Generalkonferanse
Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak?
Generalkonferansen april 2020


2:3

Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak?

Vi skulle alltid huske prisen Joseph og Hyrum Smith betalte, sammen med så mange andre trofaste menn, kvinner og barn, for å etablere Kirken.

Tusen takk, president, for en så vidunderlig åpning. Brødre og søstre, for 215 år siden ble en liten gutt født til Joseph og Lucy Mack Smith i Vermont i en region kjent som New England i det nordøstlige USA.

Joseph og Lucy Mack trodde på Jesus Kristus, studerte de hellige skrifter, ba oppriktig og vandret med tro på Gud.

De kalte sin nye lille sønn Joseph Smith jr.

Brigham Young sa om familien Smith: “Herren hadde holdt øye med [Joseph Smith] og hans far og hans farfar, og med deres forfedre helt tilbake til Abraham, og fra Abraham til vannflommen, fra vannflommen til Enok, og fra Enok til Adam. Han har holdt øye med denne familie og dette blod mens det har vært i omløp fra sin kilde og til denne mann ble født. [Joseph Smith] ble forutordinert i evigheten.”1

Han var elsket av sin familie, og Joseph jr. var spesielt nær sin eldre bror Hyrum, som var nesten seks år gammel da Joseph ble født.

I oktober i fjor satt jeg ved ildstedet i det lille hjemmet til familien Smith i Sharon i Vermont, der Joseph ble født. Jeg følte Hyrums kjærlighet til Joseph og tenkte på at han holdt sin lillebror i armene og lærte ham å gå.

Far og mor i familien Smith opplevde personlige tilbakeslag, som tvang familien til å flytte mange ganger før de til slutt ga opp New England og tok den modige beslutningen om å flytte lenger vestover til staten New York.

Siden familien var forenet, overlevde de disse utfordringene, og sammen skuet de mot den overveldende oppgave det var å begynne på et 40 hektar (0.4 km2) stort skogsområde i Manchester, i nærheten av Palmyra i New York.

Jeg er ikke sikker på om mange av oss er klar over de fysiske og følelsesmessige utfordringene som det å begynne på nytt innebar for familien Smith – rydde marken, plante frukthager og jorder, bygge et lite tømmerhus og andre gårdsbygninger, tilby sin arbeidskraft som dagsarbeidere og lage husholdningsartikler for salg i byen.

Da familien kom til det vestlige New York, sto området i fyr og flamme med religiøs glød – kjent som Den andre store oppvåkningen.

I denne perioden med debatt og strid blant religiøse grupperinger, opplevde Joseph et vidunderlig syn, i dag kjent som Det første syn. Vi er velsignet med å ha fire førstehåndsberetninger som jeg vil benytte.2

Joseph nedtegnet: “I denne opprørte tid ble mitt sinn tilskyndet til alvorlig overveielse og stor uro, men selv om mine følelser gikk dypt og ofte var intense, holdt jeg meg likevel utenfor alle disse samfunn selv om jeg var tilstede på deres mange møter så ofte som anledningen bød seg … Forvirringen og striden mellom de forskjellige trossamfunn var [allikevel] så stor at det var umulig for meg – ung og ukjent med verden og menneskene som jeg var – å komme frem til en bestemt avgjørelse om hvem som hadde rett og hvem som tok feil.”3

Joseph vendte seg til Bibelen for å finne svar på sine spørsmål og leste Jakobs brev 1:5: “Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.”4

Han skrev: “Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg. Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det.”5

Joseph innså at Bibelen ikke inneholdt alle svar på livets spørsmål. Den underviste i stedet menn og kvinner hvordan de kunne finne svar på sine spørsmål ved å kommunisere direkte med Gud gjennom bønn.

