Ord er viktige

Av eldste Ronald A. Rasband

i De tolv apostlers quorum

Ord setter en tone. De uttrykker våre tanker, følelser og erfaringer, på godt og vondt.

Brødre, søstre og venner over hele verden, det er en ære å få tale til dette store publikum, hvorav mange er medlemmer av vår kirke og mange er venner og nye lyttere til denne konferansesendingen. Velkommen!

Budskapene som deles fra denne talerstolen formidles med ord. De gis på engelsk og oversettes til nesten 100 forskjellige språk. Grunnlaget er alltid det samme. Ord. Og ord er svært viktige. La meg si det en gang til. Ord er viktige!

De er fundamentet for hvordan vi knytter oss sammen; de representerer vår tro, moral og perspektiver. Noen ganger uttaler vi ord, andre ganger lytter vi. Ord setter en tone. De uttrykker våre tanker, følelser og erfaringer, på godt og vondt.

Dessverre kan ord være tankeløse, forhastede og sårende. Når de først har blitt sagt, kan vi ikke ta dem tilbake. De kan såre, straffe, slå ned og til og med føre til destruktive handlinger. De kan tynge oss.

På den annen side kan ord være jublende, håpefulle og oppmuntrende. De kan få oss til å tenke nytt, omstarte og omdirigere kursen vår. Ord kan åpne vårt sinn for sannheten.

Dette er først og fremst grunnen til at Herrens ord er viktige.

I Mormons bok opplevde profeten Alma og hans folk i oldtidens Amerika endeløse krigføringer med dem som hadde ignorert Guds ord, forherdet sitt hjerte og fordervet deres kultur. De trofaste kunne ha kjempet, men Alma ga følgende råd: “Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem – derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft.”¹

“Guds ord” overgår alle andre uttrykk. Slik har det vært siden jordens skapelse da Herren sa: “Bli lys! Og det ble lys.”²

Fra Frelseren kom disse forsikringene i Det nye testamente: “Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.”³

Og dette: “Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”⁴

Og fra Maria, Jesu mor, kom dette ydmyke vitnesbyrdet: “Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!”⁵

Å tro og gi akt på Guds ord vil trekke oss nærmere ham. President Russell M. Nelson har lovet: “Hvis dere vil studere hans ord, vil dere bli mer lik ham.”⁶

Ønsker vi ikke alle å være, slik salmen sier, “mer renset og hellig, mer, Frelser, lik deg”?⁷

Jeg ser for meg unge Joseph Smith på sine knær når han hører sin himmelske Faders ord: “[Joseph,] dette er min elskede Sønn. Hør ham!”⁸

Vi “hører Ham” i Skriftenes ord, men lar vi dem være uvirksomme, eller erkjenner vi at han taler til oss? Forandrer vi oss?

Vi “hører Ham” i personlig åpenbaring og tilskyndelser fra Den hellige ånd, i svar på bønn og de øyeblikkene da bare Jesus Kristus, ved sin forsonings kraft, kan løfte våre byrder, gi oss tilgivelse og fred og omfavne oss “i [sine] kjærlighets armer”.⁹

For det annet: Profeters ord er viktige.

Profeter vitner om Jesu Kristi guddommelighet. De forkynner hans evangelium og viser hans kjærlighet til alle.¹⁰ Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at vår levende profet, president Russell M. Nelson, hører og taler Herrens ord.

President Nelson har en fin måte å uttrykke seg på. Han har sagt: “Hold deg på paktens sti”,¹¹ “Samle Israel”,¹² “La Gud råde”,¹³ “Bygg broer av forståelse”,¹⁴ “Gi takk”,¹⁵ “Øk din tro på Jesus Kristus”,¹⁶ “Ta ansvar for ditt vitnesbyrd”¹⁷ og “Bli en fredsstifter”.¹⁸

Nylig ba han oss om å “tenke celestialt”. “Når du blir konfrontert med et dilemma,” sa han, “tenk celestialt! Når du blir prøvet ved fristelse, tenk celestialt! Når livet eller dine kjære skuffer deg, tenk celestialt! Når noen dør for tidlig, tenk celestialt …Når livets press trenger seg på deg, tenk celestialt! … Når du tenker celestialt, vil ditt hjerte gradvis forandre seg … du vil se prøvelser og motgang i et nytt lys, [og din tro] vil vokse.”¹⁹

“Når vi tenker celestialt, ser vi tingene som de virkelig er og … virkelig vil bli.”²⁰ I denne verden som er tynget av forvirring og strid, trenger vi alle dette perspektivet.

Lenge før han ble Kirkens president, talte eldste George Albert Smith om å oppholde profeten og gi akt på hans ord. Han sa: “Den forpliktelse vi inngår når vi løfter våre hender… er meget hellig … Det betyr … at vi vil stille oss bak ham, vi vil be for ham … og vi vil strebe etter å gjennomføre hans instruksjoner slik Herren vil lede ham til å instruere oss.”²¹ Med andre ord, vi vil flittig handle ifølge vår profets ord.

