Templets velsignelser
Templet gir livet mening. Det gir fred i sjelen – ikke den fred som mennesker gir, men den fred som Guds Sønn lovet da han sa: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.»
I templet kan vi føle nærhet til Herren
Jeg tror ikke det finnes noe annet sted i verden hvor jeg føler meg nærmere Herren enn i et av hans hellige templer. For å omskrive et dikt:
Hvor langt er det til himmelen?
Det er ikke så langt.
I Guds templer
er den der vi er.
Herren sa:
«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.
Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.
For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»1
For medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er templet det helligste stedet på jorden. Det er Herrens hus, og akkurat som inngraveringen på templets yttervegg sier, er templet «helliget Herren».
Templet løfter og opphøyer oss
I templet lærer vi om Guds dyrebare frelsesplan. Det er i templet vi inngår evige pakter. Templet løfter oss, opphøyer oss, står som et fyrtårn som alle kan se, og viser vei til celestial herlighet. Det er Guds hus. Alt som skjer innenfor templets vegger, er oppbyggende og foredlende.
Templet er til for familier, en av de største skatter vi har i jordelivet. Herren har forklart meget tydelig for oss fedre at vi har et ansvar for å elske vår hustru av hele vårt hjerte og forsørge henne og våre barn. Han har gjort det klart at det største arbeid vi foreldre kan gjøre, er det vi gjør i vårt hjem, og vårt hjem kan være himmelen lik, spesielt hvis ekteskapet er beseglet i Guds hus.
Den avdøde eldste Matthew Cowley, som var medlem av De tolv apostlers quorum, fortalte om noe en bestefar hadde opplevd en lørdag ettermiddag han hadde gått hånd i hånd med et lite barnebarn på hennes fødselsdag – ikke for å gå i dyreparken eller på kino, men for å besøke området rundt templet. Med tillatelse fra oppsynsmannen, gikk de to opp til de store dørene på templet. Han foreslo at hun skulle legge hånden sin på templets vegg og deretter på den massive døren. Så sa han kjærlig: «Husk at du i dag berørte templet. En dag vil du gå inn.» Hans gave til den lille var ikke godteri eller iskrem, men en opplevelse som var langt mer betydningsfull og varig – hun lærte å sette pris på Herrens hus. Hun hadde berørt templet, og templet hadde berørt henne.
Templet gir fred i sjelen
Når vi rører ved templet og elsker templet, vil vårt liv gjenspeile vår tro. Når vi kommer til dette hellige hus, og når vi husker på de pakter vi inngår der, vil vi bli i stand til å utholde enhver prøvelse og overvinne enhver fristelse. Templet gir livet mening. Det gir fred i sjelen – ikke den fred som mennesker gir, men den fred som Guds Sønn lovet da han sa: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»2
Det finnes stor tro blant de siste-dagers-hellige. Herren gir oss muligheter til å vise om vi vil følge hans bud, om vi vil følge den vei som Jesus fra Nasaret fulgte, om vi vil elske Herren av hele vårt hjerte, sinn og styrke og elske vår neste som oss selv.3
Jeg tror på ordspråket: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.»4
Slik har det alltid vært, slik vil det alltid være. Hvis vi gjør vår plikt og stoler fullt og helt på Herren, vil vi fylle hans templer, ikke bare for å utføre vårt eget ordinansarbeid, men også fordi vi har det privilegium å utføre arbeid for andre. Vi vil knele ved hellige altere som stedfortredere for å besegle ektemenn og hustruer og barn for all evighet. Verdige unge menn og unge kvinner så unge som 12 år, kan være stedfortredere for dem som døde uten dåpens velsignelser. Dette er vår himmelske Faders ønske for dere og for meg.
Et mirakel fant sted
For mange år siden ble en ydmyk og trofast patriark, bror Percy K. Fetzer, kalt til å gi patriarkalske velsignelser til Kirkens medlemmer bak jernteppet.
Bror Fetzer reiste til Polen i denne mørke tiden. Grensene var stengt, og ingen borgere fikk lov til å reise ut. Bror Fetzer møtte tyske medlemmer som hadde blitt værende der mot sin vilje da grensene ble omdefinert etter 2. verdenskrig og området de bodde i ble innlemmet i Polen.
Vår leder blant disse tyske medlemmene var bror Eric P. Konietz, som bodde der sammen med sin kone og sine barn. Bror Fetzer ga bror og søster Konietz og de eldre barna hver sin patriarkalske velsignelse.
