Syv leksjoner om å dele evangeliet med andre
Forut for sin himmelfart ga Frelseren sin lille disippelskare følgende påbud: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matteus 28:19). Selv om denne oppgaven virker overveldende, har president Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, kalt oss til å handle med tro: «Enkelte vil, etter at de har gjort et raskt overslag, svare: “Det er umulig! Det lar seg ikke gjøre!” Til det svarer vi ganske enkelt: “Kanskje, men vi skal gjøre det likevel.”»1
Evnen til å dele evangeliet med andre er ikke en «gave» som bare noen få siste-dagers-hellige har fått og som er nektet resten. Av egen erfaring og ved å iaktta andre har vi kommet til at det å finne mennesker som misjonærene kan undervise, kan være lett og naturlig for oss alle – hvis vi gjør det på Herrens måte. Her er syv av de leksjonene vi har lært om hva som er hans måte.
«Ideelle siste-dagers-hellige» og «Godt vennskap»
De første to leksjonene, som vi lærte tidlig i våre forsøk på å være gode medlem-misjonærer, har gjort det å dele evangeliet med andre mye lettere: Vi kan rett og slett ikke forutsi hvem som vil eller ikke vil være interessert i evangeliet, og det å bygge opp et vennskap er ikke en forutsetning for å innby noen til å lære om evangeliet. Vi oppdaget disse prinsippene da vi var nygift og misjonærene i menigheten ba oss sette opp en liste over personer som vi kunne dele evangeliet med. Vi skulle starte med dem som sto øverst på listen, og begynne med å «forberede» dem gjennom en tolvtrinnsprosess. Først skulle vi invitere dem hjem til oss til middag og så dra til en kulturell begivenhet sammen. Det sjette, syvende og åttende trinnet var å invitere dem til kirken, gi dem et eksemplar av Mormons bok og spørre om de ville høre misjonærdiskusjonene. Programmet nådde sitt høydepunkt ved det tolvte trinnet – dåp.
Vi satte pliktskyldigst opp denne listen og plasserte dem vi mente mest sannsynlig ville være interessert i evangeliet, øverst. De virket som «ideelle siste-dagers-hellige» – personer hvis normer, som ren livsførsel og familiesamhold, lignet våre egne. Så begynte vi å bygge opp et nærere vennskap med dem og føyde til flere sosiale begivenheter i vårt allerede travle liv. En etter en avslo de som vi trodde kunne være interessert i å lære om evangeliet, vår innbydelse når vi kom til sjette, syvende og åttende trinn. De ble ikke fornærmet på grunn av innbydelsen, men på sin egen måte fortalte de oss at de var tilfreds med sitt forhold til religion. Etter mye arbeid over mange måneder fant vi ingen som var interessert i å lære mer om evangeliet.
Så fikk vi nye misjonærer i menigheten vår. De visste ingenting om våre forsøk. De kom hjem til oss, brettet ut det samme programmet på bordet vårt og ba oss sette opp en liste over personer som vi kunne bli venner med som forberedelse til å undervise dem i evangeliet. Vi protesterte: «Vi har prøvd dette. Det tok lang tid og virket ikke.» Vi forklarte at vi mente vi hadde gjort et ærlig forsøk med alle vi mente var kandidater til å høre diskusjonene.
Misjonærene trengte sårt en henvisning og tryglet: «Kjenner dere ingen vi kan besøke?» Vi ga dem navnene til fire par vi hadde utelatt fra den første listen vår. Blant dem var ekteparet Taylor (navnene er endret). Vi advarte dem og sa at selv om de godt kunne banke på familien Taylors dør, ville det være bortkastet tid. Ken syntes ikke godt om organisert religion av noe slag. Dessuten var han en tøff rugbyspiller og storforbruker av øl.
Eldstene kom gledesstrålende tilbake senere. Taylors hadde bedt dem inn, lyttet til den første diskusjonen og bedt dem komme tilbake og presentere den neste. Deretter ble vi gode venner med Taylors mens vi sammen studerte misjonærdiskusjonene. Vi ville aldri ha tenkt oss at de ville være interessert i evangeliet.
Av denne erfaringen lærte vi at vi ganske enkelt ikke kan vite på forhånd hvem som vil og ikke vil være interessert i å lære om Kirken. Vi trodde vi kunne bedømme og utelukket derfor mange personer fra listen hvis livsstil, vaner eller utseende gjorde at de virket usannsynlige som kandidater. Men når vi tenker på dem som har sluttet seg til Kirken, er det klart at få av dem ville ha vært på vår liste over «sannsynlige medlemmer» da de først møtte Kirken.
Mange som godtar evangeliet, har vanskeligheter eller er fattige (se Alma 32:2-3). De blir forvandlet når de etterlever evangeliet. Den eneste måten alle kan få mulighet til å velge eller forkaste Jesu Kristi evangelium på, er at vi, uten å dømme, innbyr dem til å følge Frelseren.
