Rik velsignelse
De fleste velsignelser som Gud ønsker å gi oss, fordrer handling fra vår side – handling med utgangspunkt i vår tro på Jesus Kristus.
Mine kjære brødre og søstre, vår himmelske Fader og Jesus Kristus ønsker å velsigne hver og en av oss. Spørsmålet om hvordan man får tilgang til og mottar disse velsignelsene, har vært gjenstand for teologisk debatt og diskusjon i århundrer. Noen hevder at velsignelser fullt og helt er noe vi gjør oss fortjent til, vi mottar dem kun gjennom våre gjerninger. Andre hevder at Gud allerede har valgt ut hvem han vil velsigne og hvordan, og at disse beslutningene er uforanderlige. Begge standpunkter er grunnleggende feilaktige. Velsignelse fra himmelen er hverken fortjent gjennom frenetisk å samle seg “god gjerning-kuponger”, og heller ikke gjennom hjelpeløst å vente og se om man vinner i velsignelseslotteriet. Nei, sannheten er langt mer nyansert, men også mer passende til slektskapet mellom en kjærlig himmelsk Fader og hans potensielle arvinger – oss. Gjengitt sannhet åpenbarer for oss at velsignelser aldri blir opptjent, men trosinspirerte handlinger fra vår side er viktige både ved begynnelsen og i fortsettelsen.
Når vi overveier hvordan vi mottar velsignelser fra Gud, la oss ligne himmelske velsignelser med en stor vedhaug klar til å tennes. Forestill deg at innerst i haugen ligger det fin opptenningsved, så et lag med litt større trebiter over det. Oppå der igjen er det pinner, deretter små kubber og til slutt store kubber. Denne vedhaugen inneholder en enorm mengde brennbart materiale som er i stand til å produsere lys og varme i flere dager. Se videre for deg en enkelt fyrstikk ved siden av vedhaugen, av den typen med fosfortupp.
For at energien i vedhaugen skal bli utløst, må fyrstikken tennes for så å sette fyr på opptenningsveden. Opptenningsveden vil raskt ta fyr og forårsake at de større stykkene vil brenne. Så snart denne forbrenningsreaksjonen er i gang, vil den fortsette inntil all veden er brent opp eller oksygentilførselen til bålet hindres.
Det å tenne fyrstikken og antenne opptenningsveden er små handlinger som lar vedens potensielle energi bli utløst. Før fyrstikken tennes skjer det ingenting, uavhengig av hvor stor vedhaugen er. Hvis fyrstikken ripes av uten at flammen føres mot opptenningsveden, vil lyset og varmen fra fyrstikken alene være minimal, og forbrenningsenergien i veden vil ikke bli utløst. Hvis oksygen på noe tidspunkt ikke tilføres, stanser forbrenningsreaksjonen.
På en tilsvarende måte fordrer de fleste velsignelser som Gud ønsker å gi oss, handling fra vår side – handling med utgangspunkt i vår tro på Jesus Kristus. Tro på Frelseren er et handlingens og kraftens prinsipp. Først handler vi i tro, deretter kommer kraften – i henhold til Guds vilje og timeplan. Rekkefølgen er av stor betydning. Innsatsen som kreves er imidlertid alltid liten sett i forhold til de velsignelsene vi til sist mottar.
Tenk over hva som skjedde da flyvende serafslanger kom blant de fordums israelitter på vei til det lovede land. Bittet fra en giftig slange var dødelig. Men en person som var blitt bitt, kunne bli helbredet ved å se på en kobberslange laget av Moses og festet på en stang. Hvor mye energi trengs for å se på noe? Alle som så, fikk tilgang til himmelens krefter og ble helbredet. Andre israelitter som var bitt, så ikke på kobberslangen og døde. Kanskje de ikke hadde tilstrekkelig tro til å se. Kanskje de ikke trodde at en så enkel handling kunne utløse den lovede helbredelse. Eller så forherdet de kanskje sitt hjerte og motsatte seg Guds profets råd.
