Er det noe jeg kan gjøre?

Loralee Leavitt, Washington, USA

Jeg satt i min egen stue og gråt. Det var bare noen dager siden jeg hadde hatt en spontanabort, og jeg kunne ikke slutte å tenke på tapet av barnet vårt. Så mye minnet meg om tragedien, ikke minst skapet fullt av mammaklær.

Hver gang jeg kom inn på rommet mitt, syntes klærne å stirre på meg fra kleshengerne sine. De fleste av dem var helt nye og aldri brukt, noe som minnet meg om at jeg ikke lenger var gravid. Jeg var fremdeles for svak til å stå oppe i mer enn noen sekunder for å legge dem bort.

Plutselig var det noen som banket på døren. Da jeg åpnet, var det min besøkende lærerinne som sto i døren. Det var den samme besøkende lærerinnen som hadde passet barna da legen bekreftet for min mann og meg at jeg hadde gjennomgått spontanabort.

“Er det noe jeg kan gjøre for deg?” spurte hun.

“Ja,” svarte jeg. “Jeg trenger hjelp til å legge bort mammaklærne mine.”

Jeg fulgte henne inn på soverommet, og tømte skuffer og kleshengere. Så lå jeg i sengen mens hun brettet klærne mine og la dem forsiktig i kasser. Etter at hun hadde tapet kassene igjen og båret dem ned i underetasjen så jeg slapp å se på dem, ble jeg lettere stemt.

Etterpå gikk hun ut på kjøkkenet, fylte oppvaskmaskinen, tørket av benkene og ryddet opp – ting jeg fortsatt ikke var i stand til å gjøre. Da hun dro, var huset rent, klærne mine var ute av syne, og hjertet mitt var ikke fullt så tungt lenger.

Apostelen Johannes sa: “Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut” (1 Johannes 4:18). Når vi strekker oss ut for å dele Frelserens kjærlighet med andre, blir vi styrket av hans mot. Fordi min besøkende lærerinne var fylt med Kristi kjærlighet, kom hun straks da Ånden tilskyndet henne til å komme.

Vi mottok mange uttrykk for kjærlighet i denne fryktelige tiden, blant annet blomster, kort, muffins og barnepass, og vi verdsatte alt sammen. Men det som hjalp mest, var da min besøkende lærerinne, uten å vite hvor sårt jeg trengte henne, banket på døren min og spurte: “Er det noe jeg kan gjøre for deg?”