Denne erfaringen lærte oss også at i de fleste tilfeller trenger vi ikke forandre et bekjentskapsforhold til et nærere vennskap for å innby andre til å lære om evangeliet. Dette var ikke nødvendig når det gjaldt de fleste av våre naboer, klassekamerater, kolleger, butikkansatte og medpassasjerer på bussen.
Heltidsmisjonærer venter for eksempel ikke på at de skal bli venner med sine kontakter. De snakker med alle. Det utvikles et tillitsforhold når de får anledning til å undervise. Gjennom de siste 20 årene har vi ikke sett noen sammenheng mellom hvor nært vårt forhold har vært til de aktuelle og sannsynligheten for at vedkommende vil være interessert i å lære om evangeliet. Men det motsatte er nesten alltid tilfellet: Enhver som aksepterer en innbydelse, blir en nærere venn, uansett om han eller hun til slutt blir døpt. Vi har også lært at selv når folk avslår vår innbydelse, blir de ikke fornærmet hvis de kan føle vår kjærlighet og Guds kjærlighet når vi innbyr dem til å lære om Kristi evangelium. Vanligvis har de gitt uttrykk for takknemlighet over at vi har brydd oss nok om dem til at vi ønsket å dele noe så personlig og viktig med dem.
Stol på misjonærene
Vi lærte en tredje leksjon da misjonærene underviste Jack, en kollega av Claytons, hjemme hos oss. En av eldstene var nylig kommet ut på misjon, og hans seniorledsager fra Argentina strevde fremdeles med engelsk. Når det oppsto spørsmål, vendte derfor Jack seg instinktivt til Clayton, som svarte – han trodde at han kunne svare tydeligere og mer overbevisende enn disse eldstene kunne. Vi kom inn i en rytme der eldstene underviste om et begrep, Jack stilte et spørsmål, Clayton besvarte det, og så underviste eldstene om det neste begrepet. Så stilte Jack et vanskelig spørsmål som Clayton ikke straks kunne besvare. Og mens Clayton tenkte seg om, ga eldsten fra Argentina et dypt svar, som Ånden ga ham. Da Jack stilte det neste spørsmålet, ventet Clayton for å se om denne eldsten kunne klare det igjen – og det klarte han. Vi lærte en viktig leksjon om å dele evangeliet med andre. Tross deres manglende erfaring kan vi stole på at misjonærene underviser utmerket i evangeliet, for den Herren kaller, gjør han kvalifisert.
Folk trenger å føle at det er behov for dem
Den fjerde lærdommen fikk vi da vi flyttet et gammelt, tungt kjøleskap fra kjelleren hos en eldre søster som Clayton var hjemmelærer for. Vi hadde prøvd å finne et medlem til i menigheten som kunne hjelpe oss, men fant ingen. Fortvilt spurte vi Jim, en nabo som ikke var medlem. Han var glad for å hjelpe. Det var en varm, fryktelig fuktig sommerdag, og snart var klærne våre gjennomvåte av svette. Da vi kom til den første trappeavsatsen og satte kjøleskapet ned litt, sa Jim: «Fortell meg litt om kirken deres.»
Clayton tørket pannen sin og svarte: «Dette er Kirken, rett og slett.» Så forklarte han hvordan hjemmeundervisningen foregår og at denne søsteren virkelig trengte oss. Vi fortalte ham også at fordi avgangsstudenter og deres familier flyttet inn og ut av området hele tiden, hjalp vår familie ofte noen med å laste eller losse en leid flyttebil.
Jim var skeptisk. «I vår kirke lytter vi bare til prekenen og drar hjem etterpå. Jeg aner ikke hvem som kunne trenge min hjelp. De spør aldri, så derfor kan jeg ikke tilby meg. Vil du be meg hjelpe til igjen når du trenger et ekstra par hender? Jeg liker slikt.» Clayton hadde tidligere prøvd å engasjere Jim i samtaler om religion, men uten å lykkes, for Jim var ikke interessert. Men han var interessert i anledninger til å hjelpe andre.
Denne erfaringen lærte oss at mange som er tilfreds med sitt liv, har et behov for å yte tjeneste. Kristi lys skaper dette ønsket om å hjelpe. Når våre innbydelser til å undersøke Kirken fremhever læren, forstår vi ofte ikke hva folk ser etter til å begynne med. Når vi engasjerer dem i tjeneste for andre sammen med oss, finner de ofte ut at Kirken dekker et viktig behov.
