Jeg ber om at Han vil bruke oss
Små anstrengelser kollektivt har stor påvirkning, og foredler de mange individuelle tingene vi gjør som Jesu Kristi disipler.
Denne småkaken som er laget av filodeig og pistasjenøtter, er en takk. Den ble laget av familien Kadado som i flere tiår eide tre bakerier i Damaskus i Syria. Da krigen kom, kunne ikke mat og forsyninger nå frem til deres del av byen på grunn av en blokade. Familien Kadado begynte å sulte. I denne fortvilede situasjonen begynte Latter-day Saint Charities [Kirkens veldedighetstjeneste] og noen svært tapre ansatte i Rahma Worldwide å servere et varmt måltid hver dag, sammen med melk til de små barna. Etter en vanskelig periode begynte familien sitt liv – så vel som sitt bakeri – nok en gang i et nytt land.
Nylig ankom en eske med småkaker til Kirkens kontorer med følgende melding: “I mer enn to måneder fikk vi mat fra Rahma-Latter-day Saint [Charities] kjøkken. Uten den ville vi ha sultet i hjel. Vær så snill å ta imot disse småkakene … fra butikken min som en liten takk. Jeg ber Gud Den Allmektige velsigne dere … i alt dere gjør.”1
En småkake av takknemlighet og erindring. Den er til dere. Takk til alle som ba etter å ha sett en historie på nyhetene, til alle som meldte seg frivillig når det ikke var beleilig eller som vennlig ga penger til humanitærfondet og stolte på at det ville gjøre noe godt.
Guddommelig ansvar for å hjelpe de fattige
Jesu Kristi Kirke har fått en guddommelig befaling om å hjelpe de fattige.2 Det er en av pilarene i arbeidet med å frelse og opphøye sjeler.3 Det som var sant i Almas dager, er absolutt sant for oss: “Og slik, i sine heldige omstendigheter sendte de ikke bort noen som var nakne eller som var sultne eller som var tørste eller som var syke eller manglet pleie. Og de la ikke sin elsk på rikdommer, derfor var de gavmilde mot alle, både gammel og ung, både trell og fri, både mann og kvinne, enten de var utenfor kirken eller i kirken, og hadde ingen persons anseelse overfor dem som var i nød.”4
Kirken responderer på denne befalingen på mange forskjellige måter, blant annet:
-
den omsorgstjeneste vi utfører gjennom Hjelpeforeningen, prestedømsquorumer og klasser,
-
faste og bruk av fasteoffer,
-
velferdsgårder og hermetikkfabrikker,
-
velkomstsentre for immigranter,
-
oppsøkende arbeid for dem som er i fengsel,
-
Kirkens humanitærinnsats,
-
og JustServe-appen, der den er tilgjengelig, som setter frivillige i kontakt med tjenestemuligheter.
Dette er alle måter, organisert gjennom prestedømmet, hvor små anstrengelser kollektivt har stor påvirkning, og foredler de mange individuelle tingene vi gjør som Jesu Kristi disipler.
Profeter har forvaltning for hele jorden
Profeter har ansvar for hele jorden, ikke bare for medlemmer av Kirken. Jeg kan av egen erfaring fortelle hvor personlig og hengivent Det første presidentskap tar dette ansvaret. Etter hvert som behovene vokser, har Det første presidentskap pålagt oss å øke vår humanitære virksomhet på en betydelig måte. De er interessert i de største trendene og de minste detaljene.
Nylig tok vi med til dem en av beskyttelsesdraktene som Beehive Clothing sydde til sykehus til bruk under pandemien. Som lege var president Russell M. Nelson svært interessert. Han ville ikke bare se den. Han ønsket å prøve den på – sjekke mansjettene og lengden og måten den ble knyttet bak på. Senere sa han beveget til oss: “Når dere møter folk på deres oppdrag, må dere takke dem for deres faste, deres offer og deres omsorgstjeneste i Herrens navn.”
Humanitær-rapport
Under president Nelsons ledelse rapporterer jeg til dere om hvordan Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige responderer på orkaner, jordskjelv, omplassering av flyktninger – og til og med en pandemi – takket være vennligheten til siste dagers hellige og mange venner. Selv om de mer enn 1500 covid-19-prosjektene utvilsomt har vært det største fokuset for Kirkens hjelpearbeid de siste 18 månedene, responderte Kirken også på 933 naturkatastrofer og flyktningkriser i 108 land. Men statistikk forteller ikke hele historien. La meg gi dere fire korte eksempler for å illustrere litt av det som blir gjort.
Covid-hjelp i Sør-Afrika
Seksten år gamle Dieke Mphuti fra Welkom i Sør-Afrika mistet foreldrene sine for mange år siden, og hun måtte ta seg av tre yngre søsken på egenhånd. Det var alltid vanskelig for henne å finne nok mat, men mangel på forsyninger på grunn av covid og karantene gjorde det nesten umulig. De var ofte sultne og klarte seg bare på grunn av naboenes gavmildhet.
På en solrik dag i august 2020 ble Dieke overrasket da det banket på døren. Hun åpnet døren, og der sto det to fremmede – en representant fra Kirken fra områdekontoret i Johannesburg og den andre en embedsmann fra Sør-Afrikas avdeling for sosial utvikling.
De to organisasjonene hadde slått seg sammen for å bringe mat til husstander som sto i fare. Lettelse skylte over Dieke da hun fikk et glimt av haugen med maismel og andre matvarer, kjøpt med Kirkens humanitærfond. Dette ville hjelpe henne å forsørge familien i flere uker inntil en hjelpepakke fra myndighetene kunne komme henne til unnsetning.
