Jesu Kristi misjon og tjenestegjerning

April 2013

Jesu Kristi misjon og tjenestegjerning

Av eldste Russell M. Nelson

i De tolv apostlers quorum

Fra en tale under en andakt ved Brigham Young University 18. august 1998. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.

Det beste beviset på vår tilbedelse av Jesus er at vi følger ham.

Som et av de “spesielle vitner om Kristi navn i hele verden” (L&p 107:23), tror jeg at jeg tjener best hvis jeg underviser og vitner om ham. For det første kan jeg stille de samme spørsmålene han en gang stilte fariseerne: “Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?” (Matteus 22:42).

Jeg tenker ofte på disse spørsmålene når jeg møter statsledere og ulike religiøse ledere. Noen erkjenner at “Jesus var en stor lærer”. Andre sier: “Han var en profet.” Andre kjenner ham rett og slett ikke i det hele tatt. Vi bør ikke bli helt overrasket. Tross alt har relativt få mottatt de gjengitte sannheter i evangeliet som vi har. Medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er bare et lite mindretall blant dem som hevder å være kristne.

Våre omstendigheter i dag ble forutsett av Nephi for mange århundrer siden:

“Det skjedde at jeg så Guds Lams kirke, og dens antall var få … Ikke desto mindre så jeg at Guds Lams kirke som besto av Guds hellige, også var over hele jorden, og deres herredømme på jorden var lite på grunn av ugudeligheten til den store skjøge som jeg så…

Og det skjedde at jeg, Nephi, så at Guds Lams kraft falt på de hellige i Lammets kirke og på Herrens pakts folk som var adspredt over hele jordens overflate, og de var væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet” (1 Nephi 14:12, 14).

Denne rettferdighet, denne kraft og denne herlighet – alle våre mange velsignelser – kommer av vår kunnskap om, lydighet til og takknemlighet og kjærlighet til Herren Jesus Kristus.

Under sitt relativt korte opphold i jordelivet, oppnådde Frelseren to overordnede mål. Det ene var hans “gjerning og [hans] herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Det andre uttrykte han ganske enkelt: “Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort” (Johannes 13:15).

Hans første mål kjenner vi som forsoningen. Dette var hans storartede misjon i jordelivet. Til folket i oldtidens Amerika ga den oppstandne Herre sin formålsparagraf:

“Jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg.

Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg” (3 Nephi 27:13-14).

Videre i sin preken tilkjennega han sitt andre mål – å være vårt forbilde: “Dere vet hva dere må gjøre… For de gjerninger som dere har sett meg gjøre, de skal dere også gjøre” (3 Nephi 27:21).

Hans første mål har jeg definert som hans misjon. Hans andre mål ønsker jeg å identifisere som hans tjenestegjerning. La oss gjennomgå disse to komponentene i hans liv – hans misjon og hans tjenestegjerning.

Jesu Kristi misjon – forsoningen

Hans misjon var forsoningen. Denne misjonen var hans og bare hans. Ettersom han var født av en dødelig mor og en udødelig Fader, var han den eneste som frivillig kunne legge ned sitt liv og ta det opp igjen (se Johannes 10:14-18). De strålende konsekvensene av hans forsoning var uendelige og evige. Han tok brodden av døden og gjorde gravens sorg midlertidig (se 1 Korinterbrev 15:54-55). Hans ansvar for forsoningen ble kjent allerede før skapelsen og fallet. Ikke bare var det å sørge for menneskehetens oppstandelse og udødelighet, men det var også å gjøre oss i stand til å få tilgivelse for våre synder – på vilkår som er fastsatt av ham. Dermed åpnet hans forsoning veien så vi kunne bli forenet med ham og med våre familier for evig. Denne fremtidsmuligheten betrakter vi som evig liv – Guds største gave til menneskene (se L&p 14:7).

Ingen andre kunne utføre forsoningen. Ingen annen person, selv med den største rikdom og makt, kunne noensinne frelse en sjel – ikke engang sin egen (se Matteus 19:24-26). Og ingen annen vil bli pålagt eller tillatt å utgyte blod for et annet menneskes evige frelse. Jesus gjorde det “én gang for alle” (Hebreerne 10:10).

Selv om forsoningen ble fullbyrdet på nytestamentlig tid, forutsa hendelser i gammeltestamentlig tid ofte dens betydning. Adam og Eva ble befalt å ofre som “et bilde på Faderens Enbårnes offer” (Moses 5:7). Hvordan? Ved å utgyte blod. Av egen erfaring bekreftet de skriftstedet som sier at “kjøttets sjel er i blodet” (3 Mosebok 17:11).

