Kristus – lyset som skinner i mørket
Hvis du føler at ditt vitnesbyrds fyrtårn holder på å slukne og at mørket nærmer seg, fatt mot. Hold dine løfter til Gud.
Fra kontoret mitt i Hjelpeforeningsbygningen har jeg perfekt utsikt til Salt Lake tempel. Hver kveld, presist som en klokke, blir utebelysningen på tempelet tent i skumringen. Tempelet er et konstant, betryggende fyrtårn like utenfor vinduet mitt.
En kveld i februar da solen gikk ned, forble kontoret mitt usedvanlig mørkt. Da jeg tittet ut av vinduet, lå tempelet i mørke. Lysene var ikke tent. Det gjorde meg tankefull. Jeg kunne ikke se tempelspirene jeg hadde sett glimtet av hver kveld i flere år.
Å se mørke der jeg forventet å se lys, minnet meg på at en av de grunnleggende behovene vi har for å kunne vokse er å holde oss knyttet til vår lyskilde – Jesus Kristus. Han er kilden til vår kraft, verdens lys og liv. Uten en sterk tilknytning til ham, vil vi begynne å dø åndelig. Fordi Satan vet dette, prøver han å utnytte det verdslige presset vi alle møter. Han arbeider for å dempe vårt lys, kortslutte tilknytningen, kutte strømforsyningen og la oss være alene i mørket. Dette presset er vanlig å oppleve i jordelivet, men Satan arbeider iherdig for å isolere oss og fortelle oss at vi er den eneste som opplever det.
Noen av oss er lamslåtte av sorg
Når vi opplever tragedier, når livet bringer med seg så store smerter at vi ikke får puste, når vi blir slått ned, slik som mannen på vei til Jeriko, og etterlatt for å dø, kommer Jesus og heller olje i sårene våre, løfter oss kjærlig opp, tar oss inn til et herberge og passer på oss. Til dem av oss i sorg sier han: “Jeg vil … lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen,°… så dere med sikkerhet kan vite at jeg, Gud Herren, ser til mitt folk i deres lidelser.” Kristus helbreder sår.
Noen av oss er bare veldig slitne
Eldste Jeffrey R. Holland sa: “Det er ikke meningen at vi løper fortere enn vi makter°… Men til tross for dette vet jeg at mange av dere løper [veldig,] veldig fort og at deres energi og følelsesmessige reserve noen ganger er i ferd med å gå tom.” Når forventninger overvelder oss, kan vi ta et skritt tilbake og spørre vår himmelske Fader om hva vi burde gi slipp på. En del av vår livserfaring er å lære hva vi ikke skal gjøre. Men likevel er livet noen ganger utmattende. Jesus forsikrer oss ved å si: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!”
Kristus er villig til å slutte seg til vårt åk og dra sammen med oss for å lette våre byrder. Kristus er hvile.
Noen av oss føler at vi ikke passer inn i den tradisjonelle gruppen av medlemmer i Kirken
Av ulike grunner føler vi oss ikke akseptert eller akseptabel. Det nye testamente viser hvilke store anstrengelser Jesus gjorde for å strekke ut en hånd til alle slags mennesker: spedalske, skatteoppkrevere, barn, galileere, skjøger, kvinner, fariseere, syndere, samaritaner, enker, romerske soldater, horkarer og de rituelt urene. I nesten hver historie strekker han ut en hånd til noen som ikke var tradisjonelt akseptert i samfunnet.
Lukas 19 forteller historien om overtolleren i Jeriko ved navnet Sakkeus. Han klatret opp i et tre for å se Jesus gå forbi. Sakkeus var ansatt av de romerske myndighetene og ble sett på som korrupt og en synder. Jesus så ham oppe i treet og kalte ham til seg og sa: “Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus.” Og da Jesus så godheten i Sakkeus’ hjerte og de gjerninger han gjorde for andre, godtok han offeret hans og sa: “I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn.”
Kristus sa ømt til nephittene: “Jeg har befalt at ingen av dere skulle gå bort.” Peter hadde den mektige åpenbaringen i Apostlenes gjerninger 10 da han kunngjorde: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Det er et uforanderlig krav pålagt kristne disipler og siste-dagers-hellige at de skal vise sann kjærlighet til hverandre. Jesus innbyr oss på samme vis som han inviterte Sakkeus: “Se, jeg står for døren og banker. Om [du] hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til [deg] og holde nattverd med [deg], og [du] med meg.” Kristus ser oss i vårt tre.
Noen av oss føler uro på grunn av spørsmål
For ikke så mange år siden var jeg nedtynget og irritert på grunn av spørsmål jeg ikke fant svar på. Tidlig en lørdag morgen hadde jeg en liten drøm. I drømmen kunne jeg se et lysthus, og jeg forsto at jeg skulle gå inn i det. Det var rundt med fem buer, men vinduene var laget av sten. Jeg klaget i drømmen og ville ikke gå inn, fordi det var så klaustrofobisk. Så fulgte en tanke om at Jareds bror tålmodig hadde smeltet stener om til klart glass. Glass er sten som har gjennomgått en forandring i tilstand. Da Herren berørte stenene for Jareds bror, lyste de i de mørke båtene. Plutselig ble jeg fylt med et ønske om å gå inn i dette lysthuset mer enn noe annet sted. Det var akkurat dette stedet – det eneste stedet – der jeg virkelig kunne “se”. Spørsmålene som plaget meg forsvant ikke, men da jeg våknet tenkte jeg mer på dette spørsmålet: “Hvordan vil du øke din tro, slik Jareds bror gjorde, så dine stener kan bli forandret til lys?”