Prinsippet med å sette velsignelser som strømmer fra Gud i virksomhet, er evig. I likhet med de fordums israelitter må også vi handle ifølge vår tro på Jesus Kristus for å bli velsignet. Gud har åpenbart at “det er en lov ugjenkallelig fastsatt i himmelen før denne verdens grunnvoll ble lagt som alle velsignelser er betinget av – og når vi mottar en velsignelse fra Gud, er det ved lydighet mot den lov den er betinget av”. Når det er sagt, man gjør seg ikke fortjent til en velsignelse – den oppfatningen er uriktig – men man er nødt til å oppfylle vilkårene. Vår frelse er bare mulig ved Jesu Kristi fortjeneste og nåde. Hans forsonende offers store omfang innebærer at vedhaugen er uendelig, og våre stusselige handlinger nærmer seg intet i sammenligning. Men de er ikke intet, og de er ikke ubetydelige: I mørket kan en tent fyrstikk sees flere kilometer unna. Faktum er at den kan sees i himmelen, for små gjerninger utført i tro må til for å gi gnist til Guds velsignelser.
For å motta en ønsket velsignelse fra Gud, må man handle i tro, som vil ripe av den metaforiske fyrstikken som velsignelsen avhenger av. For eksempel er en av hensiktene med bønn å sikre seg velsignelser som Gud er villig til å gi oss, men som forutsetter at vi først ber om å få. Alma ropte om barmhjertighet, og smertene ble lindret. Han var ikke lenger opprevet ved tanken på sine synder. Hans glede overgikk smerten han følte – alt dette fordi han ropte ut i tro på Jesus Kristus. Aktiveringsenergien som vi trenger, er å ha tilstrekkelig tro på Kristus til oppriktig å be til Gud i bønn og godta hans vilje og tidsplan med hensyn til svaret.
Ofte fordrer aktiveringsenergien som må til for å motta velsignelser, mer enn kun å se eller spørre. Pågående, gjentatte troshandlinger fordres. På midten av attenhundretallet ga Brigham Young en gruppe siste-dagers-hellige i oppgave å utforske og bosette seg i Arizona; en uttørket region i Nord-Amerika. Etter at de nådde frem til Arizona, gikk gruppen tom for vann og fryktet at de ville omkomme. De tryglet Gud om hjelp. Kort etter kom det regn og snø, som ga dem mulighet til å fylle tønnene sine med vann og fø buskapen sin. Takknemlige og oppkvikket reiste de tilbake til Salt Lake City i glede over Guds godhet. Da de kom frem, avla de detaljert rapport fra ekspedisjonen til Brigham Young og ga uttrykk for sin konklusjon om at Arizona var ubeboelig.
Etter å ha lyttet til rapporten, spurte Brigham Young en mann som var i rommet om hva han tenkte om ekspedisjonen og mirakelet. Mannen, Daniel W. Jones, svarte kort: “Jeg ville ha lastet opp, fortsatt, og bedt igjen.” Bror Brigham la hånden sin på bror Jones og sa: “Dette er mannen som skal lede neste reise til Arizona.”
Vi kan alle huske tilfeller da vi fortsatte og ba igjen – og velsignelser fulgte. Erfaringene Michael og Marian Holmes hadde, illustrerer dette prinsippet. Michael og jeg tjenestegjorde sammen som områdesyttier. Jeg ble alltid begeistret hver gang han ble bedt om å holde bønn på våre møter, fordi hans dype åndelighet var så lett å oppfatte; han visste hvordan man taler med Gud. Jeg elsket å høre ham be. Men tidlig i sitt ekteskap ba ikke Michael og Marian, og de gikk ikke i kirken. De var opptatt med tre små barn og et fremgangsrikt bygningsfirma. Michael anså seg ikke som religiøs. En kveld kom biskopen deres hjem til dem og oppfordret dem til å begynne å be.
Etter at biskopen hadde dratt, bestemte Michael og Marian seg for å forsøke å be. Før de gikk til sengs, knelte de ned ved sengen og, utilpass, begynte Michael å be. Etter noen få keitete ord i bønn, stanset Michael brått og sa: “Marian, jeg klarer ikke dette.” Da han reiste seg og begynte å gå vekk, tok Marian tak i hånden hans, trakk ham tilbake på knærne og sa: “Mike, dette klarer du. Prøv igjen!” Med denne oppmuntringen fullførte Michael en kort bønn.