Leger vet at når blodet slutter å strømme til et organ, er det begynnelsen på vanskeligheter. Hvis blodstrømmen til et ben blir avbrutt, kan det oppstå koldbrann. Dersom blodstrømmen til hjernen stoppes, kan det føre til slag. Dersom blod slutter å strømme normalt gjennom en koronararterie, kan det utvikle seg hjerteinfarkt. Og hvis en blødning ikke stanses, vil vedkommende dø.

Adam, Eva og generasjoner etter dem lærte at når de utgjøt et dyrs blod, mistet det livet. For deres offerritual holdt det ikke med et hvilket som helst dyr. Det skulle være en førstefødt i hjorden som var uten lyte (se for eksempel 2 Mosebok 12:5). Disse kravene var også symboler på det endelige offer av det plettfrie Guds Lam.

Adam og Eva ble gitt en befaling: “Derfor skal du gjøre alt hva du gjør i Sønnens navn, og du skal omvende deg og påkalle Gud i Sønnens navn for evig og alltid” (Moses 5:8). Fra den dagen til tidenes midte, fortsatte dyreofring å være et forbilde og symbol på Guds Sønns endelige forsoning.

Da forsoningen var utført, oppfylte dette store og siste offer Moseloven (se Alma 34:13-14) og avsluttet praksisen med dyreofring, som hadde lært at “kjøttets sjel er i blodet” (3 Mosebok 17:11). Jesus forklarte hvordan elementene av oldtidens ofringer ble innbefattet i forsoningen og minnet symbolsk ved nadverden. Legg igjen merke til henvisninger til livet, kjødet og blodet:

“Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag” (Johannes 6:53-54).

På grunn av Jesu Kristi forsoning vil hele menneskeheten – så mange som vil – bli forløst. Frelseren begynte ikke å utgyte sitt blod for hele menneskeheten på korset men i Getsemane. Der tok han på seg byrden av alle menneskers synder som noen gang skulle leve. Under denne tunge byrden, blødde han fra hver pore (se L&p 19:18). Forsoningens pine ble fullført på korset på Golgata.

Betydningen av forsoningen ble oppsummert av profeten Joseph Smith. Han sa: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”¹

Med denne myndighet og med dyp takknemlighet, er dette min undervisning og mitt vitnesbyrd om ham.

Jesu Kristi – Forbildets tjenestegjerning

Herrens andre vidtrekkende mål i jordelivet var å være et eksempel for oss. Hans eksemplariske liv utgjorde hans jordiske virke. Det innbefattet hans læresetninger, lignelser og prekener. Det omfattet hans mirakler, miskunn og langmodighet overfor menneskenes barn (se 1 Nephi 19:9). Det omfavnet hans medfølende bruk av prestedømsmyndighet. Det inkluderte hans rettferdige harme da han fordømte synd (se Romerne 8:3) og da han veltet bordene til pengevekslerne (se Matteus 21:12). Det innbefattet også hans hjertesorg. Han ble hånet, pisket og fornektet av sitt eget folk (se Mosiah 15:5) – til og med forrådt av én disippel og fornektet av en annen (se Johannes 18:2-3, 25-27).

Så storartede som hans tjenestegjerninger enn var, var og er de fremdeles ikke unike for ham. Det er ingen grense for hvor mange mennesker som kan følge Jesu eksempel. Lignende handlinger har blitt utført av hans profeter og apostler og andre blant hans bemyndigede tjenere. Mange har opplevd forfølgelse for hans skyld (se Matteus 5:10; 3 Nephi 12:10). I vår egen tid kjenner du brødre og søstre som oppriktig har strevet – til en forferdelig pris – for å etterligne Herrens eksempel.

Det er slik det bør være. Det er Hans håp for oss. Herren ba oss om å følge hans eksempel. Hans appeller er krystallklare:

“Hva slags menn burde dere være? … Likesom jeg er” (3 Nephi 27:27; se også 3 Nephi 12:48).
“Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere” (Matteus 4:19).
“Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere” (Johannes 13:15; se også Johannes 14:6).

Disse og andre lignende skriftsteder ble ikke skrevet som forslag. De er guddommelig imperativer! Vi skal følge hans eksempel!

For å forenkle vårt ønske om å følge ham, kan vi kanskje overveie fem aspekter av livet hans som vi kan etterligne.

Kjærlighet

Om jeg spurte hvilken egenskap i hans liv du ville nevne først, tror jeg kanskje du ville nevne hans kjærlighet. Dette innbefatter hans medfølelse, godhet, nestekjærlighet, hengivenhet, tilgivelse, nåde, rettferdighet og mer. Jesus elsket sin far og sin mor (se Johannes 19:25-27). Han elsket sin familie og de hellige (se Johannes 13:1; 2 Tessalonikerbrev 2:16). Han elsket synderen uten å unnskylde synden (se Matteus 9:2; L&p 24:2). Og han lærte oss hvordan vi kan vise vår kjærlighet til ham. Han sa: “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud” (Johannes 14:15). Så, for å understreke at hans kjærlighet ikke var ubetinget, la han til: “Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet” (Johannes 15:10; se også L&p 95:12; 124:87).

