Fornyet tillit

Av eldste Gerrit W. Gong

i De tolv apostlers quorum

Tillit til Gud og hverandre gir himmelens velsignelser.

En gang, da jeg var veldig ung, tenkte jeg et øyeblikk på å rømme hjemmefra. På smågutters vis, følte jeg at ingen var glad i meg.

Min observante mor lyttet og beroliget meg. Jeg var trygt hjemme.

Har du noen gang følt som om du rømmer hjemmefra? Å rømme hjemmefra betyr ofte at tillit har blitt svekket eller brutt – tillit til oss selv, til hverandre, til Gud. Når tillit utfordres, lurer vi på hvordan vi kan fornye den igjen.

Mitt budskap i dag er at enten vi kommer hjem eller drar hjem, kommer Gud oss i møte.¹ I ham kan vi finne tro og mot, visdom og evne til å skjelne for å fornye vår tillit. På samme måte ber han oss om å holde lyset på for hverandre, være mer tilgivende og mindre dømmende overfor oss selv og hverandre, slik at Hans kirke kan være et sted hvor vi føler oss hjemme, enten vi er der for første gang eller vi vender tilbake.

Å ha tillit er en troshandling. Vi kan ha tillit til Gud. Men menneskets tillit kan undergraves eller brytes når:

En venn, forretningsforbindelse eller en vi stoler på, ikke er sannferdig, sårer eller utnytter oss.²
En ekteskapspartner er utro.
Noen vi er glad i kanskje uventet møter død, skade eller sykdom.
Vi står overfor et uventet spørsmål om evangeliet, kanskje noe angående Kirkens historie eller Kirkens retningslinjer, og noen sier at Kirken på en eller annen måte skjulte eller ikke fortalte sannheten.

Andre situasjoner kan være mindre konkrete, men like alvorlige.

Kanskje vi ikke ser oss selv i Kirken, føler at vi ikke passer inn, føler oss dømt av andre.

Eller selv om vi har gjort alt som forventes, har ting ennå ikke ordnet seg. Til tross for våre personlige erfaringer med Den hellige ånd, føler vi kanskje ennå ikke at vi vet at Gud lever eller at evangeliet er sant.

Mange i dag føler et stort behov for å gjenopprette tillit i menneskelige relasjoner og til dagens samfunn.³

Når vi reflekterer over tillit, vet vi at Gud er en sannhetens Gud og “kan ikke lyve”.⁴ Vi vet at sannhet er kunnskap om ting som de er, var og som de skal bli.⁵ Vi vet at vedvarende åpenbaring og inspirasjon tilpasser uforanderlige sannheter til skiftende omstendigheter.

Vi vet at brutte pakter knuser hjerter. “Jeg gjorde noe dumt,” sier han. “Kan du noensinne tilgi meg?” Mannen og hustruen holder hverandre i hånden med et håp om fornyet tillit. I en annen sammenheng reflekterer en fengselsfange: “Hvis jeg hadde holdt Visdomsordet, ville jeg ikke vært her i dag.”

Vi vet at glede på Herrens pakts sti, og kall til å tjene i hans kirke er en invitasjon til å føle Guds tillit og kjærlighet til oss og hverandre. Kirkens medlemmer, herunder enslige voksne, yter regelmessig tjeneste over hele Kirken og i våre lokalsamfunn.

Ved inspirasjon kaller et biskopsråd et ungt par til å yte tjeneste i menighetens barnestue. Til å begynne med sitter mannen i hjørnet, frakoblet og fjern. Gradvis begynner han å smile sammen med barna. Senere uttrykker paret takknemlighet. Tidligere, sier de, ville hustruen ha barn, mannen ville det ikke. Nå har tjeneste forandret og forenet dem. Det har også bragt barn inn i deres ekteskap og hjem.

I en annen by blir en ung mor med små barn og hennes mann overrasket og overveldet, men takker ja når hun blir kalt som Hjelpeforeningens president i menigheten. Kort tid senere kutter en iskald storm elektrisk kraft, slik at butikkhyllene blir tomme og hjemmene like kalde som frysebokser. Fordi de har kraft og varme, åpner denne unge familien generøst sitt hjem til flere familier og enkeltpersoner mens uværet raser.

Tillit blir virkelig når vi gjør vanskelige ting med tro. Tjeneste og offer øker kapasiteten og lutrer hjerter. Tillit til Gud og hverandre gir himmelens velsignelser.

Etter å ha overlevd kreft, blir en trofast bror påkjørt av en bil. Istedenfor å synes synd på seg selv, spør han ydmykt: “Hva kan jeg lære av denne erfaringen?” På intensivavdelingen føler han seg tilskyndet til å legge merke til en sykepleier som er bekymret for sin mann og sine barn. En pasient med smerter finner svar når han stoler på Gud og strekker seg ut til andre.

Mens en bror som har problemer med pornografi venter utenfor stavspresidentens kontor, ber stavspresidenten om å få vite hvordan han kan hjelpe. En tydelig tilskyndelse kommer: “Åpne døren og slipp denne broren inn.” Med tro og tillit til at Gud vil hjelpe, åpner prestedømslederen døren og omfavner broren. Begge føler forvandlende kjærlighet og tillit til Gud og hverandre. Styrket kan broren begynne å omvende og forandre seg.

