Den største rikdom
Hver enkelt av oss må komme til Kristus med en kompromissløs forpliktelse til hans evangelium.
Skriftene forteller om en rik ung mann som løp til Jesus, knelte ved hans føtter og spurte Mesteren med ekte oppriktighet: “Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?” Etter å ha gjennomgått en lang liste med bud som denne mannen trofast hadde holdt, ba Jesus ham å selge alle sine eiendeler, gi inntektene til de fattige, ta sitt kors opp og følge ham. Frimodigheten i dette direktivet fikk den unge mannen – til tross for sine kostbare sandaler – til å få kalde føtter, og han gikk bort og sørget fordi, som skriftstedet sier, “han var meget rik”.1
Dette er tydeligvis en viktig advarselshistorie om bruk av rikdom og de fattiges behov. Men til syvende og sist er det en historie om helhjertet, uforbeholden hengivenhet til guddommelig ansvar. Med eller uten rikdom skal hver enkelt av oss komme til Kristus med den samme kompromissløse forpliktelse til hans evangelium som det ble forventet av denne unge mannen. Sagt med dagens ungdomsspråk skulle vi erklære oss selv som “helt med”.2
Med sin karakteristiske minneverdige prosa forestiller C. S. Lewis seg at Herren sier noe sånt som dette til oss: “Jeg vil ikke ha … din tid … [eller] pengene dine … [eller] ditt arbeid, jeg vil [bare] ha deg. [Det treet som du beskjærer.] Jeg vil ikke kutte av en gren her og en der, jeg vil ha ned hele treet. [Og denne tannen.] Jeg vil ikke bore i tannen eller sette ny krone på den eller plombere den. [Jeg vil] trekke den ut. [Jeg vil faktisk at du skal overlate til meg] hele ditt naturlige jeg … [Og] jeg skal gi deg et nytt selv isteden. Ja, jeg skal gi deg meg selv. Min … vilje skal bli din [vilje].”3
Alle som skal tale på denne generalkonferansen, vil på en eller annen måte si det Kristus sa til denne rike unge mannen: “Kom til din Frelser. Kom fullstendig og helhjertet. Ta opp ditt kors, uansett hvor tungt det måtte være, og følg Ham.”4 De vil si dette vel vitende om at i Guds rike kan det ikke være noe halvgjort, ingen start for så å stoppe, ingen vei tilbake. Til dem som ba om tillatelse til å begrave en avdød forelder eller i det minste ta farvel med andre familiemedlemmer, var Jesu svar krevende og utvetydig. “Overlat det til andre,” sa han. “Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.”5 Når vi blir bedt om vanskelige ting, kanskje ting som er i strid med vårt hjertes ønsker, husk at den lojalitet vi lover til Kristi sak, skulle ha den største hengivenhet i vårt liv. Selv om Jesaja forsikrer oss om at det er tilgjengelig “uten penger og uten betaling”6 – og det er det – må vi være forberedt, for å bruke T. S. Eliots uttrykk, til å få det til å koste “ikke mindre enn alt”.7
Vi har naturligvis alle noen vaner eller feil eller personlig historie som kan hindre oss i en fullstendig åndelig fordypning i dette verket. Men Gud er vår Far og er usedvanlig flink til å tilgi og glemme synder vi har gitt avkall på, kanskje fordi vi gir ham så mye øvelse i å gjøre det. Uansett finnes det guddommelig hjelp til hver enkelt av oss når som helst vi føler for å gjøre en forandring i vår adferd. Gud ga Saul “et annet hjerte”.8 Esekiel befalte hele oldtidens Israel å forkaste sin fortid og “få … et nytt hjerte og en ny ånd.”9 Alma forkynte om en “mektig forandring”10 som ville få sjelen til å svulme, og Jesus selv forkynte at “uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike”.11 Det er helt klart at muligheten for forandring og livsførsel på et høyere nivå alltid har vært en av Guds gaver til dem som søker det.
