Jeg trengte en velsignelse
I februar 2005 var jeg i ferd med den siste delen av min offisersutdannelse i hæren i de vinterkalde skogene i Alabama. Vi tilbragte dager og netter med trening i infanteritaktikker i mange minusgrader. En spesiell kveld var det et kraftig, iskaldt regn som uten stans øste ned over oss mens mine medkandidater og jeg strevde med å slå leir for å legge oss for natten.
Jeg følte meg elendig. Jeg hadde forfrysninger i hender og føtter, og hver bevegelse var smertefull. Jeg var gjennomvåt fra hode til fot. Jeg skalv over hele kroppen. Enda verre var det at jeg var redd jeg holdt på å få lungebetennelse, noe jeg hadde hatt flere ganger tidligere.
Tanken på å avbryte meldte seg, men så husket jeg håndkjerrepionerene og deres eksempel. De ga aldri opp tross tilsynelatende uoverstigelige hindringer. Jeg bestemte meg for å fullføre opplæringen. Min familie og jeg hadde ofret for mye til at jeg kunne oppgi mitt mål om å bli offiser. Jeg ba til min himmelske Fader om styrke til å fortsette.
Jeg sov ikke i det hele tatt den natten, og neste dag var jeg i enda dårligere form. Jeg var utmattet. Timer med trening i kulden gjorde ikke smerten og hosten noe bedre. En av instruktørene la merke til min tilstand og beordret meg til å tilbringe et par timer i det oppvarmede teltet.
Mens jeg sto med nakne føtter i gjørmen og hengte opp de våte klærne, lengtet jeg etter en prestedømsvelsignelse. Plutselig gikk en av teltflikene opp, og inn vandret to offiserskandidater. Jeg begynte å prate med en av dem, Scott Lundell. Samtalen kom til å dreie seg om utenlandsreiser. Scott fortalte meg at han hadde tilbragt et par år på Filippinene før militærtjenesten. Ånden sa meg straks at Scott var en hjemvendt misjonær.
«Hva gjorde du der?» spurte jeg.
«Å, bare noe i forbindelse med kirken,» svarte han.
«Er du medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?» spurte jeg.
«Ja, det der jeg,» sa han.
«Det er jeg også,» tilføyde jeg.
Da vi håndhilste på hverandre, spurte jeg om Scott ville gi meg en velsignelse. Uten å nøle sa han ja, og jeg knelte ned i gjørmen. Han ga meg velsignelsen, og jeg ble straks frisk! Jeg fikk krefter igjen, og jeg sluttet å hoste. Sykdommen var borte. Jeg fullførte opplæringen, og en måned senere ble jeg utnevnt til offiser.
Vår himmelske Fader er virkelig oppmerksom på oss alle og vil på sin egen måte velsigne oss når vi viser tro på ham. I våre vanskeligste stunder vil han støtte oss.
Scott Lundell ble drept under kamp i Afghanistan 25. november 2006. Jeg kjente ham ikke godt, likevel gjorde hans død sterkt inntrykk på meg. Min himmelske Fader sendte ham til meg på et kritisk tidspunkt i mitt liv. Jeg vil aldri glemme ham, og jeg vil alltid huske den spesielle velsignelsen en verdig prestedømsbærer ga meg.