Selv om våre individuelle omstendigheter er personlige, kan evangeliets prinsipper og Den hellige ånd hjelpe oss å vite om, hvordan og når vi skal ha tillit til andre igjen. Når tillit blir brutt eller forrådt, er skuffelse og desillusjon reell. Det er også behovet for å kunne skjelne for å vite når tro og mot er fortjent slik at en igjen kan ha tillit i menneskelige relasjoner.

Med hensyn til Gud og personlig åpenbaring, forsikrer likevel president Russell M. Nelson: “Du behøver ikke å lure på hvem du trygt kan stole på.”⁶ Vi kan alltid stole på Gud. Herren kjenner oss bedre og elsker oss høyere enn vi kjenner eller elsker oss selv. Hans uendelige kjærlighet og fullkomne kunnskap om fortid, nåtid og fremtid gjør hans pakter og løfter konstante og sikre.

Stol på det Skriftene kaller “da en tid var gått”.⁷ Med Guds velsignelse, tid og vedvarende tro og lydighet kan vi finne løsninger og fred.

Herren trøster:

“Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.”⁸

“Kast din byrde på Guds lam og stol du trygt på ham.”⁹

“Jorden har sorger, men himlen har råd.”¹⁰

Sett din lit til Gud¹¹ og hans mirakler. Vi og våre relasjoner kan forandres. På grunn av vår Herre Kristi forsoning kan vi legge av oss vårt egoistiske naturlige jeg og bli et Guds barn, saktmodig, ydmyk,¹² full av tro og passende tillit. Når vi omvender oss, når vi bekjenner og avstår fra våre synder, sier Herren at han kommer dem ikke mer ihu.¹³ Det er ikke det at han glemmer, men på en bemerkelsesverdig måte virker det som om han velger å ikke huske dem, og det trenger heller ikke vi.

Stol på Guds inspirasjon til å skjelne klokt. Vi kan tilgi andre i rett tid og på den måten Herren sier at vi må,¹⁴ samtidig som vi er “kloke som slanger og enfoldige som duer.”¹⁵

Noen ganger når vårt hjerte er mest sønderknust og angrende, er vi mest åpen for Den hellige ånds trøst og veiledning.¹⁶ Fordømmelse og tilgivelse begynner begge med å innse at noe er galt. Fordømmelse fokuserer ofte på fortiden. Tilgivelse ser frigjørende mot fremtiden. “For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”¹⁷

Apostelen Paulus spør: “Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?” Han svarer: “Verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”¹⁸ Likevel finnes det noen som kan skille oss fra Gud og Jesus Kristus – og den noen er oss selv. Som Jesaja sier: “Deres synder har skjult hans åsyn for dere.”¹⁹

Ved guddommelig kjærlighet og guddommelig lov er vi ansvarlige for våre valg og deres konsekvenser. Men vår Frelsers forsonende kjærlighet er “altomfattende og evig.”²⁰ Når vi er klare til å komme hjem, selv om vi “ennå [er] langt borte”,²¹ er Gud klar til å ønske oss velkommen, og med stor medlidenhet og glede gi det beste han har.²²

President J. Reuben Clark sa: “Jeg tror at vår himmelske Fader ønsker å frelse alle sine barn … at han i sin rettferdighet og barmhjertighet vil gi oss den maksimale belønning for våre handlinger, gi oss alt han kan gi, og i motsatt fall tror jeg han vil pålegge oss den minste straff som det er mulig for ham å pålegge.”²³

På korset var ikke vår Frelsers barmhjertige bønn til sin Fader et ubetinget “Far, forlat dem”, men snarere “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.”²⁴ Vår handlefrihet og frihet har mening fordi vi er ansvarlige overfor Gud og oss selv for den vi er, for det vi vet og gjør. Heldigvis kan vi stole på Guds fullkomne rettferdighet og fullkomne barmhjertighet til å dømme våre hensikter og handlinger fullkomment.

Vi avslutter som vi begynte – med Guds medlidenhet når vi alle kommer hjem til ham og hverandre.

Husker du Jesu Kristi lignelse om en mann som hadde to sønner?²⁵ En sønn dro hjemmefra og sløste bort arven sin. Da han kom til seg selv, søkte denne sønnen å komme hjem. Den andre sønnen som følte at han hadde holdt budene “se, i så mange år”,²⁶ ville ikke ønske broren velkommen hjem.

Brødre og søstre, vil dere være så snill å overveie at Jesus ber oss åpne vårt hjerte, vår forståelse, medlidenhet og ydmykhet og se oss selv i begge rollene?

I likhet med den første sønnen eller datteren, kan vi vandre og senere prøve å vende hjem. Gud venter på å ønske oss velkommen.

Og i likhet med den andre sønnen eller datteren, blir vi vennlig oppfordret av Gud til å glede oss sammen når vi alle kommer hjem til ham. Han innbyr oss til å gjøre våre forsamlinger, quorumer, klasser og aktiviteter åpne, autentiske og trygge – et hjem for hverandre. Med vennlighet, forståelse og gjensidig respekt søker vi alle ydmykt Herren og ber og ønsker hans gjengitte evangeliums velsignelser velkommen til alle.

Vårt livs reise er individuell, men vi kan komme tilbake til Gud vår Fader og hans elskede Sønn ved å ha tillit til Gud, hverandre og oss selv.²⁷ Jesus kaller: “Frykt ikke, bare tro.”²⁸ Måtte vi som profeten Joseph, ufortrødent ha tillit til vår himmelske Faders omsorg.²⁹ Kjære bror, kjære søster, kjære venn, vær snill og på nytt se etter tro og tillit – et mirakel Han lover deg i dag. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.