Et annet uttrykk for vår Frelsers kjærlighet var hans tjeneste. Han tjente sin Fader, og han tjente menneskene han levde og arbeidet sammen med. På begge måter skal vi følge hans eksempel. Vi skal tjene Gud, “vandre på alle hans veier og elske ham” (5 Mosebok 10:12; se også 11:13; Josva 22:5; L&p 20:31; 59:5). Og vi skal elske vår neste ved å tjene dem (se Galaterne 5:13; Mosiah 4:15-16). Vi begynner med vår familie. Den dype kjærligheten som knytter foreldre til barn, blir smidd ved tjeneste for dem gjennom deres periode med total avhengighet. Senere i livet kan pliktoppfyllende barn få mulighet til å gjengjelde denne kjærligheten når de tjener sine aldrende foreldre.

Ordinanser

Et annet aspekt ved Frelserens eksemplariske liv var hans vektlegging av hellige ordinanser. Under sitt jordiske virke viste han viktigheten av frelsende ordinanser. Han ble døpt av Johannes i elven Jordan. Til og med Johannes spurte: “Hvorfor?”

Jesus forklarte: “For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet” (Matteus 3:15; uthevelse tilføyd). Ikke bare var ordinansen avgjørende, men det eksempel som Jesus og Johannes viste, var også avgjørende.

Senere innstiftet Herren nadverdens ordinans. Han forklarte symbolikken i nadverden og forrettet dens hellige symboler for sine disipler (se Matteus 26:26-28; Markus 14:22-24; Lukas 24:30).

Vår himmelske Fader ga også instruksjoner angående ordinanser. Han sa: “[Dere må] bli født på ny til himmelens rike av vann og av Ånden og bli renset ved blod, ja, blodet av min Enbårne, så dere kan bli helliggjort fra all synd og få del i det evige livs ord i denne verden og evig liv i den kommende verden, ja, udødelig herlighet” (Moses 6:59).

Under Herrens etterjordiske virke ble opphøyelsens høyere ordinanser åpenbart (L&p 124:40-42). Han har sørget for disse ordinansene i sine hellige templer. I vår tid blir tvetting, salving og begavelse gitt til personer som er behørig forberedt (se L&p 105:12, 18, 33; 110:9; 124:39). I templet kan man bli beseglet til mann eller hustru, til forfedre og til etterkommere (se L&p 132:19). Vår Mester er en Gud som følger lov og orden (se L&p 132:18). Hans fokus på ordinanser er en kraftfull del av hans eksempel for oss.

Bønn

Et tredje aspekt ved Herrens eksemplariske tjenestegjerning er bønn. Jesus ba til sin Fader i himmelen, og lærte også oss å be. Vi skal be til Gud den evige Fader i hans Sønn Jesu Kristi navn ved Den hellige ånds kraft (se Matteus 6:9-13; 3 Nephi 13:9-13, Joseph Smiths oversettelse, Matteus 6:9-15). Jeg elsker Herrens store forbønn som er nedtegnet i Johannes kapittel 17. I den kommuniserer Sønnen fritt med sin Fader på vegne av disiplene, som han elsker. Det er en modell for effektiv og medfølende bønn.

Kunnskap

Et fjerde aspekt av Herrens eksempel er bruken av hans guddommelige kunnskap. Som nevnt tidligere, erkjenner mange ikke-kristne at Jesus var en stor lærer. Det var han virkelig også. Men hva var det som virkelig kjennetegnet hans undervisning? Var han en dyktig lærer i teknikk, matematikk eller vitenskap? Som Skaper av denne og andre verdener (se Moses 1:33), kunne han helt klart ha vært det. Eller, som Skriftenes opphavsmann, kunne han ha undervist svært godt i litterær komposisjon.

Det som skilte hans undervisning fra alle andre lærere, var at han underviste i sannheter av evig betydning. Bare han kunne ha åpenbart hensikten med livet. Bare gjennom ham kunne vi lære om vår førjordiske tilværelse og våre etterjordiske muligheter.

Ved én anledning fortalte Mesterlæreren sine skeptiske tilhørere at de hadde tre vitner om ham:

Døperen Johannes.
De gjerninger som Jesus hadde gjort.
Gud den evige Faders ord (se Johannes 5:33-37).

Han ga dem så et fjerde vitne: “Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg” (Johannes 5:39).

