En samtale med far
Vi hadde nettopp spist middag på mine besteforeldres hytte, og jeg lekte utenfor sammen med mine fem yngre brødre da far kom ut og ropte på meg.
Når din far roper på deg på den måten, er du naturligvis redd for at det kan være noe leit. Så jeg trasket mot ham og mumlet: «Hva er det, far?»
Jeg ble overrasket da han spurte: «Har du lyst til å ta en motorsykkeltur med meg?» Jeg er sikker på at øynene mine må ha utvidet seg til de ble store som golfballer da jeg skyndte meg å svare: «Ja, selvfølgelig.»
Snart viste far vei der vi kjørte avgårde på hver vår motorsykkel nedover en sti som snor seg gjennom den majestetiske skogen rundt hytten vår og deretter klatrer opp til toppen av en høyde. Mens vi kjørte, var jeg så begeistret at jeg knapt klarte å kjøre langsomt nok. En eller to ganger måtte far be meg ta det med ro.
Tankene mine vandret mens vi kjørte. Jeg lurte på hvorfor jeg hadde fått denne spesielle anledningen og ikke mine brødre. Da vi nådde toppen av fjellet, sa far: «Dette ser ut til å være et fint sted å stanse og hvile.» Så vi parkerte motorsyklene våre og satte oss på noen steiner med utsikt over skogen. Vi satt begge tause en stund og nøt alt det vakre rundt oss. Da jeg tittet bort på far, la jeg merke til hans tankefulle blikk og visste at det var noe han ville si.
Han og jeg hadde faktisk aldri snakket så mye sammen. Jeg tror det var for vanskelig for ham å åpne seg for andre enn mor. Så avbrøt han mine tanker og sa: «Kjersten, din mor og jeg har snakket sammen, og vi har kommet til at du nå er moden nok til å få vite litt om vårt ekteskap og vår familie.» Av ordene han brukte og måten han sa dem på, forsto jeg at han hadde planlagt denne samtalen en tid.
Røsten hans var dempet da han begynte. «Mor og jeg traff hverandre først på brannstasjonen, der jeg var under opplæring og hun arbeidet på kontoret. Vi begynte å gå ut sammen, og jeg forsto at hun var annerledes enn de andre unge kvinnene jeg hadde gått ut med tidligere. Jeg var en sorgløs ung mann som var blitt oppdratt i en annen kirke. Men jeg hadde egentlig ikke vært så opptatt av religion.
Jeg hadde svært få verdinormer eller mål på den tiden,» fortsatte han, «og jeg var ikke interessert.» Han lente seg forover og betrodde meg alvorlig: «Kjersten, din mor var det mest strålende eksempel på rettskaffenhet jeg noen gang hadde sett.» Da han sa dette, gikk det en varm følelse gjennom meg.
Far fortalte meg detaljer om deres ekteskap, min fødsel og vår familie som jeg aldri hadde hørt før. Han fortalte meg historien om sin konvertering til Kirken og at de måtte vente et år før de kunne bli beseglet i templet fordi de først ble gift borgerlig. Han fortalte meg også noe av det han og mor opplevde det første året av ekteskapet. For første gang falt noen puslespillbiter på plass. Jeg forsto endelig hvorfor mine foreldres vielsesdato og beseglingsdato ikke er den samme, og hvorfor de sier at det første året i deres ekteskap var det vanskeligste de noen gang hadde hatt.
Mens han fortalte meg alt dette, viste øynene hans noen ganger bedrøvelse og andre ganger gjenspeilte de latter. Jeg husker ikke helt hvor mye jeg forsto på den tiden, men jeg husker klart forbauselsen, forvirringen og kjærligheten som vekselvis kom over meg.
Denne opplevelsen gjorde virkelig inntrykk på meg. Jeg forsto hvilket mirakel familier er, og den ga meg større forståelse av Guds plan. Jeg fikk også sterkere tro på evangeliet og takknemlighet for virkningene det kan ha i folks liv. Vi drøftet mange ting der oppe i fjellet, men det er én ting jeg ikke vil glemme. Jeg har aldri følt meg så takknemlig som da min far fortalte meg om sin store kjærlighet til Gud, evangeliet, min mor og vår familie. Jeg forsto at evangeliet hadde påvirket hans liv, og også mitt, på utallige måter.
Far og jeg kom veldig nær hverandre den dagen. For første gang så jeg ham som en virkelig person med følelser og ikke bare den som bestemte og som måtte gi meg tillatelse til å ha moro. Jeg tror også at far lærte mer om meg. Jeg kommer aldri til å glemme den spesielle samtalen med far og den kjærlighet og forståelse vi begge følte.