Diekes historie er en av tusenvis av slike opplevelser som finner sted over hele verden under covid-pandemien, takket være deres innviede bidrag.
Hjelp til Afghanistan i Ramstein
Vi har alle sett bilder i nyhetene i den senere tid: tusenvis av evakuerte ble fløyet fra Afghanistan. Mange kom til flybaser eller andre midlertidige steder i Qatar, USA, Tyskland og Spania før de fortsatte til sine endelige destinasjoner. De hadde umiddelbare behov, og Kirken responderte med forsyninger og frivillige. På Ramstein Air Base i Tyskland ga Kirken store bidrag i form av bleier, morsmelkerstatning, mat og sko.
Noen av søstrene i Hjelpeforeningen la merke til at mange Afghanske kvinner brukte sine ektemenns skjorter til å dekke hodet fordi deres tradisjonelle hodeplagg hadde blitt revet av i vanviddet på flyplassen i Kabul. I en vennskapshandling som krysset enhver religiøs eller kulturell grense, samlet søstrene i Ramstein første menighet seg for å sy tradisjonelle muslimske klær til Afghanske kvinner. Søster Bethani Halls sa: “Vi hørte at kvinner trenger bønneklær, og vi syr slik at de kan være komfortable når de holder bønn.”5
Hjelp etter jordskjelvet på Haiti
Dette neste eksempelet viser at du ikke trenger å være rik eller gammel for å være et redskap til det gode. Atten år gamle Marie “Djadjou” Jacques er fra Cavaillon gren på Haiti. Da det voldsomme jordskjelvet rammet i nærheten av byen hennes i august, var familiens hus en av titusenvis av bygninger som kollapset. Det er nesten umulig å forestille seg fortvilelsen over å miste hjemmet sitt. Men istedenfor å gi etter for denne fortvilelsen, vendte Djadjou seg – utrolig nok – utover.
Associated Press
Hun så en eldre nabo som strevde, og begynte å ta vare på henne. Hun hjalp andre å fjerne skrot. Til tross for at hun var utmattet, sluttet hun seg til andre medlemmer av Kirken for å dele ut mat- og hygienepakker til andre. Djadjous historie er bare ett av mange mektige eksempler på tjeneste utført av ungdom og unge voksne når de gjør sitt ytterste for å følge Jesu Kristi eksempel.
Tysk flomhjelp
Bare noen uker før jordskjelvet, tjente en annen gruppe unge voksne på lignende måte på den andre siden av Atlanteren. Flommen som feide gjennom det vestlige Europa i juli, var den alvorligste på flere tiår.
Da vannet endelig trakk seg tilbake, undersøkte en kjøpmann i distriktet Ahrweiler i Tyskland skadene, og ble fullstendig overveldet. Denne ydmyke mannen, en hengiven katolikk, hvisket en bønn om at Gud kunne sende noen for å hjelpe ham. Allerede neste morgen kom president Dan Hammon fra Tyskland Frankfurt misjon til gaten sammen med en liten gruppe misjonærer iført gule Hjelpende hender-vester. Vannet hadde nådd opp til omtrent 3 meter på kjøpmannens vegger, og etterlatt et tykt lag med gjørme. De frivillige måket ut gjørmen, fjernet teppet og gipsplatene og stablet alt ute på gaten slik at det kunne fjernes. Den overlykkelige kjøpmannen arbeidet sammen med dem i flere timer, forundret over at Herren hadde sendt en gruppe av sine tjenere for å besvare hans bønn – og innen 24 timer!6
“Vel, jeg ber om at Han må bruke oss.”
Da han talte om Kirkens humanitær-innsats, sa eldste Jeffrey R. Holland en gang: “Bønner blir besvart … mesteparten av tiden … ved at Gud bruker andre mennesker. Vel, jeg ber om at Han må bruke oss. Jeg ber om at vi må være svaret på folks bønner.”7
Brødre og søstre, gjennom deres tjenestegjerning, bidrag, tid og kjærlighet har dere vært svaret på så mange bønner. Og likevel er det så mye mer å gjøre. Som døpte medlemmer av Kirken er vi underlagt en pakt om å hjelpe de trengende. Vår individuelle innsats krever ikke nødvendigvis penger eller steder langt borte,8 den krever Den hellige ånds veiledning og et villig hjerte til å si til Herren: “Her er jeg, send meg.”9
Et nådens år fra Herren
Lukas 4 forteller at Jesus kom til Nasaret, hvor han hadde vokst opp, og reiste seg i synagogen for å lese. Dette var nær begynnelsen av hans jordiske virke, og han siterte et skriftsted fra Jesaja:
“Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri,
for å forkynne et nådens år fra Herren …
I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.”10
Jeg vitner om at Skriftene også blir oppfylt i vår egen tid. Jeg vitner om at Jesus Kristus er kommet for å helbrede de med sønderknuste hjerter. Hans evangelium er at de blinde skal få synet tilbake. Hans Kirke er å forkynne at fanger skal få frihet, og hans disipler over hele verden gjør sitt ytterste for å sette undertrykte fri.
La meg avslutte med å gjenta spørsmålet Jesus stilte sin apostel Simon Peter: “Elsker du meg?”11 Kjernen i evangeliet finnes i hvordan vi besvarer dette spørsmålet selv og “fø[r] [hans] får”.12 Med stor ærbødighet og kjærlighet til Jesus Kristus, vår Mester, innbyr jeg hver enkelt av oss til å være en del av hans storartede tjenestegjerning, og jeg ber om at Han vil bruke oss. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.