Psykisk helse
La meg dele flere betraktninger jeg har gjort mens vår familie har gjennomgått prøvelser.
Selv om vår familie har mottatt rike velsignelser mens vi med glede vandrer på paktens sti, har vi også møtt overmåte høye fjell. Jeg vil gjerne dele noen svært personlige erfaringer angående psykiske lidelser. Disse omfatter klinisk depresjon, alvorlig angst, bipolar lidelse, ADHD – og noen ganger en kombinasjon av dem alle. Jeg deler disse gripende erfaringene med godkjennelse fra de involverte.
I løpet av min tjenestegjerning har jeg møtt hundrevis av enkeltpersoner og familier med lignende erfaringer. Noen ganger lurer jeg på om den “utslettende sykdommen” som skal gå over landet som nevnt i Skriftene, kan omfatte psykiske lidelser.1 Den er verdensomspennende, dekker hvert kontinent og hver kultur, og rammer alle – unge, gamle, rike og fattige. Medlemmer av Kirken har ikke blitt fritatt.
Samtidig lærer vår doktrine oss å arbeide med flid for å bli som Jesus Kristus og bli fullkommengjort i ham. Våre barn synger: “Jeg prøver å ligne Jesus”.2 Vi lengter etter å være fullkomne slik vår himmelske Fader og Jesus Kristus er fullkomne.3 Fordi psykiske lidelser kan forstyrre vår oppfatning av fullkommenhet, er de altfor ofte et tabu. Som følge av dette er det for mye uvitenhet, for mye stille lidelse og for mye fortvilelse. Mange føler seg overveldet fordi de ikke oppfyller antatte normer, og tror feilaktig at de ikke har noen plass i Kirken.
For å bekjempe et slikt bedrag, er det viktig å huske at “Frelseren elsker hvert av sin Faders barn. Han forstår fullt ut smerten og kampen som mange opplever når de lever med et bredt spekter av psykiske helseutfordringer. Han hadde ‘smerter og lidelser og fristelser av alle slag, … og … [påtok] seg sitt folks smerter og sykdommer’ (Alma 7:11; uthevelse tilføyd; se også Hebreerne 4:15–16; 2 Nephi 9:21). Fordi han forstår alle lidelser, vet han hvordan han skal ‘helbrede de sønderknuste’ (Lukas 4:18; se også Jesaja 49:13–16).”4 Utfordringer viser ofte behov for ytterligere verktøy og støtte, og er ikke en karakterbrist.
La meg dele flere betraktninger jeg har gjort mens vår familie har gjennomgått prøvelser.
For det første, mange vil sørge sammen med oss, de vil ikke dømme oss. På grunn av alvorlige panikkanfall, angst og depresjon, kom vår sønn hjem fra sin misjon etter bare fire uker. Som hans foreldre fant vi det vanskelig å takle skuffelse og sorg fordi vi hadde bedt så mye om at han skulle lykkes. Som alle foreldre ønsker vi at våre barn skal ha fremgang og være lykkelige. En misjon skulle være en viktig milepæl for vår sønn. Vi lurte også på hva andre ville synes.
Ukjent for oss, var vår sønns hjemkomst uendelig mye mer knusende for ham. Vær klar over at han elsket Herren og ønsket å tjene, men likevel kunne han ikke, av grunner han strevde med å forstå. Han befant seg snart i fullstendig håpløshet idet han kjempet mot dyp skyldfølelse. Han følte seg ikke lengre godtatt, men åndelig nummen. Han begynte å bli overveldet av tilbakevendende tanker om døden.
Mens han var i denne irrasjonelle tilstanden, trodde vår sønn at den eneste handlingen som gjensto, var å ta sitt eget liv. Det skulle Den hellige ånd og en legion av engler fra begge sider av sløret til for å redde ham.
Mens han kjempet for sitt liv, og i denne umåtelig vanskelige tiden, gikk vår familie, menighetens ledere, medlemmer og venner langt for å støtte og yte omsorgstjeneste til oss.
Jeg har aldri følt en så stor kjærlighet bli utøst. Jeg har aldri følt sterkere og på en så personlig måte hva det vil si å trøste dem som trenger trøst. Vår familie vil for alltid være takknemlig for denne kjærligheten.
Jeg kan ikke beskrive de utallige miraklene som ledsaget disse hendelsene. Heldigvis overlevde sønnen vår, men det har tatt lang tid og mye medisinsk, terapeutisk og åndelig omsorg for at han skulle bli helbredet og akseptere at han er elsket, verdsatt og at det er bruk for ham.
Jeg forstår at ikke alle slike hendelser ender som vår. Jeg sørger med dem som har mistet sine kjære altfor tidlig, og som nå sitter igjen med sorg så vel som ubesvarte spørsmål.
