Et fullkomment, klart håp
Fordi gjenopprettelsen bekreftet den grunnleggende sannhet at Gud virker i denne verden, kan og skulle vi håpe, selv når vi står overfor de mest uoverstigelige odds.
I oktober i fjor inviterte president Russell M. Nelson oss til å se fremover til denne aprilkonferansen i 2020 ved at hver enkelt av oss på vår egen måte ser tilbake for å se Guds storartede hånd i gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium. Søster Holland og jeg tok denne profetiske invitasjonen på alvor. Vi så for oss at vi levde tidlig på 1800-tallet og betraktet den tidens religiøse trosoppfatninger. I den forestilte situasjonen spurte vi oss selv: “Hva er det som mangler her? Hva skulle vi ønske at vi hadde? Hva håper vi Gud vil gi som svar på vår åndelige lengsel?”
For det første innså vi at for to hundre år siden ville vi inderlig ha håpet på gjenopprettelsen av et sannere gudsbegrep enn de fleste på den tiden hadde, skjult slik Han ofte syntes å være bak århundrer med villfarelse og misforståelser. For å låne et uttrykk fra William Ellery Channing, en fremtredende religiøs person på den tiden, ville vi ha sett etter “Gud som farsfigur”, noe Channing betraktet som “kristendommens første store lære”.1 En slik lære ville ha anerkjent Guddommen som en omsorgsfull Far i himmelen, istedenfor en ubehagelig dommer som utøver streng rettferdighet eller som en fraværende husvert som en gang hadde vært opptatt av jordiske saker, men nå var opptatt et annet sted i universet.
Ja, vårt håp i 1820 ville ha vært å finne en Gud som taler og veileder like åpent i nåtiden som han gjorde tidligere, en sann Far i ordets mest kjærlige betydning. Han ville absolutt ikke ha vært en kald og vilkårlig autokrat som forutbestemte noen få utvalgte til frelse og deretter henviste resten av den menneskelige familie til fordømmelse. Nei, han ville være en hvis enhver handling, ved guddommelig erklæring, ville være “til gavn for verden, for han elsker verden”2 og hver av dens innbyggere. Denne kjærligheten ville være hans viktigste grunn til å sende Jesus Kristus, sin enbårne Sønn, til jorden.3
Apropos Jesus, hvis vi hadde levd i de første årene av 1800-tallet, ville vi med stor bekymring ha innsett at tvil om at Frelserens liv og oppstandelse virkelig fant sted, begynte å få betydelig innpass i kristendommen. Derfor ville vi ha håpet at det ville komme bevis til hele verden som ville bekrefte Bibelens vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, Guds Sønn i bokstavelig forstand, Alfa og Omega og den eneste Frelser denne verden noensinne vil kjenne. Det ville ha vært blant våre kjæreste håp at andre beviser i form av hellig skrift ble frembragt, noe som kunne utgjøre et annet testamente om Jesus Kristus og utvide og styrke vår kunnskap om hans mirakuløse fødsel, vidunderlige tjenestegjerning, sonoffer og strålende oppstandelse. Et slikt dokument ville i sannhet være “rettferdighet [sendt] ned fra himmelen, og sannhet [bragt] frem fra jorden”.4
Når vi iakttok den kristne verden på den tiden, ville vi ha håpet å finne en som var bemyndiget av Gud med sann prestedømsmyndighet, som kunne døpe oss, overdra Den hellige ånds gave og forrette alle evangeliets ordinanser som er nødvendige for opphøyelse. I 1820 ville vi ha håpet å se oppfylt Jesajas, Mikas og andre oldtidsprofeters veltalende løfter om at Herrens majestetiske hus skulle komme tilbake.5 Vi ville ha gledet oss over å se hellige templer i sin herlighet oppført igjen, med Ånden, ordinansene, kraften og myndigheten til å undervise i evige sannheter, helbrede personlige sår og knytte familier sammen for evig. Jeg ville ha lett overalt og hvor som helst for å finne en som var bemyndiget til å si til meg og min kjære Patricia at vårt ekteskap i en slik ramme ble beseglet for tid og all evighet, for aldri å høre eller få pålagt oss den hjemsøkende forbannelsen “til døden skiller dere ad”. Jeg vet at “i [vår] Fars hus er det mange rom”,6 men personlig sett, hvis jeg skulle være så heldig å arve et av dem, kunne det ikke være mer for meg enn et forfallent skur hvis Pat og våre barn ikke var sammen med meg for å dele denne arven. Og for våre forfedre, de som levde og døde i oldtiden uten engang å høre Jesu Kristi navn, ville vi ha håpet at de mest rettferdige og barmhjertige bibelske prinsipper ville bli gjengitt – at de levende utfører frelsende ordinanser på vegne av sine avdøde slektninger.7 Ingen praksis jeg kan forestille meg, ville med større prakt vise en kjærlig Guds omtanke for alle sine jordiske barn, uansett når de levde eller hvor de døde.
Vår liste over håp i 1820 kunne fortsette, men kanskje gjenopprettelsens viktigste budskap er at slike håp ikke ville ha vært forgjeves. Fra Den hellige lund og til denne dag begynte disse ønskene å bli kledd i virkelighet og ble, slik apostelen Paulus og andre forkynte, sanne ankere for sjelen, sikre og standhaftige.8 Det man en gang bare håpet på, har nå blitt historie.
