Du vil bli prøvet og undervist
Dette livet er en prøvetilstand hvor vi skal bli prøvet og undervist. Det er dessverre mange av livets viktige lærdommer vi ikke lærer så lett. Men når vi tilegner oss disse lærdommene, kan de bli trinn på veien til lykke i dette liv og evig herlighet i den kommende verden.
Følgende hendelser lærte meg to av de viktigste leksjoner jeg har lært.
Våg å si fra
Det var en kald, blåsende søndag ettermiddag. Jeg var hjemmefra og tjenestegjorde i den syd-afrikanske hæren, og de 10 mennene i vår avdeling var samlet i teltet vårt for å snakke sammen og slappe av etter at vi var ferdige med noen gjøremål. Dessverre ble mye av samtalen grov, slik det ofte skjer blant unge menn under slike forhold.
Jeg følte meg ikke vel der og tenkte på å gå. Blikket mitt vandret til teltdøren, som blafret voldsomt i vinden og ikke klarte å stå imot vinterkulden. Synet overbeviste meg straks om at det ville være tåpelig å gå ut, så jeg bestemte meg for å bli værende og lese i Skriften. Selv om det ikke hadde vært uvanlig for meg å lese i Skriften i nærvær av disse mennene, viste det seg å bli vanskelig denne dagen. Diskusjonen vendte seg snart til det verre da min venn, litt av en anfører i gruppen, begynte å fortelle noen skitne historier.
Min umiddelbare innskytelse var å protestere høyt. Men jeg ble stanset ved tanken på at andre kunne betrakte meg som selvgod og anklage meg for å prøve å ødelegge moroa for dem. Etter noen vanskelige minutter bestemte jeg meg for å gjøre det eneste jeg mente var mulig i denne situasjonen, nemlig å lukke ørene og konsentrere meg om å lese. Dette fungerte på et vis. Likevel kunne jeg ikke bli kvitt en ekkel følelse.
Tiden har en tendens til å viske ut minner, og etter noen uker hadde jeg glemt denne hendelsen. Så, to år senere, gjorde min venn noe som fikk meg til å tenke på den dagen igjen. Vi var sammen med flere soldater som drakk øl. I gruppen befant det seg en mann jeg ikke kjente. Han begynte å erte meg fordi jeg ikke drakk litt alkohol sammen med dem. Min venn reiste seg og forsvarte meg, og tilføyde med en oppriktighet som forbauset meg: «Chris Golden er den eneste virkelig kristne i gruppen vår.» Andre som kjente meg, sluttet seg til min venn for å forsvare meg, noe som bragte kritikeren til taushet.
Da min venn og jeg senere gikk tilbake mot skyttergraven en grå natt opplyst av halvmåne, stanset han plutselig og så på meg med et så stort alvor som jeg ikke hadde sett før mens vi hadde vært venner. Han nevnte det som hadde skjedd tidligere på kvelden og sa: «Jeg mente det jeg sa. Jeg har faktisk aldri møtt noen som har vært mer sann mot sin tro på Gud enn du er, Chris!»
Dette var uventet. Selv om jeg alltid hadde prøvd å etterleve evangeliet, følte jeg at jeg ikke hadde gjort mer enn mange siste-dagers-hellige ville ha gjort i lignende situasjoner, og jeg hadde alltid prøvd å gjøre det uten å tiltrekke meg oppmerksomhet.
Men han hadde mer å si: «Du har bare skuffet meg én gang.» Mitt sjokk over denne anklagen som ble uttalt så likefrem, kunne bare komme opp mot hastigheten på tankene mine som raste gjennom alt vi hadde opplevd sammen. Til slutt husket jeg den blåsende, kalde søndagen to år tidligere. Min venns ord frembragte pinlige minner fra en dag jeg helst ville glemme.
Han fortsatte: «Husker du den kalde søndagsettermiddagen da vi satt inne i teltet og fortalte historier? Noen av dem føler jeg meg nå ærlig talt skamfull over.»
Jeg nikket litt stivt som svar. Der jeg sto rett overfor ham, håpet jeg at natteskyggene skjulte hvor pinlig berørt jeg var.
Han sa: «Mens jeg snakket, ba jeg i stillhet om at du ville be meg slutte med å fortelle disse skitne historiene – men du gjorde ingenting .»
