Guds kjærlighet – det som gir sjelen størst glede
Guds kjærlighet finnes ikke i omstendighetene i vårt liv, men i hans tilstedeværelse i vårt liv.
Brødre og søstre, vet dere hvor fullstendig Gud, vår himmelske Fader, elsker dere? Har du følt hans kjærlighet dypt i din sjel?
Når du vet og forstår hvor fullstendig du er elsket som et Guds barn, forandrer det alt. Det forandrer hva du føler for deg selv når du gjør feil. Det forandrer hvordan du føler deg når vanskelige ting skjer. Det forandrer ditt syn på Guds bud. Det forandrer ditt syn på andre, og på din evne til å utgjøre en forskjell.
Eldste Jeffrey R. Holland underviste: “Det første og største bud i all evighet er å elske Gud av hele vårt hjerte, og av all makt, sinn og styrke – dette er det første og største bud. Men den første og største sannhet i all evighet er at Gud elsker oss av hele sitt hjerte, og av all makt, sinn og styrke.”1
Hvordan kan hver enkelt av oss kjenne denne evighetens store sannhet dypt i vår sjel?
Profeten Nephi ble i et syn vist det mektigste tegnet på Guds kjærlighet. Da Nephi så på livets tre, ba han om å få vite hva det betydde. Som svar viste en engel Nephi en by, en mor og en baby. Da Nephi så på byen Nasaret og den rettferdige moren Maria med Jesusbarnet i armene, erklærte engelen: “Se, Guds Lam, ja, han er Sønn av den evige Fader!”2
I dette hellige øyeblikket forsto Nephi at i Frelserens fødsel viste Gud sin rene og fullstendige kjærlighet. Guds kjærlighet, vitnet Nephi, “utgytes i menneskenes barns hjerter.”3
Vi kan se for oss Guds kjærlighet som lys som kommer fra livets tre og utgytes over hele jorden og inn i menneskenes barns hjerter. Guds lys og kjærlighet gjennomsyrer hele hans skaperverk.4
Noen ganger tror vi feilaktig at vi kan føle Guds kjærlighet bare etter at vi har fulgt jernstangen og spist av frukten. Guds kjærlighet mottas imidlertid ikke bare av dem som kommer til treet, men er selve kraften som motiverer oss til å søke dette treet.
“Derfor er den det mest ettertraktelsesverdige av alt,” underviste Nephi, og engelen utbrøt: “Ja, og det som gir sjelen størst glede.”5
For 20 år siden vendte et kjært familiemedlem seg bort fra Kirken. Han hadde mange ubesvarte spørsmål. Hans hustru, en konvertitt, holdt seg trofast til sin tro. De arbeidet hardt for å bevare ekteskapet under forskjellene som oppsto.
I fjor skrev han ned tre spørsmål om Kirken som det var vanskelige for ham å forsone seg med og sendte dem til to ektepar som han hadde vært venner med i flere år. Han oppfordret dem til å reflektere over disse spørsmålene og komme på middag for å uttrykke sine tanker.
Etter dette besøket av sine venner, gikk han til rommet sitt og begynte å arbeide på et prosjekt. Kveldssamtalen og den kjærlighet som ble vist ham av vennene hans, sto fremst i tankene hans. Han skrev senere at han ble tvunget til å slutte med arbeidet sitt. Han sa: “Et sterkt lys fylte min sjel … Jeg var kjent med denne dype følelsen som opplyste meg, men i dette tilfellet fortsatte den å vokse seg sterkere enn noensinne før og varte i flere minutter. Jeg satt stille med denne følelsen som jeg lærte å forstå som en tilkjennegivelse av Guds kjærlighet til meg … Jeg fikk en åndelig tilskyndelse som fortalte meg at jeg kunne vende tilbake til kirken og uttrykke denne Guds kjærlighet i det jeg gjorde der.”