Derfor ser vi tilbake på 200 år med Guds godhet mot verden. Men hva med vårt blikk fremover? Vi har fremdeles håp som ennå ikke er oppfylt. Selv i dette øyeblikk fører vi en krig med “alle mann på dekk” mot covid-19, en alvorlig påminnelse om at et virus som er9 1000 ganger mindre enn et sandkorn10, kan tvinge hele befolkninger og verdens økonomier i kne. Vi ber for dem som har mistet sine kjære i denne landeplagen i vår tid, så vel som for dem som for tiden er smittet eller i fare. Vi ber i sannhet for dem som yter så storartet helseomsorg. Når vi har overvunnet dette – og det vil vi – måtte vi være like opptatt av å befri verden fra sultens virus og befri nabolag og nasjoner fra fattigdommens virus. Måtte vi håpe på skoler hvor elevene blir undervist – uten å frykte for at de skal bli skutt – og på personlig verdighet for alle Guds barn, uten noe hensyn til rasemessige, etniske eller religiøse fordommer. Bak alt dette ligger vårt uopphørlige håp om større hengivenhet til de to største av alle bud: å elske Gud ved å følge hans råd og å elske vår neste ved å vise godhet og medfølelse, tålmodighet og tilgivelse.11 Disse to guddommelige direktivene er fremdeles – og vil alltid være – det eneste virkelige håp vi har om å gi våre barn en bedre verden enn den de nå kjenner.12
I tillegg til å ha disse felles ønskene har mange i dagens publikum dypt personlige håp: håp om at et ekteskap skal bli bedre, eller noen ganger bare håp om å oppnå ekteskap, håp om å overvinne avhengighet, håp om at et villfarent barn skal komme tilbake, håp om at fysiske og følelsesmessige smerter av hundre slag skal opphøre. Fordi gjenopprettelsen bekreftet den grunnleggende sannhet at Gud virker i denne verden, kan og skulle vi håpe, selv når vi står overfor de mest uoverstigelige odds. Det var det dette skriftstedet mente da Abraham var i stand til å håpe mot håp13 – det vil si, han var i stand til å tro til tross for enhver grunn til ikke å tro – at han og Sara kunne bli med barn når det virket helt umulig. Så jeg spør: “Hvis så mange av våre håp fra 1820 kunne begynne å bli oppfylt med et glimt av guddommelig lys for en enkel gutt som knelte i et skogholt nord i delstaten New York, hvorfor skulle vi ikke håpe at rettferdige ønsker og Kristus-lignende lengsler fremdeles kan bli besvart på vidunderlig og mirakuløst vis av alt håps Gud?” Vi trenger alle å tro at det vi ønsker i rettferdighet, en dag, på en eller annen måte kan bli vårt.
Brødre og søstre, vi vet hva noen av de religiøse mangler i begynnelsen av det 19. århundre var. Videre vet vi noe om dagens religiøse svakheter som fremdeles etterlater seg noens sult og håp uoppfylt. Vi vet at mye av denne misnøyen fører noen bort fra tradisjonelle kirkelige institusjoner. Vi vet også, slik én frustrert forfatter skrev, at “mange religiøse ledere [i vår tid] synes uvitende” med hensyn til å takle den slags nedgang og svarer med “en tynn velling av terapeutisk guddommelighet, billig symbolsk aktivisme, nøye formulert kjetteri [eller noen ganger bare] uinspirerende nonsens”14 – og dette i en tid da verden trenger så mye mer, da den oppvoksende generasjon fortjener så mye mer, og når Jesus på sin tid tilbød så mye mer. Som Kristi disipler kan vi i vår tid heve oss over de oldtidens israelitter som stønnet: “Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne”.15 Hvis vi til slutt mister håpet, mister vi det siste vi har som holder oss oppe. Det var over selve helvetes port at Dante skrev en advarsel til alle som reiste gjennom hans Divina Commedia: “Gi avkall på alt håp”, sa han, “dere som her trer inn”.16 Når håpet er borte, gjenstår bare infernoets flamme som raser på alle kanter.
Så når vi har ryggen mot veggen og, som salmen sier, “når annen hjelp blir støv og duger ei”17, vil denne dyrebare håpets gave, som er uløselig knyttet til vår tro på Gud og vår nestekjærlighet til andre, være blant våre mest uunnværlige dyder.
Nå som vi markerer 200 år og ser tilbake på alt vi har fått og gleder oss over oppfyllelsen av så mange håp, føler jeg det samme som en vakker ung hjemvendt misjonærsøster sa til oss i Johannesburg for bare noen måneder siden: “[Vi] kom ikke så langt bare for å komme så langt”.18
Med en omskrivning av noen av de mest inspirerende avskjedsordene som noensinne er nedtegnet i Skriftene, sier jeg med profeten Nephi og den unge søsteren:
“Mine elskede brødre [og søstre], etter at dere har [mottatt gjenopprettelsens førstegrøde], vil jeg spørre om alt er gjort? Se, jeg sier dere, nei …
“Dere [må] streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker … Hvis dere derfor strever fremover … sier Faderen: Dere skal få evig liv.”19
Jeg takker mine brødre og søstre for alt vi har fått i denne siste og største av alle evangelieutdelinger, utdelingen av Jesu Kristi gjengitte evangelium. Gavene og velsignelsene som følger av dette evangelium, betyr alt for meg – alt – så i et forsøk på å takke min Fader i himmelen for dem har jeg “løfter å holde og mange mil å gå før jeg kan sove”.20 Måtte vi streve fremover med kjærlighet i vårt hjerte og vandre i et “klart håp”21 som lyser opp den hellige forventnings vei som vi nå har vært på i 200 år. Jeg vitner om at fremtiden vil bli like mirakelfylt og rikelig velsignet som fortiden har vært. Vi har all grunn til å håpe på velsignelser som er enda større enn dem vi allerede har mottatt, for dette er Den allmektige Guds verk, dette er en kirke med fortsatt åpenbaring, dette er evangeliet om Kristi ubegrensede nåde og velvilje. Jeg vitner om alle disse sannhetene og så mye mer i Jesu Kristi navn. Amen.