Familien Holmes begynte å be regelmessig. De takket ja til en invitasjon fra en nabo om å gå i kirken. Da de gikk inn i kirkesalen og hørte åpningssalmen, hvisket Ånden til dem: “Dette er sant.” Senere, usett og uten å ha blitt bedt om det, hjalp Michael til med å sjaue noe søppel fra møtehuset. Da han gjorde det, følte han et tydelig inntrykk: “Dette er Mitt hus.”
Michael og Marian mottok kall i Kirken og virket i menigheten og staven. De ble beseglet til hverandre og deres 3 barn ble beseglet til dem. Flere barn kom til, som til slutt ble til tolv. Ekteparet Holmes tjenestegjorde som misjonspresident og ledsager – to ganger.
Den første keitete bønnen var en liten, men trosfylt handling som utløste himmelens velsignelser. Familien Holmes ga troens flammer næring gjennom kirkegang og tjeneste. Deres hengivne tjeneste gjennom årenes løp har ført til et flammehav som fortsetter å inspirere til denne dag.
Et bål må imidlertid ha vedvarende tilførsel av oksygen for at veden til slutt skal kunne avgi sitt fulle potensial. Slik Michael og Marian Holmes har vist oss, fordrer tro på Kristus vedvarende handling for at flammen skal holdes ved like. Små handlinger er brennstoff til vår evne til å vandre på paktens sti, og leder til de største velsignelser Gud kan tilby. Men oksygen sirkulerer bare hvis vi billedlig sett fortsetter å bruke føttene våre. Iblant må vi lage en pil og bue før åpenbaring om hvor vi skal gå for å skaffe mat kommer. Iblant må vi lage redskaper før åpenbaring om hvordan man bygger et skip kommer. Iblant, ved Herrens profets anvisning, må vi bake en liten kake med den lille oljen og det lille melet vi har, for å motta et uuttømmelig krus med olje og en uuttømmelig melkrukke. Og iblant er det behov for at vi er “rolige og kjenn[er at Gud] er Gud” og stoler på hans timeplan.
Når du mottar en velsignelse fra Gud, kan du trekke den slutning at du har fulgt en evig lov som håndhever mottagelse av den velsignelsen. Men husk at den ugjenkallelig fastsatte loven er virksom uavhengig av tid, i den forstand at velsignelser kommer etter Guds tidsskjema. Selv fordums profeter på søken etter sitt himmelske hjem “døde [i tro] uten at de hadde oppnådd det som var lovet. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det.” Om du – ennå ikke – har mottatt en ønsket velsignelse fra Gud, behøver du ikke å stresse deg opp over hva mer du er nødt til å gjøre. Følg heller Joseph Smiths råd om å “med glede gjøre alt som står i [din] makt, og … så bli stående og ha full tillit til å få se Guds … arm bli blottet”. Noen velsignelser er holdt igjen til senere, selv for de tapreste blant Guds barn.
For seks måneder siden ble en hjemme-sentrert, Kirke-støttet plan for å tilegne seg læren, styrke tro og forsterke enkeltpersoner og familier introdusert. President Russell M. Nelson lovet at endringene vil bidra til vår åndelige overlevelse, øke vår glede i evangeliet, og fordype vår omvendelse til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Men det er opp til oss å gjøre krav på disse velsignelsene. Hver av oss er ansvarlig for å åpne og studere Kom, følg med meg – for enkeltpersoner og familier, sammen med Skriftene og annet Kom, følg med meg-materiell. Vi må drøfte dem med vår familie og våre venner, og legge an vår sabbatsdag slik at vi får tent et metaforisk bål. Eller så kan vi la ressursene bli liggende i en stabel i hjemmet vårt med den potensielle energien fanget i den.
Jeg innbyr deg til trofast å sette i virksomhet himmelsk kraft til å motta konkrete velsignelser fra Gud. Utøv tro til å ripe av fyrstikken og tenne bålet. Tilfør den oksygenet det er behov for mens du tålmodig venter på Herren. Med disse innbydelsene ber jeg om at Den hellige ånd vil veilede og lede deg, så du, slik som det trofaste mennesket som omtales i Ordspråkene, får “rik velsignelse”. Jeg vitner om at din himmelske Fader og hans elskede Sønn, Jesus Kristus, lever, er opptatt av ditt velvære, og fryder seg over å kunne velsigne deg. I Jesu Kristi navn. Amen.