Så lurte han på spørsmålene sine. Følelsen han fikk, var at Gud respekterte spørsmålene hans, og at det å ikke ha klare svar ikke skulle hindre ham i å gå videre.6 Han skulle dele Guds kjærlighet med alle mens han fortsatte å overveie. Da han handlet ifølge denne tilskyndelsen, følte han et slektskap med Joseph Smith, som bemerket etter sitt første syn: “Min sjel ble fylt med kjærlighet, og i mange dager kunne jeg fryde meg med stor glede.”7
Noen få måneder senere fikk dette familiemedlemmet, bemerkelsesverdig nok, det samme kallet som han hadde hatt 20 år tidligere. Første gang han hadde kallet, utførte han sine ansvarsoppgaver som et pliktoppfyllende medlem av Kirken. Nå ble ikke spørsmålet for ham “hvordan kan jeg oppfylle dette kallet?” men “hvordan kan jeg vise Guds kjærlighet gjennom min tjeneste?” Med denne nye tilnærmingen følte han glede, mening og hensikt i alle aspekter av sitt kall.
Søstre og brødre, hvordan kan vi motta Guds kjærlighets forvandlende kraft? Profeten Mormon innbyr oss til å “be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus.”8 Mormon innbyr oss ikke bare til å be om at vi må føle Guds kjærlighet til andre, men til å be om at vi må få vite om Guds rene kjærlighet til oss selv.9
Når vi mottar hans kjærlighet, finner vi større glede i å strebe etter å elske og tjene slik han gjorde, og bli “sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus”.10
Guds kjærlighet finnes ikke i omstendighetene i vårt liv, men i hans tilstedeværelse i vårt liv. Vi kjenner hans kjærlighet når vi mottar styrke utover vår egen og når hans Ånd gir fred, trøst og veiledning. Til tider kan det være vanskelig å føle hans kjærlighet. Vi kan be om å få våre øyne åpnet slik at vi kan se hans hånd i vårt liv og se hans kjærlighet i skjønnheten i hans skaperverk.
Når vi grunner på Frelserens liv og hans altomfattende offer, begynner vi å forstå hans kjærlighet til oss. Vi synger ærbødig Eliza R. Snows ord: “Han utgjøt sitt dyrebare blod, sitt liv han villig bød.”11 Jesu ydmykhet i lidelse for oss kommer over vår sjel, åpner vårt hjerte for å søke tilgivelse ved hans hånd og fyller oss med et ønske om å leve slik han gjorde.12
President Russell M. Nelson skrev: “Jo mer vi går inn for å innrette vårt liv etter hans, desto renere og mer guddommelig blir vår kjærlighet.”13
Vår sønn sa: “Da jeg var 11, bestemte vennene mine og jeg oss for å gjemme oss for læreren vår og hoppe over den første delen av Primær-klassen. Da vi endelig kom, hilste læreren til vår overraskelse varmt på oss. Han holdt så en inderlig bønn der han uttrykte oppriktig takknemlighet til Herren for at vi hadde bestemt oss for å komme til klassen den dagen av vår egen frie vilje. Jeg kan ikke huske hva leksjonen handlet om og ikke en gang lærerens navn, men nå, 30 år senere, er jeg fortsatt rørt av den rene kjærligheten han viste meg den dagen.”
For fem år siden så jeg et eksempel på guddommelig kjærlighet mens jeg var tilstede i Primær i Russland. Jeg så en trofast søster knele foran to barn og vitne for dem om at selv om de var de eneste som levde på jorden, ville Jesus ha lidd og dødd bare for dem.
Jeg vitner om at vår Herre og Frelser virkelig døde for hver og en av oss. Det var et uttrykk for hans uendelige kjærlighet til oss og til hans Fader.
“Han lever, min Forløser stor, en trøst for hver som på ham tror. Han lever, fylt av kjærlighet.”14
Måtte vi åpne vårt hjerte for å motta den rene kjærlighet som Gud har til oss, og deretter gi av Hans kjærlighet i alt vi gjør og er. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.