Død og liv

Pionerperspektiver på oppstandelsen

Da Kirkens tidligste konvertitter reiste til det vestlige USA for å samles med de hellige, ble de konfrontert med død, men ble likevel styrket av sin nye tro på det gjengitte evangelium. Her følger utdrag fra pionerberetninger som viser de helliges håp om oppstandelsen, sammen med trøstende lære fra Kirkens fem første presidenter.

En beretning om en ikke navngitt skandinavisk siste-dagers-hellig far, som opplevde at hans unge sønn døde på reisen fra New York til Utah i 1866.

“Med hjelp fra en venn ble den lille graven gravd og levningene lagt der. Ettersom barnet døde av en smittsom sykdom, var det ingen sørgende forsamling, ingen formell seremoni, ingen blomsteroppsatser, ingen åndelig sang, ingen lovtale. Men før den sørgende faren dro, holdt han en kort innvielsesbønn på sitt eget språk (dansk) som følger: …

“‘Himmelske Fader: Du ga meg denne lille skatten – denne kjære gutten, og nå har du kalt ham bort. Måtte du gi at hans levninger får ligge her uforstyrret inntil oppstandelsens morgen. Din vilje skje. Amen.’

Og idet han reiste seg, var hans avskjedsord:

‘Farvel, min kjære lille Hans – min vakre gutt.’ Så, med hengende hode og verkende hjerte, gikk han tappert til sin leirplass.”¹

President Joseph Smith (1805-44):

“Hvor trøstende er det ikke for de sørgende – når de blir kalt til å ta avskjed med en ektemann, hustru, far, mor, et barn eller en kjær slektning – å vite at de, selv om det jordiske tabernakel er lagt ned og oppløst, skal oppstå igjen for å bo i evigbrennende flammer i udødelig herlighet og ikke lenger sørge, lide eller dø; men de skal bli Guds arvinger og Kristi medarvinger.”²

Joseph Watson Young (1828-73), nevø av Brigham Young som reiste fra England til USA i 1853:

“Det var et sørgmodig opptrinn å overlate en medskapning til det tause dyp midt på natten med bare noen få ensomme vitner… Det var ingen slektning ombord eller noen spesielle til å sørge over ham, bortsett fra en medtjener. Dette er menneskets høyeste forhåpninger som blir knust på et øyeblikk. Denne unge mannen hadde forlatt alt for å dra til Sion, og hans hjerte brant av livlige forventninger om fremtiden, uten tanke på at han skulle overlate sitt jordiske legeme til de sultne bølger. Han døde imidlertid ikke som dem som ikke har noe håp, for han hadde sluttet fred med sin Gud, og han hadde full forsikring om en strålende oppstandelses morgen sammen med de rettferdige.”³

President Brigham Young (1801-77):

“Hvilken dødsskyggens dal det er vi kaller døden! At det dødelige legeme skal forlate dette liv til en tilstand av tomhet, hvor underlig det er! Hvor mørk denne dalen er! Hvor mysteriøs denne veien er, og vi må trafikkere den alene. Jeg vil gjerne si til dere, mine venner og brødre, at hvis vi kunne sett tingene slik de er, og som vi en gang skal se og forstå dem, er denne mørke dødsskyggens dal så uvesentlig at vi, når vi har krysset den, vil snu oss rundt og se på den og tenke: Å, dette er det største fortrinn i hele min eksistens, for jeg har gått fra en tilstand med sorg, klage, ulykke, elendighet, smerte, kval og skuffelse til en tilstand der jeg er til, der jeg kan nyte livet i full utstrekning så langt som det kan gjøres uten et legeme.”⁴

Dan Jones (1811-62), en walisisk konvertitt, som sammen med Mrs Williams og andre medlemmer av Kirken seilte til USA i 1849:

“Mrs Williams fra Ynysybont nær Tregaron [Wales] blir raskt verre, og det ser ikke ut til at hun vil leve lenge… Hun sa at den største ære hun noensinne hadde mottatt, var å være i stand til å bli medlem av Guds Sønns sanne kirke, at hun ikke næret noen frykt for det andre livet, og at hennes religion nå viste sin styrke mer enn noensinne… Hun rådet høytidelig sine sønner til å fortsette trofast inntil døden, slik at de, sammen med henne, ville oppnå en bedre oppstandelse… Hun var klar til sinns gjennom hele natten, og kvart over fire neste morgen dro hennes ånd av sted i fred og etterlot et smil om hennes munn.”⁵

