Én i Kristus
Det er bare i og gjennom vår individuelle lojalitet og kjærlighet til Jesus Kristus at vi kan håpe å bli ett.
Som president Dallin H Oaks sa, er det palmesøndag i dag, innledningen til den stille uke, som markerer Herrens seierrike inntog i Jerusalem, hans lidelse i Getsemane og død på korset bare noen dager senere, og hans strålende oppstandelse på første påskedag. La oss bestemme oss for aldri å glemme det Kristus utholdt for å forløse oss.1 Og la oss aldri miste den overveldende gleden vi igjen vil føle i påsken når vi tenker på hans seier over graven og den gaven universell oppstandelse er.
Kvelden før prøvelsene og korsfestelsen som ventet ham, deltok Jesus i et påskemåltid sammen med sine apostler. På slutten av dette siste måltid, i en hellig forbønn, ba Jesus sin Fader med disse ord: “Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, [mine apostler] som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.”2
Så, på en kjærlig måte, utvidet Frelseren sin bønn til å inkludere alle troende:
“Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,
at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss.”3
Å bli ett er et tilbakevendende tema i Jesu Kristi evangelium og i Guds handlemåte med sine barn. Med hensyn til byen Sion på Enoks tid, blir det sagt at “de var av ett hjerte og ett sinn”.4 Om de tidlige hellige i Jesu Kristi opprinnelige kirke, står det i Det nye testamente: “Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel.”5
I vår egen evangelieutdeling sier Herren: “Jeg sier til dere: Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”6 Blant grunnene Herren ga til hvorfor de tidlige hellige i Missouri ikke hadde klart å opprette et Sions sted, var at de “ikke [er] knyttet sammen og forenet slik Det celestiale rikes lov forlanger”.7
Når Gud råder i alle hjerter og sinn, blir folket beskrevet som “ett, Kristi barn”.8
Da den oppstandne Frelseren viste seg for folket i oldtidens Mormons bok, bemerket han med misbilligelse at det tidligere hadde vært ordstrid blant folket om dåp og andre saker. Han befalte:
“Det skal ikke være noen ordstrid blant dere som det hittil har vært. Heller ikke skal det være noen ordstrid blant dere om min lære som det hittil har vært.
For sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far.”9
I vår ekstremt konfliktfylte verden, hvordan kan enhet oppnås, spesielt i Kirken hvor vi skal ha “én Herre, én tro, én dåp”?10 Paulus gir oss nøkkelen:
“For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.”11
Vi er for mangfoldige og til tider for disharmoniske til å kunne komme sammen som ett på noe annet grunnlag eller under noe annet navn. Bare i Jesus Kristus kan vi virkelig bli ett.
Å bli ett i Kristus skjer én for én – hver av oss begynner med oss selv. Vi er tosidige personer av kjøtt og ånd, og er noen ganger i krig med oss selv. Som Paulus uttrykte:
“For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.
Men i lemmene mine ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.”12
Jesus var også et vesen av kjøtt og ånd. Han ble prøvet. Han forstår. Han kan hjelpe oss å oppnå enhet i oss selv.13 Derfor, idet vi benytter oss av Kristi lys og nåde, arbeider vi med flid for å gi vår ånd – og Den hellige ånd – dominans over det fysiske. Og når vi kommer til kort, har Kristus ved sin forsoning gitt oss omvendelsens gave og muligheten til å prøve igjen.
Hvis vi hver for oss “ikler oss Kristus”, kan vi sammen håpe å bli ett, som Paulus sa, “Kristi legeme”.14 Å “ikle oss Kristus” innebærer utvilsomt å gjøre hans “første og største bud”15 til vår første og største forpliktelse, og hvis vi elsker Gud, vil vi holde hans bud.16
Enhet med våre brødre og søstre i Kristi legeme vokser når vi gir akt på det andre budet – uløselig knyttet til det første – å elske andre som oss selv.17 Og jeg antar at vi ville oppnå en enda mer fullkommen enhet blant oss hvis vi fulgte Frelserens høyere og helligere uttrykk for dette andre bud – å elske hverandre, ikke bare slik vi elsker oss selv, men som han elsket oss.18 Kort oppsummert er det at “enhver søker å ivareta sin nestes interesser og gjøre alle ting med øyet ene og alene vendt mot Guds ære.”19
President Marion G. Romney, en tidligere rådgiver i Det første presidentskap, forklarte hvordan varig fred og enhet oppnås:
“Hvis en enkelt person som gir etter for Satan, er fylt med kjødets gjerninger, kjemper han med seg selv. Hvis det er to som gir etter, kjemper de med seg selv og med hverandre. Hvis mange mennesker gir etter, oppstår det stor spenning og strid i samfunnet. Hvis de som styrer et land gir etter, blir det verdensomspennende strid.”