I den lange stillheten som fulgte hans sviende fordømmelse, vellet en stor skuffelse opp i meg. Jeg hadde ikke bare skuffet ham, men jeg hadde sviktet Herren – og meg selv.
Helt siden den dagen har jeg prøvd ikke å gjøre den samme feilen. Jeg lærte noe viktig om den sanne betydning av Herrens bud om å «la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen» (Matteus 5:16). Frelseren sa at «ingen kan tjene to herrer» (Matteus 6:26) og rådet oss: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet» (Matteus 6:33).
Stol på Herrens løfter
Noe annet jeg har lært, har jeg fra noe jeg opplevde som misjonær for mange år siden i Syd-Afrika Johannesburg misjon.
Vi hadde hatt en spesielt mistrøstig dag. Min ledsager og jeg hadde ikke hatt noe hell med oss i vår proselyttering, enda vi hadde arbeidet lenge og hardt og hadde fastet og bedt. Det var senere enn vanlig da vi syklet hjemover og mot en butikk i nærheten. Vår eneste tanke var å finne noe å spise. Det var uheldigvis sent, og butikken hadde allerede stengt for kvelden. Mens vi drøftet hva vi skulle gjøre, kom jeg til å tenke på en butikk på den andre kanten av byen som kanskje var åpen. Begge følte at vi skulle dra dit. Til vår glede var den åpen.
Jeg bøyde meg ned for å velge en sjokoladeplate da jeg kjente et klapp på skulderen. Da jeg snudde meg, så jeg inn i det smilende ansiktet til en kvinne jeg ikke hadde sett på mange år.
Vi snakket med henne og fikk vite at hun var blitt mindre aktiv de siste årene og hadde giftet seg med en som ikke var medlem av Kirken. Hun og familien hadde nylig flyttet til et område som lå ca. 15 kilometer fra vårt misjonsområde. Hun følte seg ensom og savnet forbindelsen med Kirken, men hun var sjenert og nølte med å ta kontakt med fremmede. Så hun hadde bedt Herren bringe henne i kontakt med noen hun kjente godt og som kunne presentere hennes familie for den menigheten de nå tilhørte. Hun følte at vårt møte i denne butikken var svar på bønn, for dette var første gang hun var i akkurat denne butikken, og det hadde vært et plutselig innfall.
Følgende søndag var min ledsager og jeg takknemlige for å ønske henne og hennes mann velkommen til menigheten.
Mange år etterpå sendte hun meg en detaljert oppsummering av alle medlemmene av hennes familie som på en eller annen måte var blitt berørt av denne hendelsen. Før hun vendte tilbake til aktivitet i Kirken, var alle hennes slektninger i Kirken mindre aktive. Fordi hun var blitt aktiv i Kirken igjen, ble hennes mann døpt, og sammen oppdro de sine barn i evangeliet. Etter at hun ble aktiv, har over 20 familiemedlemmer blitt aktivisert eller døpt. Mange av dem har giftet seg i templet. Noen har også vært på heltidsmisjon. Tre har vært biskoper.
Jeg forundres fremdeles over denne søsterens trofasthet og Herrens godhet i å besvare hennes ydmyke bønn. Butikken vi møttes i sent den kvelden, lå avsides og langt unna der vi bodde – likevel brukte Herren den til å utføre et stort verk.
Når jeg tenker på denne hendelsen, ser jeg for meg to trette, motløse misjonærer og en oppfyllelse av Herrens løfte: «Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier» (L&p 82:10).
Er det ikke interessant at Herren ønsker at vi skal forplikte ham til å oppfylle sine løfter? Vi setter oss selv i denne situasjonen ganske enkelt ved å gjøre det han ber oss om og stole på at han vil gjøre det han har sagt han vil gjøre. Dette er kanskje noe av det viktigste vi kan lære her i livet.
Som jeg lærte av disse og andre hendelser, våker Gud over hver enkelt av oss på en svært personlig måte. Det er naturlig at han gjør det, for vi er hans sønner og døtre. Vi er dyrebare for vår himmelske Fader, og på grunn av sin uendelige kjærlighet lar han oss ofte få vanskelige opplevelser som hjelper oss å bli ham mer lik.