Som en av 15 profeter, seere og åpenbarere som ble oppholdt av vår verdensomspennende kirke i går, ønsker jeg å dele med dere en av mine erfaringer med å oppholde profeten og omfavne hans ord. Det var for meg omtrent som profeten Jakob, som fortalte: “[Jeg hadde] … hørt Herrens røst tale til meg med virkelig ord.”²²

I oktober i fjor var min hustru Melanie og jeg i Bangkok i Thailand, og jeg forberedte meg til å innvie det som skulle bli Kirkens 185. tempel.²³ For meg var oppdraget både surrealistisk og lærerikt. Dette var det første tempelet på den sørøstlige Asia-halvøya.²⁴ Det var mesterlig utformet – en seks etasjers, ni-spiret konstruksjon, “føyd sammen”²⁵ til å være et Herrens hus. I månedsvis hadde jeg tenkt på innvielsen. Det som hadde festet seg i min sjel og mitt sinn, var at landet og tempelet hadde blitt omsluttet av profeters og apostlers armer. President Thomas S. Monson hadde bekjentgjort tempelet²⁶ og president Nelson innvielsen.²⁷

Jeg hadde forberedt innvielsesbønnen flere måneder tidligere. Disse hellige ordene hadde blitt oversatt til 12 språk. Vi var klare. Det trodde i hvert fall jeg.

Kvelden før innvielsen våknet jeg av en urolig og inntrengende følelse angående innvielsesbønnen. Jeg prøvde å skyve tilskyndelsen til side, og trodde bønnen var slik den skulle være. Men Ånden ville ikke la meg være i fred. Jeg følte at visse ord manglet, og etter guddommelig forordning kom de til meg ved åpenbaring, og jeg tilføyde disse ordene i bønnen på slutten: “Måtte vi tenke celestialt, la din Ånd råde i vårt liv og alltid strebe etter alltid å være fredsstiftere.”²⁸ Herren minnet meg på å gi akt på vår levende profets ord: “Tenk celestialt”, “la Ånden råde”, “strebe etter å være fredsstiftere”. Profetens ord er viktige for Herren og for oss.

For det tredje, og så veldig viktig, er våre egne ord. Tro meg, i vår emoji-fylte²⁹ verden, er våre ord viktige.

Våre ord kan være støttende eller sinte, glade eller slemme, medfølende eller avvisende. I øyeblikkets hete kan ord svi og synke smertelig dypt inn i sjelen – og bli der. Våre ord på Internett, tekstmeldinger, sosiale medier eller tweets lever sitt eget liv. Så vær forsiktig med hva du sier og hvordan du sier det. I våre familier, spesielt med ektemenn, hustruer og barn, kan våre ord bringe oss sammen eller drive en kile mellom oss.

La meg foreslå tre enkle uttrykk som vi kan bruke for å fjerne vanskeligheter og forskjeller, løfte og berolige hverandre.

“Takk.”

“Jeg beklager.”

Og “jeg er glad i deg.”

Ikke spar disse ydmyke uttrykkene til en spesiell begivenhet eller katastrofe. Bruk dem ofte og oppriktig, for de viser respekt for andre. Prat blir stadig mer meningsløst, ikke følg det mønsteret.

Vi kan si “takk” i heisen, på parkeringsplassen, på markedet, på kontoret, i en kø eller sammen med naboer eller venner. Vi kan si “jeg beklager” når vi gjør en feil, uteblir fra et møte, glemmer en bursdag eller ser noen som har det vondt. Vi kan si “jeg er glad i deg”, og disse ordene inneholder budskapet “jeg tenker på deg”, “jeg bryr meg om deg”, “jeg er her for deg” eller “du betyr alt for meg”.

La meg dele et personlig eksempel. Ektemenn, følg med. Søstre, dette kommer til å hjelpe dere også. Før mitt heltidsoppdrag i Kirken, reiste jeg mye for bedriften min. Jeg var borte ganske lenge ad gangen, langt ute i verden. På slutten av dagen, uansett hvor jeg befant meg, ringte jeg alltid hjem. Da min hustru Melanie tok telefonen og jeg meldte inn, førte samtalen vår alltid til at vi uttrykte “Jeg elsker deg”. Hver dag tjente disse ordene som et anker for min sjel og min oppførsel. De beskyttet meg mot onde planer. “Melanie, jeg elsker deg” fortalte om den dyrebare tilliten mellom oss.

President Thomas S. Monson pleide å si: “Det er føtter å støtte, hender å gripe fatt i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse”.³⁰ Å si “takk”, “jeg beklager”, “jeg er glad i deg” vil gjøre nettopp det.

Brødre og søstre, ord er viktige.

Jeg lover at hvis vi “nyt[er] Kristi ord”³¹ som fører til frelse, vår profets ord som veileder og oppmuntrer oss, og våre egne ord som taler om hvem vi er og hva vi holder kjært, vil himmelens krefter strømme ned over oss. “Kristi ord vil fortelle dere alt dere skal gjøre.”³² Vi er vår himmelske Faders barn og han er vår Gud, og han forventer at vi skal tale med “englers tunge”³³ ved Den hellige ånds kraft.³⁴

Jeg elsker Herren Jesus Kristus. Han er, slik profeten Jesaja i Det gamle testamente sier det: “Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.”³⁵ Og som apostelen Johannes gjorde klart, Jesus Kristus selv er “Ordet”.³⁶

Dette vitner jeg om som en apostel kalt til Herrens guddommelige tjeneste – til å forkynne hans ord – og kalt til å stå som et spesielt vitne om ham. I Herren Jesu Kristi navn. Amen.