Min neste observasjon er at det kan være vanskelig for foreldre å identifisere sine barns vanskeligheter, men vi må utdanne oss. Hvordan kan vi forstå forskjellen mellom de vanskeligheter som er knyttet til normal utvikling og tegn på sykdom? Som foreldre har vi den hellige befalingen om å hjelpe våre barn å navigere gjennom livets utfordringer. Det er imidlertid få av oss som er spesialister på psykisk helse. Vi må likevel ta vare på våre barn ved å hjelpe dem å lære å være tilfreds med sin oppriktige innsats når de arbeider med flid for å innfri realistiske forventninger. Hver enkelt av oss vet gjennom våre egne personlige svakheter at åndelig vekst er en vedvarende prosess.
Vi forstår nå at “det finnes ingen enkel vidundermedisin for følelsesmessig og psykisk velvære. Vi vil oppleve stress og uro fordi vi lever i en fallen verden med en fallen kropp. I tillegg kan mange medvirkende faktorer føre til en diagnose av sinnslidelser. Uavhengig av vårt psykiske og følelsesmessige velbefinnende, er det å fokusere på vekst sunnere enn å være opptatt av våre svakheter”.5
For min hustru og meg er det eneste som alltid har hjulpet oss, å holde oss så nær til Herren som mulig. I ettertid ser vi hvordan Herren tålmodig underviste oss gjennom tider med stor usikkerhet. Hans lys veiledet oss trinn for trinn gjennom de mørkeste timer. Herren hjalp oss å forstå at verdien av en enkelt sjel er langt viktigere i den evige plan enn noen jordisk oppgave eller prestasjon.
Å utdanne oss om psykiske lidelser forbereder oss til å hjelpe oss selv og andre som kanskje strever. En åpen og ærlig samtale med hverandre vil gi dette viktige emnet den oppmerksomhet det fortjener. Tross alt, går Informasjon forut for inspirasjon og åpenbaring. Disse altfor ofte usynlige utfordringene kan påvirke hvem som helst, og når vi står overfor dem, virker de uoverstigelige.
En av de viktigste tingene vi trenger å lære er at vi virkelig ikke er alene. Jeg innbyr deg til å studere emnet psykisk helse i Hjelp i livets utfordringer-delen i Evangeliebibliotek-appen. Læring vil føre til mer forståelse, mer aksept, mer medfølelse, mer kjærlighet. Det kan redusere tragedier, samtidig som det hjelper oss å utvikle og håndtere sunne forventninger og sunne samhandlinger.
Min siste observasjon: Vi må stadig våke over hverandre. Vi må ha kjærlighet til hverandre og være mindre dømmende – spesielt når våre forventninger ikke blir oppfylt umiddelbart. Vi skulle hjelpe våre barn og unge å føle Jesu Kristi kjærlighet i sitt liv, selv om de strever med å føle kjærlighet til seg selv. Eldste Orson F. Whitney, som virket som et medlem av De tolv apostlers quorum, ga råd til foreldre om hvordan de skulle hjelpe sine barn når de har vanskeligheter: “Be for deres … barn, hold fast på dem med deres tro.”6
Jeg har ofte grunnet på hva det betyr å holde fast på dem med tro. Jeg tror det innbefatter enkle handlinger i kjærlighet, saktmodighet, vennlighet og respekt. Det betyr å la dem utvikle seg i sitt eget tempo og bære vitnesbyrd for å hjelpe dem å føle vår Frelsers kjærlighet. Det krever at vi tenker mer på dem og mindre på oss selv eller andre. Det betyr vanligvis å snakke mindre og lytte mye, mye mer. Vi må vise dem kjærlighet, styrke dem og rose dem ofte i deres innsats for å lykkes og være trofaste mot Gud. Og til slutt skulle vi gjøre alt vi kan for å holde oss nær dem – akkurat slik vi holder oss nær til Gud.
For alle som personlig blir påvirket av psykiske lidelser, hold fast ved dine pakter, selv om du kanskje ikke føler Guds kjærlighet akkurat nå. Gjør det som står i din makt og bli så “stående og … se Guds frelse og hans arm bli blottet.”7
Jeg vitner om at Jesus Kristus er vår Frelser. Han kjenner oss. Han elsker oss og Han vil vente på oss. I de prøvelser vår familie har hatt, har jeg fått vite akkurat hvor nær han er. Hans løfter er sanne:
Frykt ei, jeg er med deg. Vær kun ved godt mot!
For jeg er din Gud og vil være deg god.
Ja, styrke deg, hjelpe deg, gi deg min ånd, …
oppholde deg ved min allmektige hånd.
Når vi vet hvor sikker vår grunnvoll er, måtte vi alltid med glede erklære:
Den sjel som til Jesus sin lit kun har satt,
jeg vil ei forlate i mørkeste natt.
Om ondskapens krefter imot den vil stå, …
på grunn av min nåde den frelse skal få.8
I Jesu Kristi navn. Amen.