President John Taylor (1808-87):

“Så fortrøstningsfullt for dem som må sørge over tapet av kjære venner i døden, å vite at vi skal omgås dem igjen! Så oppmuntrende for alle som lever ifølge den åpenbarte sannhetens prinsipper, kanskje spesielt for dem hvis liv nesten er over og som har strevd og holdt ut til enden, å vite at vi snart skal bryte gravens barrierer og tre frem som levende og udødelige sjeler, for å nyte samværet med våre sanne og betrodde venner, og at vi aldri mer skal smake døden, og avslutte arbeidet Faderen har gitt oss i oppdrag å utføre!”⁶

Andrew Jenson (1850-1941), dansk innvandrer som reiste i Andrew H. Scotts vognkompani fra Nebraska til Utah i 1866:

“Når vi så deres [våre reisefellers] jordiske levninger bli lagt i moder jord på øde steder, gråt vi alle, eller følte for å gråte, for tanken på å begrave våre kjære på denne måten, når venner og slektninger umiddelbart må skynde seg videre, uten håp om noensinne å besøke sine dødes hvilested igjen, var virkelig trist og vanskelig… Men gravene vil bli funnet når Gabriel blåser i sin basun på den første oppstandelses morgen. Disse avdøde la ned sitt legeme mens de marsjerte mot Sion. Herren kalte dem hjem før de nådde sitt mål. De fikk ikke lov til å se Sion i kjødet, men de skal få heder og glede heretter. De døde mens de bestrebet seg på å adlyde Gud og holde hans bud, og velsignet er de som dør i [Herren].”⁷

President Wilford Woodruff (1807-98):

“Uten Kristi evangelium er adskillelsen ved døden et av de dystreste emner det er mulig å overveie. Men så snart vi mottar evangeliet og lærer om oppstandelsens prinsipp, blir dysterheten, sorgen og lidelsen som døden forårsaker, i stor grad fjernet… De dødes oppstandelse forestiller seg selv for menneskers opplyste sinn, og de får en grunnvoll ånden kan hvile på. Dette er de siste-dagers-helliges standpunkt i dag. Vi vet selv, vi er ikke i mørke hva denne sak angår. Gud har åpenbart dette for oss, og vi forstår prinsippet om de dødes oppstandelse og at evangeliet bringer liv og udødelighet frem i lyset.”⁸

William Driver (1837-1920), en pioner som reiste fra England til New York i 1866:

“Willie, mitt kjære barn, var svært syk hele natten til 07.30, da han ble befridd fra sine lidelser. Gud velsigne hans kjære sjel. Som han led! Hans død skyldtes at Mr. Poulters vogn gikk i stykker på St. Anns Hill, Wandsworth, Surrey, England. Å, som jeg sørger over denne store prøvelse! Herre, hjelp meg ved din kraft å bære den som om den kommer fra din hånd, og anspor meg til mer edelt og trofast å tjene deg! Og måtte jeg leve for å forberede meg til å møte ham i en lykkeligere og bedre verden sammen med hans kjære søster, Elizabeth Maryann, og måtte jeg i de rettferdiges oppstandelse være der for å møte dem!”⁹

President Lorenzo Snow (1814-1901):

“I det neste liv vil vi få vårt legeme herliggjort og fritt for sykdom og død. Ingenting er så vakkert som en person i en oppstanden og herliggjort tilstand. Ingenting er så fantastisk som å være i denne tilstanden og ha vår hustru, våre barn og våre venner med oss.”¹⁰

Illustrasjoner: Michael T. Malm, bakgrunn: Welden C. Andersen © IRI

T.h.: President Brigham Young. Over: Joseph Watson Young.

T.h.: President John Taylor. Over: Dan Jones.

Innfelt: Brigham Young, av John Willard Clawson; foto av Joseph Watson Young, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; foto av Dan Jones © IRI; John Taylor, av A. Westwood, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum

T.h.: President Wilford Woodruff. Over: Andrew Jenson.

T.h.: President Lorenzo Snow. Over: William Driver.

Innfelt: Wilford Woodruff, av H. E. Peterson © IRI; foto av Andrew Jenson, av Harold Howell Jenson, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; foto av William Driver, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; Lorenzo Snow, av Lewis Ramsey, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum © IRI