STYRK FAMILIEN

VÅR VEI MOT FULLKOMMENHET

En serie som gir innsikt når du studerer og bruker «Familien – En erklæring til verden».

«I den førjordiske tilværelse kjente og tilba Guds åndelige sønner og døtre ham som sin evige Fader og aksepterte hans plan hvorved hans barn kunne få et fysisk legeme og høste jordisk erfaring for å utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial som arvinger til evig liv. Den guddommelige plan for lykke muliggjør en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven.»¹

Det førjordiske liv er nøkkelen

Hvis vi skal forstå hensikten med vårt liv her på jorden og nå våre guddommelige muligheter, må vi forstå at vi levde som vår himmelske Faders åndebarn før vi ble født. «Når vi forstår læren om det førjordiske liv,» har president Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, sagt, «vet vi at vi er Guds barn og at vi levde sammen med ham som ånder før vi kom til jorden. Vi vet at dette livet er en prøvetilstand, at livet ikke begynte med fødselen, og at det heller ikke vil slutte ved døden. Da begynner meningen med livet å ta form, livet får mening og hensikt selv midt i all den kaotiske grusomhet som menneskeheten lager for seg selv.»²

Velsignelsen forbundet med et fysisk legeme

I vårt førjordiske liv jublet vi over anledningen til å komme til jorden, få et fysisk legeme og høste erfaring i jordelivet. Vi visste at dette var den eneste måten hvorved vi kunne bli vår fullkomne Fader i himmelen lik og til slutt oppnå den slags liv han lever – evig liv. President Joseph Fielding Smith (1876-1972) forklarte: «Intet skulle holdes mer hellig og i større ære enn den pakt hvorved menneskenes ånder, Guds åndebarn, får det privilegium å komme til denne verden i jordiske tabernakler… Den største straff som noensinne er idømt, ble gitt Lucifer og hans engler. For alltid å bli nektet det privilegium å få jordiske legemer er den største av alle forbannelser. Disse åndene har ingen fremgang, intet håp om oppstandelse og evig liv! … Ånder kan ikke bli fullkommengjort uten et legeme av kjøtt og ben. Dette legemet og dets ånd får del i udødelighet og frelsens velsignelser gjennom oppstandelsen… På ingen annen måte enn gjennom fødsel inn i dette liv og oppstandelsen kan ånder bli vår evige Fader lik.»³

Vandre ved tro

Selv om noen av Guds barn bare trenger å få et fysisk legeme og så blir kalt tilbake til hans nærhet, kommer resten av oss til jorden av flere grunner: for å lære å tro, for å utvikle Kristus-lignende egenskaper mens vi opplever motgang, og for å bli prøvet og testet. President Marion G. Romney (1897-1988), førsterådgiver i Det første presidentskap, sa: «På vår vei oppover er den jordiske erfaring vi nå høster, et nødvendig skritt. For å nå fullkommenhet måtte vi forlate vårt førjordiske hjem og komme til jorden. Da det skjedde, ble et slør trukket for våre åndelige øyne, og erindringen om vår førjordiske tilværelse ble midlertidig tatt bort. I Edens have ga Gud oss vår moralske handlefrihet. Han overlot oss til oss selv, mellom gode og onde krefter, slik at vi kunne bli prøvet. Han ville se om vi vandret ved troen og innfridde våre store iboende muligheter ved å gjøre “alt som Herren [vår] Gud befaler [oss]” (Abraham 3:25).»⁴

Evige familieforhold

Når vi taler om å nå våre evige muligheter, er vår evige Fader det ideal vi har i tankene. De som arver evig liv, kommer til det høye og hellige som ektepar som er beseglet ved prestedømmets kraft, og de fryder seg over forhold som varer utover graven. «Den samme sosiale omgang som finnes blant oss her, vil finnes blant oss der,» forkynte profeten Joseph Smith, «men der vil den være ledsaget av evig herlighet, en herlighet vi ikke nyter godt av nå» (L&p 130:2). Selv om vi helt sikkert vil fryde oss over evig vennskap med nære venner, er det familieforhold som har blitt beseglet for evig i Herrens hus ved prestedømsordinanser, som vil bety mest for oss.

Denne beseglingen skjer ikke automatisk. Vi har det ansvar å søke etter våre forfedre og anvende den beseglende kraft stedfortredende for dem i Herrens hus. President Brigham Young (1801-77) sa: «Vi er blitt kalt … til å forløse jordens nasjoner. Fedrene kan ikke bli fullkommengjort uten oss, og vi kan ikke bli fullkommengjort uten fedrene. Denne lenke må finnes i det hellige prestedømme. Den må sveises sammen fra den siste generasjon som lever på jorden, tilbake til Fader Adam, for å bringe tilbake alle som kan frelses og plasseres der hvor de kan motta frelse og en herlighet i et eller annet rike.»⁵

Det er en stor velsignelse å leve i denne evangelieutdeling. Vi har fått lære om vårt førjordiske liv og våre valg der, vi forstår vår hensikt i jordelivet, vi har prestedømmet og templets ordinanser som er nødvendige for å besegle familier for evig, og vi har ressursene til å føre dette store verket fremover. Profeten Joseph Smith spurte: «Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak?» (L&p 128:22).