Å be andre hjelpe oss med vårt arbeid i Kirken hjelper dem å føle at det er behov for dem og å føle Ånden. Når slike følelser melder seg, innser mange ofte at noe har manglet i deres liv. Ved å hjelpe oss å gjøre Guds vilje lærte Jim langt mer om hvordan Kirken er, enn han noen gang kunne ha gjort gjennom en samtale eller ved å gå på en sammenkomst i menigheten. Dette førte til at Jim senere aksepterte vår innbydelse til å ta misjonærdiskusjonene.
Hva er suksess?
Til tross for at Jim oppdaget mye sannhet og godhet i vår kirke, bestemte han seg etter den tredje diskusjonen til ikke å fortsette å undersøke. Selv om vi vet at mange som slutter å undersøke, senere vil lytte og akseptere evangeliet, ble vi skuffet. Men av dette lærte vi vår femte verdifulle leksjon om medlem-misjonærarbeid – vi innså at vi hadde lykkes som misjonærer. Jim var blitt en god venn, og vi hadde gitt ham anledning til å få en dypere forståelse av Jesu Kristi evangelium. Enten han noen gang går ned i dåpens vann eller ikke, har han tatt et skritt på veien til sin egen evige fremgang og har gjort noen viktige og riktige valg. De fleste av oss frykter å mislykkes. Straks vi forsto at vi lykkes som medlem-misjonærer når vi innbyr folk til å lære og til å akseptere sannheten , forsvant mye av frykten som hindret oss i å dele evangeliet med andre.
Frister
Ved å følge rådet eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum har gitt, lærte vi vår sjette leksjon: Fordi vi har så mye å gjøre i vårt travle liv, trenger vi frister. Enten vi liker det eller ikke, så har vi en tendens til å utsette aktiviteter uten frister, mens ting som må være fullført innen en bestemt tid, ser ut til å bli gjort. Uten bestemte frister kan til og med givende ansvarsoppgaver av evig betydning – som misjonærarbeid – lett bli utsatt.
For å hjelpe oss har eldste Ballard bedt oss om regelmessig å «skrive ned en dato ». Han har sagt klart og tydelig at vi ikke trenger å skrive ned et navn. I stedet utfordret eldste Ballard oss til å sette en dato som en forpliktelse overfor Herren. Han lovet at hvis vi så søker enhver anledning til å snakke om evangeliet med så mange vi kan, vil Herren velsigne oss slik at vi innen den datoen treffer noen som vil akseptere vår innbydelse til å lytte til misjonærene.2 Sammen har vi akseptert eldste Ballards utfordring og har hvert år funnet noen som misjonærene kan undervise. Hver gang vi har bedt og satt en dato, har Herren sørget for noen som kan undervises.
Men de personene vi har funnet, har det sjelden vært lett å oppdage. Det har krevet daglig bønn og hyppig faste og at vi har skapt anledninger til å snakke om evangeliet. Vi har funnet det nyttig å bruke «kirkeord» i samtalene – å henvise til aktiviteter i kirken, å snakke om barn som er på misjon, om erfaringer vi har hatt i forbindelse med oppdrag i Kirken og så videre. Når vi bruker slike ord, er det som om vi åpner en dør og inviterer den andre inn for å snakke om Kirken. De fleste velger ikke å komme inn gjennom den døren, og det er greit. Men noen ganger stiller de oss spørsmål angående Kirken. Da besvarer vi deres spørsmål. Og hvis det synes å passe, åpner vi en ny dør – vi inviterer dem til et møte i Kirken eller hjem til oss så vi kan fortelle dem mer. De fleste av dem vi har invitert, avslår, men noen aksepterer innbydelsen. Uansett utfallet har vi sett at hvis de føler vår kjærlighet, gir de ofte uttrykk for takknemlighet for at vi har vist så stor omtanke at vi har invitert dem.
For noen år siden satte eldste Christensen 31. januar som dato. Januar måned kom, og selv om han hadde tatt initiativ til å snakke med en mengde mennesker og hadde invitert mange av dem til å møte misjonærene, hadde han ennå ikke funnet noen som var interessert. Han skulle reise til Honolulu på Hawaii til en skolekonferanse 20. januar, og ifølge tidsplanen hans var det klart at han måtte møte den personen han kunne presentere for misjonærene, på flyturen til eller fra Hawaii. Han hadde ingen annen tid. Han ba hver dag om at Gud måtte sørge for at det kom til å sitte en person ved siden av ham på flyet som ville akseptere hans innbydelse.
Etter alle disse anstrengelsene kunne han nesten ikke tro sine egne øyne da han så sidemannen – en mann ved navn Vinnie som var kledd i en storblomstret Hawaii-skjorte som var åpen i brystet, og som hadde tre gullkjeder på sitt hårete bryst. Vinnie forklarte at han arbeidet 11 måneder hvert år for å spare nok til å tilbringe en vintermåned på Hawaii for å løpe etter kvinner. Clayton var så skuffet. Han hadde prøvd så hardt og bedt så inderlig om å finne noen – og i stedet ble han sittende ved siden av en mann som ikke så ut til å være interessert i religion i det hele tatt. Skuffet begynte Clayton å lese litt.