Da bror Fetzer kom hjem til USA, ringte han og ba om et møte med meg. Da han satt på kontoret mitt, begynte han å gråte. Han sa: «Bror Monson, jeg la mine hender på medlemmene av familien Konietz og ga dem løfter som ikke kan bli oppfylt. Jeg lovet bror og søster Konietz at de ville få vende tilbake til sitt hjemland Tyskland, at de ikke ville bli holdt fanget av egenmektige beslutninger tatt av de seirende landene, og at de ville bli beseglet til hverandre som familie i Herrens hus. Jeg lovet sønnen deres at han ville få reise på misjon, og jeg lovet datteren deres at hun ville få gifte seg i Guds hellige tempel. Du og jeg vet at de på grunn av stengte grenser, ikke vil kunne motta disse velsignelsene. Hva har jeg gjort?»
Jeg sa: «Bror Fetzer, jeg kjenner deg så godt at jeg vet du har gjort nøyaktig det vår himmelske Fader ville du skulle gjøre.» Vi knelte ved siden av skrivebordet mitt og utøste vårt hjertes følelser for vår himmelske Fader og sa at løfter var gitt til en trofast familie som gjaldt Guds tempel og andre velsignelser som nå var nektet dem. Bare han kunne frembringe det miraklet vi trengte.
Miraklet fant sted. En overenskomst ble undertegnet av polske og tyske ledere om at tyske borgere som hadde blitt sittende fast i dette området, kunne flytte til Vest-Tyskland. Bror og søster Konietz og deres barn flyttet til Vest-Tyskland, og bror Konietz ble biskop i menigheten der de bodde.
Hele familien Konietz reiste til det hellige tempel i Sveits. Og hvem var tempelpresidenten som tok imot dem med åpne armer i hvit dress? Jo, nettopp Percy Fetzer – patriarken som ga dem løftet. I egenskap av president for Bern Sveits tempel ønsket han dem velkommen til Herrens hus, løftet ble oppfylt og mann, hustru og barn ble beseglet.
Den unge datteren giftet seg til slutt i Herrens hus. Den unge sønnen mottok sitt kall og utførte en heltidsmisjon.
«Vi ses i templet!»
Noen av oss behøver bare reise noen få kvartaler for å komme til templet. Andre må reise over sjø og land før de kan komme inn i Guds hellige tempel.
For noen år siden, før templet i Syd-Afrika sto ferdig, på en distriktskonferanse i det som den gang var Salisbury i Rhodesia, møtte jeg distriktspresident Reginald J. Nield. Han og hans kone og nydelige døtre møtte meg idet jeg kom inn i kirkesalen. De forklarte at de hadde spart og forberedt seg til den dagen de kunne reise til Herrens tempel. Men templet var så uendelig langt unna.
Etter møtet stilte de fire skjønne døtrene meg spørsmål om templet: «Hvordan er det i templet? Vi har bare sett bilder.» «Hva vil vi føle når vi kommer inn i templet?» «Hva vil vi huske best?» I omtrent en time hadde jeg gleden av å snakke med fire jenter om Herrens hus. Da jeg kjørte av sted til flyplassen, vinket de til meg, og den yngste jenta sa: «Vi ses i templet!»
Et år senere fikk jeg gleden av å møte familien Nield i Salt Lake tempel. I et fredfylt beseglingsrom fikk jeg det privilegium å forene bror og søster Nield for tid og all evighet. Dørene ble så åpnet, og de vakre døtrene, hver av dem kledd i plettfrie hvite kjoler, kom inn i rommet. De omfavnet moren og deretter faren. De hadde tårer i øynene og takknemlighet i hjertet. Vi var himmelen nær. Alle kunne med rette si: «Nå er vi en evig familie.»
Dette er den store velsignelsen som venter dem som kommer til templet. Måtte vi alle leve verdig, med skyldfrie hender og rene hjerter, slik at templet kan berøre vårt og vår families liv.
Hvor langt er det til himmelen? Jeg vitner om at det i de hellige templer slett ikke er langt i det hele tatt – for det er på disse hellige steder at himmel og jord møtes og vår himmelske Fader gir sine barn sine største velsignelser.
St. George Utah tempel. Innviet 6. april 1877. Gjeninnviet 11. nov. 1975.
Manila Filippinene tempel. Innviet 25. sept. 1984.
Bountiful Utah tempel. Innviet 8. januar 1995.
Bern Sveits tempel. Innviet 11. sept. 1955. Gjeninnviet 23. okt. 1992.
Beseglingsrom i Salt Lake tempel.