Venner, i vår tid finner vi alle slags inndelinger og underinndelinger, grupper og undergrupper, digitale grupperinger og politiske identiteter, med mer enn nok fiendtlighet rundt seg. Kanskje vi kan spørre oss selv om et “høyere og helligere”12 liv, for å bruke president Russell M. Nelsons uttrykk, er noe vi kan søke etter? Når vi gjør det, burde vi huske den fantastiske perioden i Mormons bok der disse menneskene stilte og besvarte dette spørsmålet så bekreftende:
“Og det skjedde at det ikke var noen stridigheter blant alt folket i hele landet … på grunn av Guds kjærlighet som bodde i menneskenes hjerter.
Og det var ingen misunnelse eller strid eller opptøyer eller hor eller løgn eller mord eller noen slags løsaktighet, og det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd.
Det var ingen røvere eller mordere, heller ikke var det lamanitter eller andre slags -itter, men de var alle ett, Kristi barn og arvinger til Guds rike.
“Og hvor velsignet var de ikke.”13
Hva er nøkkelen til dette gjennombruddet for å oppnå tilfreds, lykkelig livsførsel? Den er innlemmet i teksten i én setning: “Guds kjærlighet … bodde i menneskenes hjerter”.14 Når Guds kjærlighet setter tonen for vårt eget liv, for vår relasjon til hverandre og til syvende og sist våre følelser for hele menneskeheten, begynner gamle forskjeller, begrensende merkelapper og kunstige inndelinger å forsvinne, og freden øker. Det var nettopp det som skjedde i vårt eksempel i Mormons bok. Det var ikke lenger lamanitter, jakobitter eller josefitter eller zoramitter. Det var ingen “-itter” i det hele tatt. Folket hadde påtatt seg kun én høyere identitet. De skulle alle sammen, står det, bli kjent som “Kristi barn”.15
Vi snakker naturligvis her om det første store bud som ble gitt til den menneskelige familie – å elske Gud helhjertet, uten forbehold eller kompromisser, det betyr av hele vårt hjerte, sinn, all vår makt og styrke.16 Denne typen kjærlighet til Gud er det første og største bud i universet. Men den første store sannhet i universet er at Gud elsker oss nøyaktig på denne måten – helhjertet, uten forbehold eller kompromisser, av hele sitt hjerte, sinn, all sin makt og styrke. Og når disse majestetiske kreftene fra Hans hjerte og vårt møtes uten begrensninger, blir det en veritabel eksplosjon av åndelig, moralsk kraft. Da vil, som Teilhard de Chardin skrev, “mennesket for annen gang i verdens historie ha oppdaget ild.”17
Det er da, og egentlig bare da, at vi effektivt kan holde det andre store budet på måter som ikke er overfladiske eller trivielle. Hvis vi elsker Gud nok til å prøve å være fullstendig trofast mot ham, vil han gi oss evnen, kapasiteten, viljen og måten til å elske vår neste og oss selv på. Kanskje vi da atter en gang kan være i stand til å si: “Det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd.”18
Brødre og søstre, jeg ber om at vi vil lykkes der denne rike unge mannen feilet, at vi vil ta opp Kristi kors, uansett hvor krevende det måtte være, uavhengig av problemet og uavhengig av kostnadene. Jeg bærer vitnesbyrd om at når vi lover å følge ham, vil stien, på en eller annen måte, gå forbi en tornekrone og et goldt romersk kors. Uansett hvor velstående vår unge mann var, var han ikke rik nok til å kjøpe seg vekk fra et møte med disse symbolene, og det kan heller ikke vi. For velsignelsen å motta den største av alle rikdommer – det evige livs gave – er det minste vi blir bedt om, å være sterke og følge Ypperstepresten som vi bekjenner, vår Morgenstjerne, Talsmann og Konge. Jeg vitner sammen med mindre kjente Amaleki fra fordums tid at hver enkelt av oss må “ofre hele [vår] sjel som et offer til ham”.19 Med slik besluttsom, standhaftig hengivenhet synger vi:
Å, du kilde til hver gave, stem mitt hjerte med en sang.
Alltid se mot deg jeg vil …
Sett et segl fra him’lens troner
på mitt hjerte, led meg hjem.20
I Jesu Kristi hellige navn. Amen.