Den ufullkomne innhøstningen
Frelseren står klar til å ta imot våre beskjedne offergaver og fullkommengjøre dem ved sin nåde. Med Kristus er det ingen ufullkommen innhøstning.
Som ung gutt lærte jeg å bli glad i de dramatiske endringene i årstidene i Sydvest-Montana, der jeg vokste opp. Min favorittårstid var høsten – innhøstingens tid. Familien håpet og ba om at våre måneder med hardt arbeid ville bli belønnet med en rik innhøstning. Foreldrene mine var bekymret for været, dyrenes helse og avlinger, og mange andre ting som de hadde liten kontroll over.
Etter hvert som jeg vokste, ble jeg enda mer oppmerksom på hvor viktige disse tingene var. Vårt levebrød var avhengig av innhøstningen. Far lærte meg om utstyret vi brukte til å høste korn. Jeg så på mens han flyttet maskinene ut på åkeren, slo en liten stripe med korn og deretter sjekket bak skurtreskeren for å forsikre seg om at så mye korn som mulig landet i korntanken og ikke ble kastet ut med agnene. Han gjentok denne øvelsen flere ganger, og justerte maskinen hver gang. Jeg løp ved siden av og gikk nøye gjennom agnene sammen med ham og lot som om jeg visste hva jeg gjorde.
Etter at han var fornøyd med justeringene på maskinen, fant jeg noen kornkjerner i agnene på bakken og ga dem til ham med et kritisk blikk. Jeg vil ikke glemme hva min far sa til meg: “Det er godt nok og det beste denne maskinen kan klare.” Ikke helt fornøyd med hans forklaring, grunnet jeg på ufullkommenhetene i denne innhøstningen.
Kort tid senere, da det ble kaldt om kveldene, så jeg tusenvis av trekksvaner, gjess og ender lande på åkrene for å finne mat på sin lange reise sydover. De spiste kornet som var igjen etter vår ufullkomne innhøstning. Gud hadde fullkommengjort den. Ingen kjerne gikk tapt.
Det er ofte en fristelse i vår verden og også i Kirkens kultur å være besatt av fullkommenhet. Sosiale medier, urealistiske forventninger og ofte vår egen selvkritikk skaper følelser av utilstrekkelighet – at vi ikke er gode nok, og aldri vil bli det. Noen misforstår selv Frelserens oppfordring om å “være fullkomne”.1
Husk at perfeksjonisme ikke er det samme som å bli fullkommengjort i Kristus.2 Perfeksjonisme krever en umulig, selvpåført norm som sammenligner oss med andre. Dette fører til skyldfølelse og angst, og kan få oss til å ønske å trekke oss tilbake og isolere oss.
Å bli fullkommengjort i Kristus er en annen sak. Det er prosessen – kjærlig veiledet av Den hellige ånd – for å bli mer lik Frelseren. Normene fastsettes av en snill og allvitende himmelsk Fader og er tydelig definert i paktene vi oppfordres til å ta imot. Det lindrer oss fra byrdene av skyld og utilstrekkelighet, og vektlegger alltid hvem vi er i Guds øyne. Selv om denne prosessen løfter oss og driver oss til å bli bedre, blir vi målt ved vår personlige hengivenhet til Gud som vi tilkjennegir i vår innsats for å følge ham i tro. Når vi tar imot Frelserens oppfordring om å komme til ham, innser vi snart at vårt beste er godt nok, og at en kjærlig Frelsers nåde vil utgjøre forskjellen på måter vi ikke kan forestille oss.
Vi kan se dette prinsippet i virksomhet da Frelseren mettet de fem tusen.
“Da nå Jesus løftet sine øyne og så at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å ete?
Filip svarte ham: Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke!
En av disiplene hans, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham:
Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange?”3
Lurer du noen ganger på hva Frelseren må ha følt for denne lille gutten, som med et barns tro tilbød det han må ha visst var sørgelig utilstrekkelig i møte med den forestående oppgaven?
“Jesus tok brødene og takket, og han delte ut til dem som satt der. Likeså delte han ut av småfiskene, så mye de ville ha.
Da de var blitt mette, sier han til disiplene sine: Sank sammen stykkene som er blitt til overs, slik at ingenting går til spille!”4
Frelseren fullkommengjorde det beskjedne offeret.
Kort tid etter denne opplevelsen sendte Jesus disiplene sine i forveien i en båt. De befant seg snart på en stormfull sjø midt på natten. De ble redde da de så en spøkelsesaktig figur som gikk mot dem på vannet.
“Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!
Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!
Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus.
Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg!
Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?”5
Brødre og søstre, det var kanskje ikke slutten på samtalen. Jeg tror at da Peter og Frelseren gikk tilbake til båten arm i arm, Peter gjennomvåt og kanskje følte seg tåpelig, kan Frelseren ha sagt noe sånt som dette: “Å, Peter, frykt ikke og bekymre deg ikke. Hvis du kunne se deg selv slik jeg ser deg, ville din tvil svinne hen og din tro vokse. Jeg er glad i deg, Peter. Du gikk ut av båten. Ditt offer er akseptabelt, og selv om du vaklet, vil jeg alltid være der for å løfte deg opp fra dypet, og ditt offer vil bli fullkommengjort.”
President Dieter F. Uchtdorf har undervist:
“Jeg tror Frelseren Jesus Kristus ville ønsket at dere skal se, føle og vite at han er deres styrke. At med hans hjelp er det ingen grenser for hva dere kan oppnå. At deres potensial er ubegrenset. Han ville ønsket at dere skal se dere selv slik han ser dere. Og det er veldig forskjellig fra måten verden ser dere på.
Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.”6
Vi må huske at uansett hva vårt beste, men ufullkomne offer er, kan Frelseren gjøre det fullkomment. Uansett hvor ubetydelige våre anstrengelser måtte virke, må vi aldri undervurdere Frelserens kraft. Et enkelt, vennlig ord, et kort, men oppriktig omsorgsbesøk, eller en Primær-leksjon som kjærlig undervises, kan, med Frelserens hjelp, gi trøst, bløtgjøre hjerter og forandre evige liv. Vår klønete innsats kan føre til mirakler, og i prosessen kan vi delta i en fullkommen innhøstning.
Ofte befinner vi oss i situasjoner som vil få oss til å strekke oss. Vi føler kanskje ikke for oppgaven. Vi kan se på dem vi tjener sammen med, og føle at vi aldri vil nå opp. Brødre og søstre, hvis dere føler det slik, se på de eksepsjonelle menn og kvinner bak meg som jeg tjener sammen med.
Jeg føler deres smerte.
Jeg har imidlertid lært at akkurat som perfeksjonisme ikke er det samme som å bli fullkommengjort i Kristus, er ikke sammenligning det samme som å etterligne. Når vi sammenligner oss med andre, kan det bare bli to resultater. Enten vil vi se på oss selv som bedre enn andre og bli dømmende og kritiske til dem, eller så vil vi betrakte oss selv som dårligere enn andre og bli engstelige, selvkritiske og motløse. Å sammenligne oss med andre er sjelden produktivt, ikke oppbyggende og noen ganger rett og slett deprimerende. Disse sammenligningene kan faktisk være åndelig ødeleggende og hindre oss i å motta den åndelige hjelpen vi trenger. På den annen side kan det å etterligne dem vi respekterer som utviser Kristus-lignende egenskaper, være lærerikt og oppløftende, og kan hjelpe oss å bli bedre Jesu Kristi disipler.
Frelseren ga oss et forbilde å følge når han etterlignet Faderen. Han underviste sin disippel Filip: “Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?”7
Og så underviste han: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør.”8
Uansett hvor ubetydelig vår innsats måtte virke, hvis vi er oppriktige, vil Frelseren bruke oss til å utføre sitt verk. Hvis vi bare gjør vårt beste og stoler på at han vil utgjøre forskjellen, kan vi bli en del av miraklene som omgir oss.
Eldste Dale G. Renlund sa: “Du trenger ikke å være fullkommen, men vi trenger deg, for alle som er villige, kan gjøre noe.”9
Og president Russell M. Nelson lærer oss: “Herren elsker innsats.”10
Frelseren står klar til å ta imot våre beskjedne offergaver og fullkommengjøre dem ved sin nåde. Med Kristus er det ingen ufullkommen innhøstning. Vi må ha mot til å tro at hans nåde er for oss, at han vil hjelpe oss, redde oss fra dypet når vi vakler og fullkommengjøre vår mindre enn fullkomne innsats.
I lignelsen om såmannen beskriver Frelseren frøene som er sådd i god jord. Noen produserer hundrefold, noen seksti og andre tretti. Alle er en del av hans fullkomne innhøstning.11
Profeten Moroni innbød alle, “Ja, kom til Kristus og bli fullkommengjort i ham … Og hvis dere nekter dere all ugudelighet og elsker Gud av hele deres makt, sinn og styrke, da er hans nåde tilstrekkelig for dere, så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus”12
Brødre og søstre, jeg vitner om Kristus, som har kraft til å fullkommengjøre selv vårt mest beskjedne offer. La oss gjøre vårt beste, bringe det vi kan, og med tro legge vårt ufullkomne offer for hans føtter. I navnet til ham som er den fullkomne innhøstings Mester, ja, Jesus Kristus. Amen.