Da flyvertinnen kom med lunsj, la Clayton fra seg lesestoffet og småpratet litt med sidemannen. Vinnie spurte Clayton om han hadde vært på Hawaii før, og Clayton svarte at han hadde gått på et språkkurs i Laie før han reiste til Korea på misjon for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han ble overrasket da Vinnie la fra seg gaffelen og sa: «Så du er en siste-dagers-hellig? Det har hendt meg noe merkelig det siste året. Jeg har aldri vært interessert i religion, men jeg har blitt mer og mer nysgjerrig etter å få vite mer om de siste-dagers-hellige. Jeg vet ikke hvorfor. Kan du fortelle meg litt om kirken din?»
I en herlig atmosfære drøftet de de neste tre timene Jesu Kristi evangelium og tok for seg trosartiklene en for en. Flere ganger under resten av flyturen avbrøt Vinnie for å takke Clayton for at han fortalte ham om Kirken. Da flyet landet, fortalte Clayton Vinnie at det var misjonærer i hjembyen hans og spurte om de kunne besøke ham når han kom hjem. Vinnie spurte om det var misjonærer i Honolulu. Clayton fikk dette gylne svaret på sine bønner ved å bruke et «kirkeord» for å åpne døren til en samtale og ved ikke å trekke forhastede slutninger om hva som bodde i Vinnie.
Konstanter og variabler
Vi lærte leksjon nummer syv av denne opplevelsen: Når vi går ivrig inn for å virke i Kirken, kan vi vente at Gud velsigner oss med mirakler når vi går og gjør det som han befaler (se 1. Nephi 3:7). I «ligningen» som avgjør om vi kan finne personer som misjonærene kan undervise, er Guds rolle en konstant, ikke en variabel. Han holder alltid sine løfter. Den eneste variabelen er om vi har tro nok til å forplikte oss, til å adlyde og til å forvente mirakler. I enda større grad enn andre medlemmer trenger de travle menn og kvinner som leder menigheter og staver (eller grener og distrikter), å utøve denne enkle tro – for hvis de ikke kan bruke verb i presens og pronomener i første person når det handler om å dele evangeliet med andre, kan de ikke inspirere andre til å oppfylle profetens kall om å være medlem-misjonær.
Velsignelser
Mange av oss kjenner noen som synes å være «naturlige misjonærer», nesten som om de har en naturbegavelse som gjør det lett for dem å fortelle andre om evangeliet. Vi er så visst ikke naturbegavet. I begynnelsen syntes vi denne oppgaven var ubehagelig og skremmende, men ved å lære disse leksjonene og følge dem har vi blitt hjulpet til å fortelle om evangeliet på måter som har blitt naturlige.
Velsignelsene familien vår har mottatt gjennom dette arbeidet, har vært uvurdelige. Misjonærarbeid har bragt Guds ånd inn i vårt hjem og våre hjerter. For omtrent fire år siden, for eksempel, innbød vi en av Claytons tidligere elever, Sunil, til å ta misjonærdiskusjonene hjemme hos oss. Misjonærene underviste storartet, og etter diskusjonen bar begge vitnesbyrd om sannhetene de hadde undervist oss om. Vi bar begge vitnesbyrd, og Clayton ba en av misjonærene avslutte med bønn. Akkurat da rakte vår sønn Spencer opp hånden. «Far, kan jeg si noe?» Så reiste han seg, så på Sunil med uskyldig blikk og sa: «Sunil, jeg er bare 11 år gammel. Men jeg vil du skal vite at det misjonærene har fortalt deg i kveld, er sant. Jeg vet at Gud lever. Jeg vet at du og jeg er hans sønner og at Joseph Smith virkelig var en Guds profet.» Mens han uttrykte sine følelser, kom det en god og mektig ånd inn i rommet.
Neste dag sendte Sunil en e-post og fortalte at selv om han hadde verdsatt den tydelige forklaringen av vår tro som misjonærene og vi hadde gitt under diskusjonen, så var det «da deres sønn reiste seg og sa disse ordene, at jeg følte noe inni meg som jeg aldri har følt før. Det må være dette dere mener når dere snakker om Guds ånd.»
Vi har fått mange velsignelser og venner fordi vi har prøvd å dele evangeliet med andre. Men denne velsignelsen har vært en av de beste: Det at misjonærer regelmessig hjelper oss som familie til å undervise om evangeliet for nye og gamle venner ved Den hellige ånds kraft, har i betydelig grad påvirket våre fem barns tro og bragt Guds ånd inn i vårt hjem.