President Romney fortsatte: “På samme måte som kjødets gjerninger har fredens evangelium alminnelig anvendelse. Hvis ett menneske etterlever det, har vedkommende fred med seg selv. Hvis to mennesker etterlever det, har de fred med seg selv og med hverandre. Hvis et lands borgere etterlever det, er det fred i landet. Når det er tilstrekkelig mange nasjoner som nyter godt av Åndens frukt til at de kan kontrollere verdens anliggender, da, og bare da, vil krigstrommene forstumme og krigsbannerne rulles sammen … (Se Alfred Lord Tennyson, “Locksley Hall”, The Complete Poetical Works of Tennyson, red. W. J. Rolfe, Boston: Houghton-Mifflin Co., 1898, s. 93, linje 27–28.)”20
Når vi “[ikler oss] Kristus”, blir det mulig enten å løse eller å legge til side forskjeller, uoverensstemmelser og konflikter. Et ganske dramatisk eksempel på å overvinne splid finnes i Kirkens historie. Eldste Brigham Henry Roberts (kjent som B. H. Roberts), født i England i 1857, var medlem av De syttis første råd – det vi i dag omtaler som De syttis presidentskap. Eldste Roberts var en dyktig og utrettelig forsvarer av det gjengitte evangelium og Kirken i noen av dens vanskeligste tider.
I 1895 ble imidlertid eldste Roberts tjeneste i Kirken satt i fare på grunn av strid. B. H. hadde blitt utnevnt som delegat til konferansen som utarbeidet en grunnlov for Utah da den ble en delstat. Han bestemte seg deretter for å bli kandidat til den amerikanske kongressen, men varslet ikke eller søkte tillatelse fra Det første presidentskap. President Joseph F. Smith, en rådgiver i Det første presidentskap, kritiserte B. H. for dette feiltrinnet på et prestedømsmøte. Eldste Roberts tapte valget og følte at hans nederlag i stor grad skyldtes president Smiths uttalelser. Han var kritisk til Kirkens ledere i noen politiske taler og intervjuer. Han trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste i Kirken. På et langvarig møte i Salt Lake tempel med medlemmer av Det første presidentskap og De tolvs råd, var B. H. urokkelig i rettferdiggjørelsen av seg selv. Senere ga “president [Wilford] Woodruff [eldste Roberts] tre uker til å revurdere sin stilling. Hvis han ikke omvendte seg, ville de avløse ham fra De sytti.”21
I et påfølgende privat møte med apostlene Heber J. Grant og Francis Lyman, var B. H. i utgangspunktet urokkelig, men kjærlighet og Den hellige ånd seiret til slutt. Han fikk tårer i øynene. De to apostlene var i stand til å respondere på visse opplevde krenkelser som plaget B. H., og de dro med en inderlig bønn om forlikelse. Neste morgen, etter langvarig bønn, sendte eldste Roberts en beskjed til eldste Grant og eldste Lyman om at han var klar for å bli gjenforenet med sine brødre.22
Da han senere møtte Det første presidentskap, sa eldste Roberts: “Jeg gikk til Herren og mottok lys og instruksjoner gjennom hans Ånd om å underkaste meg Guds myndighet.”23 Motivert av sin kjærlighet til Gud forble B. H. Roberts en trofast og dyktig leder i Kirken resten av sitt liv.24
Vi kan også se i dette eksempelet at enhet ikke bare ganske enkelt betyr å være enig i at alle skulle gjøre sin egen ting eller gå sin egen vei. Vi kan ikke være ett med mindre vi alle bøyer vår innsats til felles sak. Det betyr, med B. H. Roberts’ ord, å underkaste seg Guds myndighet. Vi er forskjellige medlemmer av Kristi legeme, som utfører forskjellige funksjoner til forskjellige tider – øret, øyet, hodet, hånden, føttene – men likevel alle av ett legeme.25 Derfor et vårt mål “at det ikke skal være splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.”26
Enhet krever ikke likhet, men det krever harmoni. Vi kan la våre hjerter være knyttet sammen i kjærlighet, være ett i tro og lære, og likevel heie på forskjellige lag, være uenige om forskjellige politiske saker, diskutere mål og den riktige måten å oppnå dem på, og mange andre slike ting. Men vi kan aldri være uenige eller stride i sinne eller med forakt for hverandre. Frelseren sa:
“For sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre.
Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men det er min lære at slike ting skal avskaffes.”27
For et år siden ba president Russell M. Nelson oss innstendig med følgende ord: “Ingen av oss kan kontrollere nasjoner, eller andres handlinger, eller til og med medlemmer av vår egen familie. Men vi kan kontrollere oss selv. Min oppfordring i dag, kjære brødre og søstre, er å få slutt på konflikter som raser i deres hjerte, deres hjem og deres liv. Begrav alle tilbøyeligheter til å såre andre – enten disse tilbøyelighetene er et temperament, en skarp tunge eller bitterhet mot noen som har såret deg. Frelseren befalte oss å vende det andre kinnet til [se 3 Nephi 12:39], å elske våre fiender og be for dem som forfølger oss [se 3 Nephi 12:44].”28
Jeg sier igjen at det bare er i og gjennom vår individuelle lojalitet og kjærlighet til Jesus Kristus at vi kan håpe å være ett – ett i oss selv, ett i hjemmet, ett i Kirken, til slutt ett i Sion og fremfor alt ett med Faderen og Sønnen og Den hellige ånd.
Jeg vender tilbake til begivenhetene i Den stille uke og vår Forløsers store seier. Jesu Kristi oppstandelse bærer vitnesbyrd om hans guddommelighet og at han har overvunnet alle ting. Hans oppstandelse vitner om at vi, bundet til ham ved pakt, også kan overvinne alle ting og bli ett. Hans oppstandelse vitner om at gjennom ham er udødelighet og evig liv realiteter.
I dag bærer jeg vitnesbyrd om hans bokstavelige oppstandelse og alt det innebærer, i Jesu Kristi navn. Amen.