Sagt av siste dagers hellige
Det som betyr mest
Så var det over. Etter nesten fire år som spaltist i Vårt Land, skal jeg ikke lenger dele mine refleksjoner ‘Fra Sidelinjen’. Det er litt vemodig, men også helt ok. Det har vært en fin utfordring. Jeg har lært masse, og blitt kjent med utrolig mange fine og flinke folk – både innenfor og utenfor mitt eget trossamfunn. På blokken denne måneden var egentlig det vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kaller Visdomsordet. En helselov som startet som en anbefaling, men som har endt opp med å bli kanskje et av de sikreste kjennetegnene på siste dagers hellige. Avholds-tanken er vi jo ikke alene om, ei heller å spise sunt eller unngå alle vanedannende stoffer. Men forbud mot kaffe og te? Den er bare vår.
Likevel føltes det litt puslete å avslutte med noe så verdslig og jordnært som fysisk helse, selv om vi absolutt tror at det fysiske legemet og menneskets ånd på ingen måte kan håndteres hver for seg. Eller rettere sagt, vi tror at vi har et forvaltningsansvar for legemet, og at ånden ikke vil ha det bra, dersom legemet ikke også er ivaretatt.
Så hva skulle jeg skrive om istedenfor? Utfordringene og velsignelsene av å være en lekmannskirke full av glade amatører, men med svært få teologer? Psykisk helse og religiøs tro? Er religiøse mennesker mer utsatt for psykiske lidelser? Eller er psykisk syke mennesker mer utsatt for religion?
Hva med skjæringspunktet mellom tro og vitenskap? Hvordan kan velutdannede og tilsynelatende oppegående mennesker likevel tro på noe så irrasjonelt og ikke-etterprøvbart som Gud, og en Frelser? Som dere skjønner, så var jeg ikke gått helt tom for ideer.
For noen år tilbake delte en av Kirkens apostler, eldste Bednar, et sitat fra en av de andre apostlene, eldste Hales, som på det tidspunktet var alvorlig syk. Det kom som svar på spørsmålet “Hva har du lært nå når du har blitt eldre og hemmet av redusert fysisk kapasitet?”
“Når du ikke kan gjøre det du alltid har gjort, gjør du bare det som betyr mest.”
Jeg slutter ikke som spaltist på grunn av alder og redusert fysisk kapasitet, men jeg kjenner på et behov for å skrive om det som betyr mest. Og hva er så det?
Profeten Joseph Smith Jr. uttalte at “Vår religions grunnleggende prinsipper er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus; at Han døde, ble begravet, oppsto igjen på den tredje dag, og for til himmelen; og alt annet som hører til vår religion er kun vedheng til det”.
Alt annet er bare vedheng. Alt.
Dersom Evangeliet kunne sammenlignes med et hjul, ville Jesu Kristi sonoffer vært navet, og alle de andre læresetningene ville vært spilene.
Etter flere måneder med hjemme-nadverd og møter på Zoom kunne vi i slutten av juni begynne å samles til nadverds-møter i kirken igjen. Smittevernet er ivaretatt. Vi synger ikke salmene sammen, men lytter til organisten. Talerstolen desinfiseres hver gang en ny person skal opp og si noe. Vi sitter langt fra hverandre, og det gis ingen klemmer når møtene er over. Det er ingen søndagsskoleklasser. Ingen barneforening. Men vi gjør det som betyr mest. Vi deltar i nadverden.
Nadverds-bønnen fremsies av en ung mann på rundt 17 år, med dyp ærbødighet og klar stemme:
“O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns, Jesu Kristi navn, å velsigne og hellige dette brød for alle deres sjeler som nyter av det, så de kan ete til minne om din Sønns legeme og vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem, så hans Ånd alltid kan være hos dem. Amen.”
Til minne om. For å vitne. Være villige til å påta oss Guds Sønns navn. Holde budene og ha Hans ånd med oss.
Det er det som betyr mest.
Jeg vet jeg trenger den ukentlige påminnelsen om hva som er viktigst. Fordi jeg lett lar meg distrahere av all staffasjen. Spalten ble av og til et utløp for kontroverser og frustrasjon. Jeg håper derfor jeg at jeg etterlater oppfatningen av at jeg fortsatt vet hva som betyr mest.