Han la til: “I overensstemmelse med denne min beslutning om å be til Gud, dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. Det var en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve.”6

Kort tid etter sa Joseph at “[en lysstøtte] hvilte på meg, [og jeg så] to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: [Joseph,] dette er min elskede Sønn. Hør ham!7

Frelseren talte deretter: “Joseph, min sønn, dine synder er deg forlatt. Gå din vei, adlyd mine lover og hold mine bud. Se, jeg er herlighetens Herre. Jeg ble korsfestet for verden for at alle som tror på mitt navn, skal få evig liv.”8

Joseph la til: “Så snart jeg derfor hadde fått herredømme over meg selv så jeg kunne tale, spurte jeg de personer som sto over meg i lyset hvilket av alle trossamfunnene som var det rette.”9

Han mintes: “De fortalte meg at alle religiøse samfunn trodde på feilaktige læresetninger, og at ingen av dem var anerkjent av Gud som hans kirke og rike. Og … [samtidig mottok jeg] et løfte om at evangeliets fylde på et senere tidspunkt ville bli gjort kjent for meg.”10

Joseph skrev også: “Jeg så mange engler i dette synet.”11

Etter dette strålende synet skrev Joseph: “Min sjel ble fylt med kjærlighet, og i mange dager kunne jeg fryde meg med stor glede … Herren var med meg.”12

Han kom ut fra Den hellige lund for å begynne forberedelsene til å bli en Guds profet.

Joseph begynte også å erfare det fordums profeter opplevde – avvisning, motstand og forfølgelse. Joseph husket også at han delte det han hadde sett og hørt, med en av prestene som hadde vært aktive i den religiøse vekkelsen:

“Jeg ble meget overrasket over hans oppførsel, for ikke bare behandlet han min beretning overfladisk – men med stor forakt – og sa at det hele var fra djevelen, at det ikke fantes noe slikt som syner og åpenbaringer i disse dager, at alle slike ting hadde opphørt med apostlene, og at det aldri ville bli mer av denslags.

Jeg fant imidlertid snart ut at min beretning hadde blåst liv i ganske mange fordommer mot meg blant religiøst bekjennende, og var årsak til stor forfølgelse som stadig tiltok … og dette var vanlig blant alle trossamfunn – alle gikk sammen om å forfølge meg.”13

Tre år senere, i 1823, åpnet himlene seg igjen som del av gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium som fortsetter i de siste dager. Joseph skriver at en engel ved navn Moroni viste seg for ham og sa “at Gud hadde et verk jeg skulle utføre …, [og at] det var oppbevart en bok skrevet på gullplater” som “inneholdt det evige evangeliums fylde slik det ble gitt av Frelseren til de fordums innbyggere [av det amerikanske kontinent]”.14

Med tiden mottok, oversatte og utga Joseph nedtegnelsen fra fordums dager, i vår tid kjent som Mormons bok.

Hans bror Hyrum, som hadde vært hans konstante støttespiller, spesielt etter hans smertefulle, livstruende operasjon i benet i 1813, var et av vitnene til gullplatene. Han var også et av Kirkens seks medlemmer av Jesu Kristi Kirke da den ble organisert i 1830.

Gjennom livet ble Joseph og Hyrum sammen konfrontert med mobber og forfølgelse. For eksempel vansmektet de under de kummerligste forhold i Liberty fengsel i Missouri i fem måneder den kalde vinteren 1838–39.

I april 1839 skrev Joseph til sin hustru Emma og beskrev deres situasjon i Libery fengsel: “Det er vel nå fem måneder og seks dager jeg har vært under en vakts oppsikt, dag og natt, innesperret bak murene, gitrene og de skingrende jerndørene i et ensomt, mørkt, skittent fengsel … Vi skal bli flyttet fra dette [sted], og uansett utfall er vi glad for det. La det bli med oss som det må. Vi kan ikke bli satt inn i et verre hull enn dette … Vi kommer aldri til å ønske oss tilbake til Liberty i Clay fylke i Missouri. Vi har fått tilstrekkelig av det nå til at det vil vare for alltid.”15

Konfrontert med forfølgelse utviste Hyrum tro på Herrens løfter, blant disse en garanti om å unnslippe sine fiender hvis han valgte det. I en velsignelse Hyrum mottok i 1835 under Joseph Smiths hender, lovet Herren ham: “Du skal ha kraft til å unnslippe dine fienders hånd. Ditt liv skal søkes med utrettelig nidkjærhet, men du skal unnslippe. Hvis det behager deg, og du ønsker det, skal du få kraft til frivillig å gi ditt liv for å forherlige Gud.”16

I juni 1844 ble Hyrum stilt overfor valget mellom å leve eller å gi sitt liv for å forherlige Gud for å “[besegle] sitt vitnesbyrd med sitt blod” – ved siden av og sammen med sin elskede bror Joseph.17

En uke før den skjebnesvangre reisen til Carthage, der de ble myrdet med kaldt blod av en væpnet mobb med feiginger som hadde malt ansiktene for å unngå gjenkjennelse, skrev Joseph at “jeg rådet min bror Hyrum til å ta med seg familien sin på neste dampskip og dra til Cincinnati”.

