finner sin gullbillett, men de som, mens de arbeider mot verdige mål, oppdager og verdsetter det vakre og gode i hverdagens øyeblikk. Det er de som, tråd for tråd, daglig vever en bildevev av takknemlighet og undring gjennom hele sitt liv. Det er de som virkelig er lykkelige.
For det fjerde: Glem ikke evangeliets “hvorfor”.
I hverdagens rutine overser vi noen ganger ubevisst en viktig del av Jesu Kristi evangelium, omtrent slik vi lett kan overse en vakker, sart forglemmegei. I våre anstrengelser for å ivareta alle våre plikter og forpliktelser som medlemmer av Kirken, ser vi noen ganger evangeliet som en lang oppgaveliste som vi må tilføye vår allerede håpløst lange liste over gjøremål, en tidsbolk som vi på et eller annet vis må presse inn i vår travle timeplan. Vi fokuserer på hva Herren vil at vi skal gjøre og hvordan vi kan gjøre det, men vi glemmer noen ganger hvorfor.
Mine kjære søstre, Jesu Kristi evangelium er ingen forpliktelse, det er en vei som er staket ut av vår kjærlige himmelske Fader, som fører til lykke og fred i dette liv og herlighet og ubeskrivelig oppfyllelse i livet heretter. Evangeliet er et lys som gjennomsyrer jordelivet og lyser opp veien foran oss.
Selv om det er viktig å forstå evangeliets “hva” og “hvordan”, springer evangeliets evige flamme og storhet ut av “hvorfor”. Når vi forstår hvorfor vår himmelske Fader har gitt oss dette mønsteret for vårt liv, når vi husker hvorfor vi bestemte oss for å gjøre det til en grunnleggende del av livet, slutter evangeliet å være en byrde og blir isteden en fryd og en glede. Det blir verdifullt og godt.
La oss ikke vandre på disippelens vei med blikket ned i bakken, og bare tenke på oppgavene og forpliktelsene foran oss. La oss ikke være uoppmerksomme på de vakre og herlige jordiske og åndelige landskapene som omgir oss.
Mine kjære søstre, se etter storheten, skjønnheten og den opplivende gleden som ligger i Jesu Kristi evangeliums “hvorfor”.
“Hva” og “hvorfor” i lydighet staker ut veien og holder oss på den rette vei. “Hvorfor” i lydighet helliggjør våre handlinger og forvandler det trivielle til det majestetiske. Det foredler våre små handlinger av lydighet til hellige handlinger av innvielse.
For det femte: Glem ikke at Herren elsker dere.
Når jeg betraktet de små forglemmegeiene som barn, følte jeg meg noen ganger litt som blomsten – liten og ubetydelig. Jeg lurte på om jeg ville bli glemt av min familie eller min himmelske Fader.
Mange år senere kan jeg se tilbake på den unge gutten med kjærlighet og medlidenhet. Og jeg vet nå at jeg aldri var glemt.
Jeg vet også noe annet: Som en av vår Mester Jesu Kristi apostler, erklærer jeg med all visshet og overbevisning som bor i meg – det er heller ikke dere!
Dere er ikke glemt.
Søstre, hvor dere enn er, uansett hva deres omstendigheter måtte være, er dere ikke glemt. Uansett hvor mørke deres dager måtte virke, uansett hvor ubetydelige dere føler dere, uansett hvor overskygget dere tror dere er, har ikke deres himmelske Fader glemt dere. Han elsker dere med uendelig kjærlighet.
Bare tenk på det: Dere er kjent og husket av den største, mektigste og mest praktfulle person i hele universet! Dere er elsket av kongen av det uendelige rom og den evigvarende tid!
Han som skapte og kjenner stjernene, kjenner dere og deres navn – dere er døtre i hans rike. Salmisten skrev:
“Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der –
Hva er da et menneske at du kommer ham i hu? …
Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham.”5
Gud elsker dere fordi dere er hans barn. Han elsker dere selv om dere til tider kan føle dere ensomme eller gjøre feil.
Guds kjærlighet og kraften i det gjengitte evangelium er forløsende og frelsende. Om dere bare vil slippe til hans guddommelige kjærlighet, kan den binde om ethvert sår, lege enhver smerte og dempe enhver sorg.
Mine kjære Hjelpeforenings-søstre, dere er nærmere himmelen enn dere tror. Dere har mer i vente enn dere kan forestille dere. Fortsett å styrke tro og personlig rettskaffenhet. Aksepter Jesu Kristi gjengitte evangelium som deres livsstil. Sett pris på den gave som aktivitet i denne storartede og sanne kirke er. Verdsett den gave som tjeneste i den velsignede Hjelpeforeningen er. Fortsett å styrke hjem og familie. Fortsett å oppsøke og hjelpe andre som trenger deres og Herrens hjelp.
Søstre, det er noe inspirerende og opphøyet ved den lille forglemmegeien. Jeg håper den vil være et symbol på de små ting som gjør deres liv lykkelig og godt. Glem aldri at dere må være tålmodige og medlidende med dere selv, at noen ofre er bedre enn andre og at dere ikke behøver å vente på en gullbillett for å være lykkelige. Glem aldri at “hvorfor” i Jesu Kristi evangelium vil inspirere og oppmuntre dere. Og glem aldri at deres himmelske Fader kjenner, elsker og setter pris på dere.
Takk for den dere er. Takk for de utallige handlinger av kjærlighet og tjeneste dere gir så mange. Takk for alt dere fortsatt vil gjøre for å bringe gleden ved Jesu Kristi evangelium til familier, til Kirken, til deres lokalsamfunn og til verdens nasjoner.
Søstre, vi er glad i dere. Det er min bønn og velsignelse at dere aldri må glemme at dere i sannhet er verdifulle døtre i Guds rike, i vår elskede Frelser Jesu Kristi hellige navn. Amen.