Templenes historie
Både i oldtiden og i nyere tid har Herrens paktsfolk ansett tempelbygging som et arbeid som spesielt er pålagt dem.
Et innviet sted
Hovedtanken med et tempel er og har alltid vært at det skal være et sted spesielt viet tjenestegjerninger man anser som hellige. I mer begrenset betydning er et tempel en bygning som er oppført for og utelukkende viet hellige handlinger og seremonier.
Det latinske templum er motstykket til det hebraiske beth Elohim og betyr Guds bolig. Den bokstavelige betydning er dermed Herrens hus.
Slike bygninger har blitt oppført i mange forskjellige tidsaldre både av avgudsdyrkere og av tilhengere av den sanne og levende Gud. Mens slike templers forgårder ble benyttet til alminnelige møter og offentlige seremonier, fantes det alltid indre områder hvor kun de innviede prester kunne gå inn, og hvor det ble hevdet at guddommens nærvær ble tilkjennegitt. Templer har aldri blitt ansett som steder hvor folk kom sammen, men som hellige områder som var innviet til de mest høytidelige seremonier i en bestemt tilbedelsesform.
Tabernaklet i oldtidens Israel
I fordums tid skilte Israels folk seg ut fra andre nasjoner ved at de bygde helligdommer til den levende Guds navn. Dette ble spesielt pålagt dem av Jehova, som de bekjente seg til. Historien om Israel som nasjon begynner med utgangen fra Egypt. De hadde knapt unnsluppet det avgudsdyrkende Egypt før de ble pålagt å bygge en helligdom hvor Jehova ville tilkjennegi sitt nærvær og åpenbare sin vilje som deres anerkjente Herre og Konge.
Tabernaklet var hellig for Israel som Jehovas helligdom. Det ble bygget i samsvar med åpenbarte planer og spesifikasjoner (se 2. Mosebok 26-27). Selv om tabernaklet kun var et telt, var det en kompakt og bærbar konstruksjon laget av de beste, edleste og kosteligste materialer som folket eide. Denne meget høye standard var en nasjons offer til Herren. Den var på alle måter det beste som folket kunne gi, og Jehova helliget den tilbudte gave ved sin guddommelige anerkjennelse.
Etter at Israel hadde slått seg ned i det forjettede land og til sist – etter førti års vandring i ødemarken – hadde fått sitt eget Kana’an, ble tabernaklet med dets hellige innhold plassert i Silo. Dit kom stammene for å høre Guds ord og vilje (se Josva 18:1; 19:51; 21:2; Dommerne 18:31; 1. Samuelsbok 1:3, 24; 4:3-4). Senere ble tabernaklet flyttet til Gibeon (se 1. Krønikebok 21:29; 2. Krønikebok 1:3) og enda senere til Davids by, eller Sion (se 2. Samuel 6:12; 2. Krønikebok 5:2).
Salomos tempel
David, som var Israels annen konge, hadde ønske og planer om å bygge et hus til Herren. David erklærte at det ikke sømmet seg at han, kongen, bodde i et slott av sedertre mens Guds helligdom ikke var annet enn et telt (se 2. Samuel 7:2). Herren talte imidlertid ved profeten Natan og avslo tilbudet fordi David, Israels konge, som på mange måter var en mann etter Guds eget hjerte, hadde syndet, og han hadde ennå ikke fått tilgivelse for sin synd (se 2. Samuel 7:1-13; 1. Krønikebok 28:2-3). Ikke desto mindre ble David tillatt å samle materiale til Herrens hus, som ikke han, men hans sønn Salomo skulle bygge.
Kort tid etter at Salomo hadde besteget tronen, tok han fatt på arbeidet. Han la grunnvollen til templet i sitt fjerde regjeringsår, og bygningen sto ferdig etter syv og et halvt år. Oppføringen av Salomos tempel var en epokegjørende begivenhet ikke bare i Israels historie, men i hele verdens historie.