Ordet “mener” i den setningen kan først virke malplassert. Men det er viktig for meningen Jesus prøvde å formidle. Han visste at mange av hans tilhørere faktisk trodde at det evige liv var i Skriftene. Men de tok feil. Skriftene alene kan ikke skjenke evig liv. Naturligvis er det kraft i Skriftene, men den kraften kommer fra Jesus selv. Han er ordet: Logoer. Kraften til evig liv er i ham, som “i begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud” (Johannes 1:1; se også 2 Nephi 31:20; 32:3). Deretter, på grunn av skeptikernes gjenstridige holdning, fortsatte Jesus med å irettesette dem: “Dere vil ikke komme til meg for å få [evig] liv” (Johannes 5:40).

Mesteren kan overvelde oss med sin himmelske kunnskap, men han gjør det ikke. Han respekterer vår handlefrihet. Han gir oss gleden av oppdagelse. Han oppfordrer oss til å omvende oss fra våre egne feil. Han lar oss oppleve friheten som kommer av vår villige lydighet mot hans guddommelige lov. Ja, måten han bruker sin kunnskap på, er et godt eksempel for oss.

Utholdenhet

Et femte aspekt av Herrens tjenestegjerning er hans faste beslutning om å holde ut til enden. Han trakk seg aldri fra sin oppgave. Selv om han opplevde lidelse utenfor vår fatteevne, ga han ikke opp. Gjennom stadig dypere prøvelser holdt han ut til slutten av sitt oppdrag: å sone for hele menneskehetens synder. Hans siste ord da han hang på korset var: “Det er fullbrakt” (Johannes 19:30).

Anvendelse i vårt liv

Disse fem aspektene av hans tjenestegjerning kan anvendes i vårt eget liv. Det beste beviset på vår tilbedelse av Jesus er utvilsomt at vi følger ham.

Når vi begynner å innse hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, kan vi forstå, til en viss grad, logikken i det første og største bud: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt” (Markus 12:30). Med andre ord, skulle alt vi tenker og gjør og sier, være gjennomsyret av vår kjærlighet til ham og hans Fader.

Spør deg selv: “Er det noen jeg elsker mer enn Herren?” Sammenlign deretter svaret med disse normene som er fastsatt av Herren:

“Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd.”
“Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd” (Matteus 10:37).

Kjærlighet til familie og venner, så god som den enn er, er mye mer dyptgripende når den er forankret i kjærlighet til Jesus Kristus. Foreldres kjærlighet til barn har mer mening både her og siden på grunn av ham. Alle kjærlige forhold blir forhøyet i ham. Kjærlighet til vår himmelske Fader og Jesus Kristus gir lys, inspirasjon og motivasjon til å elske andre på en edlere måte.

Ordinanser gir et fokus for tjeneste av evig verdi. Foreldre skulle tenke over hvilken ordinans som er den neste hvert barn trenger. Hjemmelærere skulle tenke på en passende ordinans som er den neste som trengs i hver familie de tjener.

Frelserens eksempel på bønn minner oss på at personlig bønn, familiebønn og ydmyk utførelse av våre oppgaver i Kirken skulle bli en del av vårt liv. Å kjenne og utføre Faderens vilje gir stor åndelig styrke og frimodighet (se L&p 121:45). Det er på Herrens side vi ønsker å være.

Kunnskap “om tingene som de virkelig er og om tingene som de virkelig vil bli” (Jakobs bok 4:13) hjelper oss å handle ut fra sanne prinsipper og læresetninger. Denne kunnskapen vil høyne nivået på vår adferd. Handlinger som ellers kan være drevet av lyster og følelser, vil bli erstattet av gjerninger som formes av hva som er fornuftig og riktig.

En beslutning om å holde ut til enden betyr at vi ikke vil be om å bli avløst fra et kall. Det betyr at vi vil holde ut i jakten på et verdig mål. Det betyr at vi aldri vil gi opp en av våre kjære som har kommet på villspor. Og det betyr at vi alltid vil verne om våre evige familieforhold, selv gjennom vanskelige dager med sykdom, uførhet eller død.

Av hele mitt hjerte ber jeg om at Herrens forvandlende innflytelse kan gjøre en dyptgripende forskjell i livet ditt. Hans misjon og tjenestegjerning kan velsigne hver enkelt av oss nå og til evig tid.

Jesus drar til Betania om kvelden, av James Tissot

Kvinne, se, det er din Sønn (Stabat Mater), av James Tissot © Brooklyn Museum, Brooklyn, New York; innfelt: Detalj fra I Getsemane, av Carl Heinrich Bloch

Bergprekenen, av James Tissot, innfelt: detalj fra Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.

Hele byen var forsamlet, av James Tissot