Jeg blir fremdeles svært emosjonell når jeg tenker på Hyrums svar: “Joseph, jeg kan ikke forlate deg.18

Derfor dro Joseph og Hyrum til Carthage, der de ble martyrer for Kristi sak og navn.

Den offisielle kunngjøringen om martyrdøden uttrykte følgende: “Joseph Smith, Herrens profet og seer … [har] frembragt Mormons bok som han oversatte ved Guds gave og kraft og har vært et redskap til å utgi den på to kontinenter, han har sendt fylden av det evige evangelium som den inneholdt, til jordens fire hjørner, frembragt de åpenbaringer og bud som denne boken, Lære og pakter, består av, og mange andre vise dokumenter og instruksjoner som er til gavn for menneskenes barn, han samlet mange tusen av de siste dagers hellige, grunnlagt en stor by og etterlatt seg en berømmelse og et navn som ikke kan utslettes … Og i likhet med de fleste av Herrens salvede i fordums tid beseglet han sin misjon og sitt verk med sitt eget blod, og likeledes gjorde hans bror Hyrum. I livet var de uatskillelige, ei heller døden skilte dem!19

Etter martyrdøden ble Josephs og Hyrums legemer sendt tilbake til Nauvoo, vasket og kledd slik at familien Smith kunne få se sine kjære. Deres elskede mor mintes: “Jeg hadde i lang tid stålsatt hver eneste nerve, hentet frem hele min sjels styrke og bedt Gud styrke meg, men da jeg kom inn i rommet og så begge mine myrdede sønner ligge der for øynene mine og hørte min families hulking og stønn og gråten fra deres hustruers, barns, brødres og søstres munn, ble det for mye for meg. Jeg sank sammen og ropte til Herren i sjelekval: ‘Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt denne familien?’”20

I det øyeblikket med sorg og nød, mintes hun at de sa: “Mor, gråt ikke for oss. Vi har overvunnet verden ved kjærlighet.”21

De hadde i sannhet overvunnet verden. Joseph og Hyrum Smith, i likhet med de trofaste hellige som er beskrevet i Johannes’ åpenbaring, “[kom] ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjorde dem hvite i Lammets blod [og] er … for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.

De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete.

For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.”22

Når vi feirer denne gledelige begivenheten, 200-års jubileet for Det første syn, skulle vi alltid huske prisen Joseph og Hyrum Smith betalte, sammen med så mange andre trofaste menn, kvinner og barn, for å etablere Kirken slik at du og jeg kunne nyte de mange velsignelser og alle disse åpenbarte sannheter vi har i dag. Deres trofasthet skulle aldri få gå i glemmeboken!

Jeg har ofte lurt på hvorfor Joseph og Hyrum og deres familier måtte lide så mye. Det kan hende at de ble kjent med Gud, gjennom sin lidelse, på måter som ikke kunne ha funnet sted uten lidelsen. Gjennom den tenkte de på Getsemane og Frelserens kors. Som Paulus sa det: “Idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.”23

Før sin død i 1844, skrev Joseph et oppstemt brev til de hellige. Det var en befaling om handling som fremdeles gjelder i Kirken i dag.

“Brødre [og søstre], skal vi ikke gå fremad i en så stor sak? Gå fremover og ikke tilbake! Friskt mot, brødre [og søstre], og fremad til seier! …

La oss derfor som en kirke og et folk og som siste dagers hellige ofre til Herren et offer i rettferdighet.”24

Når vi lytter til ånden under feiringen av dette 200-års jubileet denne helgen, så overvei hvilket offer du vil fremlegge for Herren i rettferdighet de kommende dager. Vær modig – del det med en du stoler på, og viktigst av alt, vær så snill å ta deg tid til å gjøre det!

Jeg vet at Frelseren gledes når vi gir ham et offer i rettferdighet fra vårt hjerte, akkurat slik han var tilfreds med de trofaste offergavene til de bemerkelsesverdige brødrene, Joseph og Hyrum Smith og alle andre trofaste hellige. Jeg vitner høytidelig om dette i vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.