Vår jordiske hjerne er skapt slik at den søker forståelse og mening i ryddige bunker. Jeg kjenner ikke alle årsakene til hvorfor sløret i jordelivet er så tykt. Dette er ikke et stadium i vår evige utvikling hvor vi har alle svarene. Det er stadiet hvor vi utvikler vår overbevisning (eller noen ganger vårt håp) om ting en ikke ser. Overbevisning kommer på måter som ikke alltid er lett å analysere, men det er lys i vårt mørke. Jesus sa: “Jeg er verdens lys og liv og sannhet.” For dem som søker sannhet kan det først virke som den tåpelige klaustrofobien med vinduer laget av sten. Men med tålmodighet og spørsmål i tro kan Jesus forvandle våre vinduer av sten til glass og lys. Kristus er lyset som gjør det mulig for oss å forstå.
Noen av oss føler at vi aldri blir gode nok
Det purpurrøde fargestoffet nevnt i Det gamle testamente var ikke bare fargerikt, men også fargebestandig, noe som betyr at dets sterke farge festet seg i ullen og bleknet ikke uansett hvor mange ganger det ble vasket. Satan holder denne metaforen som en klubbe over hodet vårt: Hvit ull som blir purpurfarget kan aldri bli hvit igjen. Men Jesus Kristus sier: “Mine veier [er] høyere enn deres veier,” og Hans nådes mirakel er at når vi omvender oss fra våre synder, gjør hans purpurrøde blod oss rene igjen. Det er ikke logisk, men det er likevel sant.
Fotografi fra iStock.com/iinwibisono
“Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Herren sa med ettertrykk: “Den som har omvendt seg fra … synder, er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu.” Noe som i hovedsak betyr: Kom og la oss tale med hverandre. Du har syndet og står uten ære. Kom til meg og omvend deg. Jeg kommer ikke synden mer i hu. Du kan bli frelst. Jeg har et verk for deg. Kristus gjør ull hvit.
Men hva er den praktiske fremgangsmåten? Hva er nøkkelen til å igjen knytte seg til Jesu Kristi kraft når vi tviler? President Russell M. Nelson sa det på enkelt vis: “Nøkkelen er å inngå og holde hellige pakter°… Det er ingen vanskelig sti.” Gjør Kristus til det sentrale i ditt liv.
Hvis du føler at ditt vitnesbyrds fyrtårn holder på å slukne og at mørket nærmer seg, fatt mot. Hold dine løfter til Gud. Still dine spørsmål. Forvandle tålmodig sten til glass. Vend deg til Jesus Kristus, som fortsatt elsker deg.
Jesus sa: “Jeg er lyset som skinner i mørket, og mørket fatter det ikke.” Det vil si at uansett hvor mye det prøver, vil ikke mørket kunne slukke dette lyset. Uansett hva. Du kan stole på at hans lys vil være der for deg.
Vi, eller dem vi elsker, kan miste lyset i en periode. Som tidligere nevnt angående Salt Lake tempel, fikk eiendomsforvalteren, bror Val White, en telefon nesten øyeblikkelig. Folk hadde lagt merke til det. Hva var galt med lysene på tempelet? Først gikk personalet selv til hver sikringstavle i tempelet og tente lysene igjen manuelt. Deretter erstattet de batteriene i den automatiske strømforsyningen og testet dem for å finne ut hva som hadde sviktet.
Det er vanskelig å tenne lysene igjen på egenhånd. Vi trenger venner. Vi trenger hverandre. Akkurat som personalet med ansvar for vedlikehold i tempelet, kan vi hjelpe hverandre ved å være tilstede, lade opp våre åndelige batterier og reparere det som gikk galt.
Vårt individuelle lys er kanskje bare som én av lyspærene på et av trærne. Men likevel utstråler vi vårt lille lys, og sammen kan vi, som Temple Square ved juletider, tiltrekke oss millioner av mennesker til Herrens hus. Det aller beste, slik president Nelson oppfordret, er at vi kan bringe Frelserens lys til oss selv og til dem som er viktige for oss ved å gjøre noe så enkelt som å holde våre pakter. Herren belønner våre trofaste handlinger med kraft og med glede på en rekke forskjellige måter.
Jeg vitner om at du er elsket. Herren vet hvor hardt du prøver. Du gjør fremskritt. Hold det gående. Han ser alle dine skjulte ofre og belønner deg og dem du er glad i. Du arbeider ikke forgjeves. Du er ikke alene. Hans navn, Emmanuel, betyr: “Med oss er Gud.” Han er virkelig med deg.
Ta noen skritt til på paktens sti, selv om det er for mørkt til å se veldig langt. Lysene vil komme på igjen. Jeg vitner om sannheten i Jesu ord, og at de er fylt med lys: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg, be og dere skal få, bank på, og det skal lukkes opp for dere.” I Jesu Kristi navn. Amen.