Føl Ånden i Institutt
Artikkelforfatteren bor i Colombia.
Noen ganger følte jeg at det negative miljøet ved universitetet tynget meg. Da jeg følte stemningen på Institutt, visste jeg at jeg ikke var alene.
Da jeg begynte på universitetet, elsket jeg å være en del av studentmiljøet og se mine jevnaldrendes entusiasme. Takket være min himmelske Fader, Det vedvarende utdannelsesfond og støtte fra familien min, var drømmen i ferd med å gå i oppfyllelse.
I løpet av de første ukene med forelesninger ble jeg klar over det harde arbeidet som ventet meg i løpet av de neste fem årene – hjemmearbeid, prøver og prosjekter. Jeg begynte å elske karrierevalget og universitetet mitt, men jeg forsto også at jeg inntil da hadde levd i en boble. Jeg så tydelig at jeg var annerledes enn andre studenter. De lyttet til musikk med slibrige tekster, og samtalene deres hadde en tendens til å handle om å være umoralsk, bruke narkotika og drikke alkohol i helgene.
Klassekameratene mine inviterte meg mange ganger med på helgeaktivitetene deres. Da jeg forklarte mine normer og min religion, var det mange som respekterte mine synspunkter og sluttet å insistere på at jeg skulle bli med dem, men enda flere latterliggjorde min tro. Jeg prøvde å ikke bry meg om disse kommentarene, men jeg tenkte: “Kan jeg leve med dette hele tiden?” Jeg ba stadig om at jeg måtte motta styrke og ikke føle meg alene. Men jeg følte ikke at disse bønnene ble besvart. Jeg innså at det som foregikk rundt meg på universitetet, ikke ville forandre seg. Selv om jeg gikk på universitetet, fortsatte jeg å delta i Unge kvinner, men så en søndag på nadverdsmøtet fikk jeg høre om Institutt. Jeg bestemte meg for å gå på Institutt førstkommende onsdag for å stille et spørsmål jeg hadde om Det vedvarende utdannelsesfond.
Etter en lang og hektisk dag ved universitetet dro jeg til Institutt. Jeg tok kollektivtransport, satte meg ned og begynte å lese neste kapittel av skolearbeidet. Jeg sukket dypt, ønsket en pause og så opp, bare for å se noe upassende som foregikk i nærheten av meg. Jeg gikk av på stoppet mitt og gikk til Institutt, mens jeg tenkte mye på skolearbeidet jeg måtte levere dagen etter.
Selv om jeg etterlevde evangeliets normer, var jeg tynget av miljøet ved universitetet da jeg kom inn i Institutt-bygningen. Jeg kom inn og så unge voksne studenter som var sømmelig kledd, og hørte dem snakke ærbødig med hverandre. Hvilke kurs skulle de ta denne terminen? Lære og pakter? Mormons bok? Misjonærforberedelse?
Jeg gikk bort til sekretæren, fikk svar på spørsmålet jeg hadde kommet for å stille, og snudde meg for å dra. Ved utgangen snudde jeg meg og følte stemningen på Institutt. Jeg gikk ut døren, og fikk tårer i øynene fordi jeg følte stor glede. Jeg tok kollektivtransport hjem, mens jeg gråt og smilte. En uutslettelig tanke slo meg: Jeg var ikke alene.
I det øyeblikket fikk jeg svar på mine bønner. Jeg følte Ånden, tenkte på min opplevelse og takket min himmelske Fader for gleden ved å tro på evangeliet.
Da jeg kom hjem, ga jeg mor en klem og fortalte henne om min fantastiske opplevelse hvor jeg hadde følt Guds kjærlighet. Han hadde aldri forlatt meg, men alltid vært med meg, og han er med hver enkelt av oss når vi trenger ham mest. Jeg deltok på Institutt gjennom hele studietiden, og møtte mange som fremdeles er mine gode venner. Men Jesus Kristus er vår beste kilde til kjærlighet og støtte, og overlater oss aldri til oss selv.