Ifølge alminnelig anerkjent tidsregning ble templet fullført ca. 1005 f. Kr. I arkitektur, konstruksjoner, design og utsmykning, er det kjent som ett av historiens mest bemerkelsesverdige byggverk. Innvielseshøytidelighetene varte i syv dager – en uke med hellig glede i Israel. Herrens nådige anerkjennelse ble tilkjennegitt ved skyen som fylte de hellige rommene da prestene trakk seg tilbake: «For Herrens herlighet fylte Guds hus» (2. Krønikebok 5:14; se også 2. Mosebok 40:35; 2. Krønikebok 7:1-2).
Salomos tempel vanhelliget
Dette enestående byggverkets verdighet ble av kort varighet. 34 år etter innvielsen og bare fem år etter Salomos død, begynte et forfall som snart skulle utvikle seg til generell utplyndring for så å ende med en likefrem vanhelligelse. Salomo hadde blitt ført på avveier av ugudelige kvinners renker, og hans egensindige levevis hadde gitt grobunn for synd og ugudelighet i Israel. Templet mistet snart sin hellighet, og Jehova trakk sin beskyttende tilstedeværelse bort fra det sted som ikke lenger var hellig.
Egypterne, som folket hadde blitt befridd fra slaveri fra, ble igjen tillatt å undertrykke Israel. Sisak, Egypts konge, erobret Jerusalem, «og han tok skattene i Herrens hus» (1. Kongebok 14:25-26). Vanhelligelsen fortsatte i flere hundre år. 216 år etter egypternes plyndring fjernet Akas, Judas konge, alteret og tvettekaret og etterlot seg kun et hus hvor det en gang hadde stått et tempel (se 2. Kongebok 16:7-9, 17-18; se også 2. Krønikebok 28:24–25). Senere fullførte Nebukadnesar, kongen av Babel, plyndringen av templet og ødela bygningen ved brann (se 2. Krønikebok 36:18-19; se også 2. Kongebok 24:13; 25:9).
Serubabels tempel
Omkring 600 år før vår Herres komme til jorden var således Israel uten tempel. Folket var blitt avgudsdyrkere og tvers igjennom ugudelige, og Herren hadde forkastet dem og deres helligdom. Kongeriket Israel, som besto av omtrent ti av de tolv stammene, var blitt underlagt Assyria ca. 721 f. Kr., og et århundre senere ble kongeriket Juda erobret av babylonerne. I 70 år var Judas folk – fra denne tiden kalt jøder – i fangenskap, slik det var blitt profetert (se Jeremia 25:11-12; 29:10).
Under Kyros’ (se Esra 1, 2) og Darius’ (se Esra 6) vennligsinnede regjering fikk de lov til å vende tilbake til Jerusalem og til enda en gang å bygge et tempel i overensstemmelse med sin tro. Det gjenreiste tempel er kjent i historien som Serubabels tempel, til minne om lederen av arbeidet. Selv om dette templet var meget underlegent Salomos praktfulle tempel når det gjaldt utsmykning og inventar, var det ikke desto mindre det beste som folket kunne bygge, og Herren godtok det som et offer og et tegn på den kjærlighet og hengivenhet som paktens folk følte for ham.
Herodes’ tempel
Omtrent 16 år før Kristi fødsel begynte Herodes I, Judeas konge, å rekonstruere Serubabels tempel, som frem til den tid hadde forfalt meget. Bygningen hadde stått i fem hundre år og var utvilsomt blitt meget ødelagt av tidens tann.
Mange hendelser i Frelserens jordeliv er forbundet med Herodes’ tempel. Det fremgår tydelig av Skriftene at til tross for at Kristus tok sterk avstand fra den fornedrede og kommersielle bruk som templet var blitt gjenstand for, anerkjente han tempelområdet som hellig. Uansett hvilket navn det måtte ha vært kjent under, var det for ham Herrens hus.
