Se der Guds lam
Vår tilpassede gudstjeneste på søndager skal vektlegge Herrens nadverd som det hellige, anerkjente hovedfokus i vår ukentlige tilbedelse.
Det gikk bra med meg helt til jeg så tårene i øynene på de unge i koret. Deres tårer er en mer velformulert tale enn jeg noen gang kan holde.
Da han kikket opp fra vannkanten, forbi den ivrige folkemengden som ønsket å bli døpt av ham, så Johannes, som ble kalt Døperen, i det fjerne sin slektning, Jesus fra Nasaret, som målbevisst kom gående imot ham for å be om den samme ordinansen. Ærbødig, men hørbart nok for de som sto i nærheten, uttalte Johannes den beundring som fremdeles inspirerer oss to årtusener senere: “Se der Guds lam.”
Det er lærerikt at denne lenge profeterte forløperen for Jesus ikke kalte ham “Jehova” eller “Frelser” eller “Forløser” eller til og med “Guds Sønn” – som alle var passende titler. Nei, Johannes valgte det tidligste og kanskje mest gjenkjennelige bildet i sitt folks religiøse tradisjon. Han brukte symbolet offerlam som ble ofret som soning for en fallen verdens synd og sorg og alle de falne menneskene i den.
La meg gjenoppfriske litt av denne beretningen.
Etter at de var blitt utvist fra Edens have, sto Adam og Eva foran en knusende fremtid. Fordi de hadde åpnet døren til dødelighet og jordisk liv for oss, hadde de lukket døren til udødelighet og evig liv for seg selv. På grunn av en overtredelse de bevisst hadde valgt å begå på våre vegne, sto de nå overfor fysisk død og åndelig forvisning, adskillelse fra Guds nærhet for alltid. Hva skulle de gjøre? Fantes det en vei ut av denne vanskelige situasjonen? Vi er ikke sikre på akkurat hvor mye disse to fikk lov til å huske av de instruksjonene de fikk mens de ennå var i haven, men de husket at de jevnlig skulle ofre til Gud et rent, ubesmittet lam, det førstefødte av hankjønn som ble født i deres flokk.
Senere kom en engel og forklarte at dette offeret var et symbol, et sinnbilde på det offeret som ville bli gjort på deres vegne av verdens Frelser som skulle komme. “Dette er et bilde på Faderens Enbårnes offer, han som er full av nåde og sannhet,” sa engelen. “Derfor skal du … omvende deg og påkalle Gud i Sønnens navn for evig og alltid.” Heldigvis skulle det bli en vei ut og en vei opp.
I himmelens førjordiske råd hadde Gud lovet Adam og Eva (og alle oss andre) at hjelp ville komme fra hans rene, ubesmittede førstefødte Sønn, Guds Lam “som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt”, som apostelen Johannes senere ville beskrive ham. Ved å ofre sine egne små symbolske lam i jordelivet, uttrykte Adam og hans etterkommere sin forståelse og sin avhengighet av Jesus Den salvedes sonoffer. Senere skulle tabernakelet i villmarken bli stedet der denne ordinansen skulle utføres og etter det, det tempelet Salomo skulle bygge.
Dessverre fungerte ikke dette rituelle offeret i form av ubesmittede små lam som et symbol på oppriktig omvendelse og et trosfylt levesett så bra, som så mye i Det gamle testamente viser. Den moralske beslutningen som skulle ha ledsaget disse ofringene varte noen ganger ikke lenge nok til at blodet hadde størknet på stenene. Uansett varte det ikke lenge nok til å forhindre brodermordet i den første generasjon, da Kain drepte sin bror Abel.
Med slike prøvelser og vanskeligheter pågående i århundrer, er det ikke overraskende at himmelens engler sang av glede da Jesus endelig ble født – den lenge lovede Messias i egen person. Etter sitt korte jordiske virke, forberedte dette reneste av alle påskelam sine disipler på sin død ved å innstifte Herrens nadverd, en mer personlig utgave av ordinansen enn det som ble innført like utenfor Eden. Det ville fortsatt være ofringer, og det ville fortsatt involvere et offer, men det ville være med en symbolikk som er mye dypere, mye mer selvransakende og personlig enn slaktingen av et førstefødt lam. Frelseren sa til nephittene, etter sin oppstandelse:
“Dere skal ikke mer ofre til meg ved blodsutgytelse …
Som offer til meg skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd. Og den som kommer til meg med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, ham vil jeg døpe med ild og med Den Hellige Ånd …
Omvend dere derfor … og bli frelst.”
Mine kjære brødre og søstre, med denne spennende nye vektleggingen på økt læring av evangeliet i hjemmet, er det avgjørende for oss å huske at vi fortsatt er befalt å “gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag”. I tillegg til å gi tid til mer hjemme-sentrert undervisning i evangeliet, er vår tilpassede gudstjeneste på søndag også for å redusere den sammensatte møteplanen på en måte som vektlegger Herrens nadverd som det hellige, anerkjente hovedfokus i vår ukentlige tilbedelse. Vi skulle minnes på en så personlig måte som mulig at Kristus døde av et sønderknust hjerte forårsaket av at han bar hele den menneskelige families synder og sorger helt alene.
