Jeg vet at min Forløser lever
Artikkelforfatteren bor på Filippinene.
Etter at våre foreldre forlot oss, lærte vi at Jesus Kristus aldri ville gjøre det.
Illustrasjon: Brian Call; detalj fra Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann
Da jeg var 14, forlot far familien, og mor ble tvunget til å flykte fra landet. Jeg var igjen med mine tre yngre søsken, Ephraim, 9, Jonathan, 6 og Grace, 3 (navnene er endret). Ingenting kunne ha forberedt oss på denne plutselige endringen. For første gang var vi alene.
Slektninger tilbød seg snart å ta hver enkelt av oss til seg, men hvis vi dro for å bo sammen med dem, ville vi bli adskilt. Det var en vanskelig avgjørelse. Hvordan kunne vi avslå deres velmenende hjelp? Men samtidig, hvordan kunne vi gi avkall på mange år med lek, latter, omsorg for hverandre og å se hverandre vokse?
I utgangspunktet avslo mine brødre og jeg hjelpen deres, idet vi tenkte at jeg kunne jobbe for å forsørge oss, og at vi kunne bo sammen. Men vi visste at vi ikke kunne gi den omsorg som vår yngste søster trengte, så med tårer i øynene ga vi slipp på henne.
I månedene som fulgte, arbeidet jeg som bygningsmaler for å kunne kjøpe mat til mine brødre og meg. Inntekten var ikke nok til å betale strøm - og vannregningene, så vi måtte klare oss uten.
Til tross for denne prøvelsen og sladder fra andre som følge av dem, vaklet ikke vår tro. Hver kveld samlet jeg Ephraim og Jonathan rundt en lampe for å lese i Mormons bok. Jeg kuttet veken slik at den skulle avgi mindre røyk, men likevel måtte vi rense nesen fordi den hadde blitt sort innen vi var ferdige med å lese. Men det var verdt det.
Å lese Mormons bok bragte oss nærmere Kristus. Når vi hadde lest, knelte vi ned sammen og byttet på å be. Vi ba om hjelp med våre problemer, som syntes å ikke ha noen løsning. Vi leste boken ferdig, og vår tro på Jesus Kristus ble sterkere.
En dag kom jeg sliten hjem fra arbeidet og kastet meg ned på underkøyen. Da jeg kikket opp, fikk jeg se en lapp som hang under sengen over meg. Det sto: “Jeg vet at min Forløser lever!” Min bror Jonathan hadde hengt den der. Barn er virkelig nær himmelen, når selv et Primær-barn kan være et redskap til å sende et budskap fra Gud for å trøste et urolig hjerte og sinn!
Dette vitnesbyrdet styrket meg da jeg innså at jeg ikke klarte å forsørge oss, og vi måtte forlate vårt hjem. Jonathan fikk bo hos min mors side av familien, mens Ephraim og jeg valgte å bo hos våre andre besteforeldre fordi de var medlem av Kirken. Hjemme hos dem sto vi opp tidlig for å gjøre husarbeid før skolen, og vi tok oss av bestefar til sent på kveld. Det var slitsomt. Men Herren var oppmerksom på oss, og vi holdt oss nær til Kirken.
Hver gang jeg hadde lyst til å gi opp, ble jeg påminnet om de spesielle stundene jeg hadde hatt sammen med søsknene mine mens vi leste i Mormons bok rundt en lampe. Jeg vet at Kristus var der ved siden av oss i de vanskelige tidene. Og da vi skilte lag, sviktet han oss ikke. “Jeg vet at min Forløser lever!”
Nå, mange år senere, har jeg fremdeles bildet av disse ordene over sengen min i tankene. Dette budskapet har hjulpet min bror Ephraim og meg i vår tjeneste som heltidsmisjonærer, og mens vi nå prøver å leve et celestialt ekteskap.
Jeg kunne gått glipp av mye i livet mitt hvis jeg hadde tvilt istedenfor å stole på Kristus. Uansett hvor vanskelig livet er, har det aldri vært for vanskelig for Frelseren, som led i Getsemane. Han kan opprettholde livet vårt med én setning. Han kjenner alt fra begynnelsen til enden. Hans trøst er sterkere enn noen hjertesorg dette liv kan gi. På grunn av hans forsoning finnes det ikke noe permanent problem – bare konstant håp, nåde, fred og kjærlighet. Tro meg, jeg vet det! Jeg vet at min Forløser lever!