Templets fullstendige ødeleggelse var blitt forutsagt av Herren mens han ennå var i kjødet (se Matteus 24:1-2; Markus 13:1-2; Lukas 21:6). I år 70 e. Kr. ble templet fullstendig ødelagt av brann i forbindelse med romernes erobring av Jerusalem under Titus.
Templer i oldtidens Amerika
Herodes’ tempel var det siste tempel som ble oppført på den østlige halvkule i fordums tid. Fra ødeleggelsen av dette store byggverket til gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke i det 19. århundre er den eneste beretning om tempelbygging å finne i Mormons bok, som bekrefter at templer ble bygget på det som nå kalles det amerikanske kontinent, men vi vet lite om hvordan de ble bygget og enda mindre om de ordinanser som ble utført i disse templene i vest. Folket bygget et tempel ca. 570 f. Kr. Det fremgår at man hadde benyttet Salomos tempel som forbilde, selv om det sto langt tilbake for Salomos storslagne byggverk i prakt og utsmykning (se 2. Nephi 5:16).
Da den oppstandne Herren åpenbarte seg for nephittene på den vestlige halvkule, fant han dem samlet ved templet (se 3. Nephi 11:1-10).
Imidlertid nevner ikke Mormons bok templer så sent som på den tid da templet i Jerusalem ble ødelagt, og dessuten gikk nephittenes samfunn til grunne omtrent fire hundre år etter Kristus. Det fremgår derfor av dette at i begge verdensdeler forsvant templene i frafallets tidlige periode, og med dem templet som et særegent begrep blant menneskene.
Frafall og gjenopprettelse
I mange hundre år var Herren uten en helligdom. Det virket som om man ikke var oppmerksom på behovet for dette. Riktignok ble det reist mange kostbare og praktfulle bygninger. Av disse ble noen innviet til Peter og Paulus, til Jakob og Johannes og andre til Magdalena og jomfru Maria, men ikke én av dem ble æret med Jesu Kristi navn og bygget med hans myndighet. Blant de utallige hellige bygninger, kirker og katedraler hadde ikke Menneskesønnen ett sted som han kunne kalle sitt eget.
Først da evangeliet ble gjengitt i det 19. århundre med fordums myndighet og rettigheter, var Det hellige prestedømme igjen manifestert blant menneskene. Man bør her huske at myndigheten til å tale og handle i Guds navn er absolutt nødvendig hvis man vil ha et tempel, og et tempel har ingen gyldighet uten Det hellige prestedømmes guddommelige myndighet. Ved Joseph Smith ble de tidligere tiders evangelium gjengitt til jorden, og den gamle lov ble gjenopprettet. I tidens løp og ved profeten ble Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige organisert og stadfestet ved tilkjennegivelse av guddommelig kraft.
Templer i de siste dager
Kirken begynte helt i sin tidlige barndom å planlegge oppføringen av et tempel (se Lære og pakter 36:8; 42:36; 133:2). Den første dag i juni 1833 mottok profeten Joseph Smith en åpenbaring med befaling om umiddelbart å bygge et hellig hus hvor Herren lovet å gi sine utvalgte tjenere kraft og myndighet (se Lære og pakter 95). Folket besvarte kallet villig og hengivent. Til tross for stor fattigdom og uopphørlig forfølgelse ble arbeidet fullført, og i mars 1836 ble det første tempel i nyere tid innviet i Kirtland i Ohio (se Lære og pakter 109). Under innvielsen ble det mottatt guddommelige tilkjennegivelser i likhet med det som skjedde da det første tempel i fordums tid ble innviet, og ved senere anledninger viste himmelske personer seg i templet og åpenbarte Guds vilje til menneskene. I denne bygningen ble Herren Jesus igjen sett og hørt (se Lære og pakter 110:1–10).
Mindre enn to år etter innvielsen ble Kirtland tempel forlatt av det folk som hadde bygget det. De ble tvunget til å flykte på grunn av forfølgelse, og da de forlot Kirtland, ble det hellige tempel et alminnelig hus.