I den grad vi har bidratt til denne dødelige byrden, krever et slikt øyeblikk vår respekt. Av den grunn er vi oppfordret til å komme tidlig og med ærbødighet til våre søndagsmøter, kledd slik det sømmer seg for å delta i en hellig ordinans. “Søndagsklær” har mistet litt av sin betydning i vår tid, og for å vise respekt for Ham hvis nærhet vi kommer inn i, skulle vi vende tilbake til denne tradisjonen med å være pent kledd og velstelt når og der vi kan.
Når det gjelder punktlighet, vil forsentkomming alltid kjærlig bli forstått og tilgitt de velsignede mødrene som, med barn og frokostblanding og bleievesker kommer strenende inn i et fantastisk kaos og er heldige for at de i det hele tatt klarte å komme seg til kirken. I tillegg vil det være andre som uunngåelig vil finne oksen sin i myren på sabbatsmorgenen. Til denne siste gruppen sier vi imidlertid at å komme for sent av og til er forståelig, men hvis oksen står i myren hver søndag, anbefaler vi sterkt at dere selger oksen eller fyller igjen myren.
I denne samme ånd kommer vi med en apostolisk bønn om en reduksjon av støy i våre bygningers helligdom. Vi liker å snakke med hverandre, og det skulle vi – det er en av gledene med å gå i kirken – men det skulle ikke forekomme så høyt på et sted som er innviet spesielt for tilbedelse. Jeg frykter at besøkende som ikke er av vår tro er sjokkerte over det som noen ganger kan være høylytt og uærbødig på et sted som er ment å skulle være kjennetegnet av bønn, åpenbaring og fred. Kanskje himmelen også er litt sjokkert.
Det vil forsterke ånden på våre nadverdsmøter dersom de presiderende lederne sitter på forhøyningen i god tid før møtet begynner, lytter til preludiet og ærbødig setter eksempelet som resten av oss skulle følge. Hvis det skravles på forhøyningen skulle vi ikke bli forbauset over skravling i forsamlingen. Vi gratulerer de biskopsråd som fjerner annonseringer som avleder oss fra tilbedelsens ånd. Jeg kan ikke forestille meg en prest som for eksempel Sakarias – der i Herrens tempel i fordums tid, idet han er i ferd med å delta i det eneste prestelige privilegiet han vil få i hele sitt liv – jeg kan bare ikke se for meg at han stopper opp foran alteret for å minne oss om en speideraktivitet som skal finne sted om bare seks uker og at påmeldingsfristen nærmer seg.
Brødre og søstre, denne timen som er innstiftet av Herren er den helligste timen i uken. Ved befaling samles vi til den oftest mottatte ordinansen i Kirken. Det er for å minnes Ham som ba om at det beger han skulle til å drikke av måtte gå ham forbi, for bare å kjempe videre fordi han visste at det var for vår skyld at det ikke kunne gå ham forbi. Det vil være til hjelp for oss hvis vi husker at et symbol på dette begeret kommer sakte nedover raden mot oss, og deles ut av en 11 eller 12 år gammel diakon.
Når den hellige time kommer for å presentere vår offergave til Herren, har vi våre egne synder og svakheter å løse, det er derfor vi er der. Men vi kan lykkes bedre med en slik omvendelse hvis vi er oppmerksomme på andre sønderknuste hjerter og bedrøvede ånder som er rundt oss. Ikke langt unna sitter det noen som kanskje har grått – utvendig eller innvendig – gjennom hele nadverdssalmen og prestenes bønner. Kanskje vi i stillhet kan merke oss dette og ofre vår lille brødbit av trøst og vårt lille beger av medfølelse – kanskje vi kan dedikere det til dem? Eller til det medlemmet som gråter, strever og ikke er på møtet, og som uten noen form for omsorg fra oss ikke vil være der neste uke heller? Eller til våre brødre og søstre som ikke er medlem av Kirken, men som likevel er våre brødre og søstre? Det er ikke mangel på lidelse i denne verden, både i Kirken og utenfor, så se i alle retninger og dere vil finne noen hvis smerte synes for tung å bære og hvis hjertesorg synes aldri å ta slutt. En måte å “alltid minnes ham” ville være å gå sammen med Mesterlegen i hans uendelige oppgave med å løfte børen fra dem som har byrder og lette smerten til dem som er plaget.
Kjære venner, når vi forener oss over hele verden hver uke i det vi håper er en i stadig større grad hellig anerkjennelse av Kristi majestetiske soningsgave til hele menneskeheten, måtte vi ta med oss til nadverdsbordet “mer sorg for hans smerte [og] mer tenke derpå.” Og så, når vi reflekterer, ber og fornyer vår pakt, måtte vi ta med oss fra denne hellige stund “mer tålmod, ei klage, mer fri syndens bånd.” En slik tålmodighet og befrielse, en slik hellighet og et slikt håp, ber jeg om for alle dere i Hans navn, han som brøt tilgivelsens dyrebare brød og skjenket forløsningens hellige vin, ja, Jesus Kristus, det store og barmhjertige og hellige Guds Lam. Amen