De siste-dagers-hellige vandret først til Missouri og senere til Nauvoo, Illinois. De hadde knapt slått seg ned på sitt nye sted, før Herren igjen påla folket å bygge et hus helliget til Guds navn.
Selv om folket var klar over at de ville bli tvunget til å flykte igjen og at de ville bli nødt til å forlate templet kort tid etter fullførelsen, arbeidet de med all styrke og flid for å fullføre bygningen og utstyre den. Det ble innviet 30. april 1846, men selv før bygningen var fullført, hadde utvandringen begynt.
Templet ble etterlatt av dem som hadde bygget det i fattigdom og selvoppofrelse. I november 1848 ble templet flammenes rov, og i mai 1850 ødela en virvelstorm det som var igjen av de svartbrente veggene.
24. juli 1847 opprettet mormonpionerene en bosetning der Salt Lake City nå ligger. Noen dager senere utpekte Brigham Young, Kirkens profet og leder, et område som var dekket av ørkenvegetasjon, og sa idet han slo med stokken sin på den tørre marken: «Her skal Herrens tempel stå.» Dette området er nå det vakre tempelkvartalet som byen har utviklet seg rundt. Det tok 40 år å bygge Salt Lake tempel. Sluttstenen ble lagt 6. april 1892, og det ferdige templet ble innviet ett år senere.
Et guddommelig oppdrag
Både i oldtiden og i nyere tid har Herrens paktsfolk ansett tempelbygging som et arbeid som spesielt er pålagt dem. Det er tydelig at et tempel er noe mer enn et møtehus eller en kirkebygning, noe mer enn en synagoge eller katedral. Det er Herrens hus, helliget det nærmeste samfunn mellom Herren og Det hellige prestedømme og viet de høyeste og helligste ordinanser. Videre må Gud ha foreskrevet et slikt offer, og både gaven og giveren må være verdige for at offergaven skal kunne kalles et hellig tempel som godkjennes og anerkjennes av Gud som hans hus.
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige erklærer at den innehar Det hellige prestedømme som har blitt gjengitt til jorden, og at den har fått den guddommelige fullmakt til å bygge og opprettholde templer viet den sanne og levende Guds navn og tjeneste, og til å forrette prestedømmets ordinanser i disse hellige bygninger. Kirken erklærer at disse ordinanser er bindende både på jorden og på den andre siden av graven.
Interiøret i Kirtland tempel slik det ble fotografert tidlig på 1900-tallet.
Moses salvet Aaron til å virke som prest i tabernaklet.
Tabernaklet var et transportabelt tempel som ble benyttet under Israels vandring i villmarken.
Salomos tempel, som sto ferdig i 1005 f. Kr., er et av historiens mest bemerkelsesverdige byggverk.
Innvielseshøytidelighetene for Salomos tempel varte i syv dager – en uke med hellig glede i Israel.
Under sitt fangenskap i Babylonia fikk jødene lov til å vende tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet.
Mange hendelser i Frelserens jordeliv viser at han anerkjente templets hellighet.
Da den oppstandne Frelseren viste seg på det amerikanske kontinent, kom han til templet.
Etter mange år med frafall ble den nødvendige myndighet for å kunne utføre tempelarbeid, gjengitt gjennom Joseph Smith.
Det første templet i de siste dager ble innviet i Kirtland, Ohio i mars 1836.
Kort tid etter at han kom frem til Saltsjødalen, erklærte Brigham Young: «Her skal templet stå.»
Fra 1893 og frem til i dag er over 130 templer blitt oppført og innviet over hele verden.
Tampico Mexico tempel. Innviet 20. mai 2000.
Apia Samoa tempel. Innviet 5. august 1983. Gjeninnviet 4. sept. 2005.
Madrid Spania tempel. Innviet 19. mars 1999.