Er mormonene kristne?

Tilleggsopplysninger

Medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige erklærer utvetydig at de er kristne. De tilber Gud den evige Fader i Jesu Kristi navn. På spørsmål om hva de siste dagers hellige tror på, satte Joseph Smith Kristus i sentrum: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, ‘at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen;’ og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”¹ De tolv apostlers quorum i vår tid bekreftet dette vitnesbyrdet da de erklærte: “Jesus er den levende Kristus, Guds udødelige Sønn… Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.”²

De siste tiårene har imidlertid noen hevdet at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke er et kristent kirkesamfunn. De vanligste begrunnelsene er følgende:

Siste dagers hellige godtar ikke kristendommens trossetninger, bekjennelser og formuleringer fra tiden etter Det nye testamente.
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige følger ikke den historiske linjen bakover gjennom tradisjonell kristendom. Det vil si, siste dagers hellige er ikke romersk-katolske, ortodokse eller protestantiske.
Siste dagers hellige tror ikke at Skriftene består av Bibelen alene, men har en utvidet kanon av hellig skrift som inkluderer Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle.

Vi ser nærmere på hver av disse nedenfor.

Religionsforskere har lenge forstått at synet på Gud blant de tidligste kristne endret seg dramatisk i løpet av noen hundre år. Det tidlige kristne synet på Gud var mer personlig, mer menneskelignende og mindre abstrakt enn det som kom senere av trosbekjennelsene som ble skrevet i løpet av de neste hundreårene. Den viktigste ideologiske endringen som begynte i det annet århundre e.Kr., etter tapet av apostolisk myndighet, kom av en begrepsmessig sammenblanding av kristen lære og gresk filosofi.³

Siste dagers hellige mener at sammensmeltingen av tidlig kristen teologi og gresk filosofi var en alvorlig feiltagelse. Den viktigste læresetningen som gikk tapt i denne prosessen, var Guddommens natur. Gud Faderens, hans Sønn Jesu Kristi og Den hellige ånds sanne natur ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith. Følgelig tror siste dagers hellige at Gud Faderen har et fysisk legeme, en tro som er forenelig med egenskapene som mange tidlige kristne tilskrev Gud.⁴ Denne delen av de siste dagers hellige s tro avviker fra trosbekjennelsene som kom etter nytestamentlig tid.

Uansett hvilke læremessige forskjeller som finnes mellom de siste dagers hellige og medlemmer av andre kristne religioner, samsvarer de oppgaver siste dagers hellige tilskriver Guddommens medlemmer, i stor grad med andres synspunkter i den kristne verden. Siste dagers hellige tror at Gud er allmektig, allvitende og fullkomment kjærlig, og de ber til ham i Jesu Kristi navn. De anerkjenner Faderen som den de tilber, Sønnen er Herre og Frelser, og Den hellige ånd er Faderens og Sønnens budbringer og åpenbarer. Kort sagt, godtar ikke siste dagers hellige trosbekjennelsene som kom etter nytestamentlig tid, men har likevel et nært forhold til hvert medlem av Guddommen i sin daglige religiøse hengivenhet og religionsutøvelse, akkurat slik de tidlige kristne hadde.

Et annet premiss som brukes til å argumentere for at siste dagers hellige ikke er kristne, er at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke stammer fra den tradisjonelle linjen av dagens kristne kirkesamfunn: Siste dagers hellige er ikke katolske, ortodokse eller protestantiske. Siste dagers hellige tror at ved englers betjening til Joseph Smith ble prestedømmets myndighet til å handle i Guds navn gjengitt eller bragt tilbake til jorden. Dette er den “gjenopprettede”, ikke en “reformert”, Jesu Kristi Kirke. De siste dagers hellige s tro på en gjengitt kristendom, bidrar til å forklare hvorfor så mange siste dagers hellige , fra 1830-tallet til i dag, har konvertert fra andre kristne trossamfunn. Disse konvertittene har aldri opplevd det som at de forlater den kristne hjord. De er bare takknemlige for å lære om og bli en del av den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke, som de mener har fylden av Herrens evangelium, en mer komplett og rikholdig kristen kirke – åndelig, organisatorisk og læremessig.

Medlemmer av konfesjonelle kirkesamfunn antar ofte feilaktig at alle kristne alltid har vært enige, og må være enige om en historisk statisk, monolittisk samling av trosoppfatninger. Slik mange forskere har bekreftet, har imidlertid kristne vært sterkt uenige om nesten alle teologiske spørsmål og skikker gjennom århundrene, noe som har ført til fremveksten av et mangfold av kristne trossamfunn.⁵ Selv om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges lære skiller seg ut fra mange konfesjonelle kristne kirkesamfunns, er den i samsvar med den tidlige kristendommen. En som oppriktig elsker, tilber og følger Kristus, skulle stå fritt til å hevde sin forståelse av læren ifølge sin samvittighet uten å bli stemplet som ikke-kristen.

En tredje begrunnelse for å stemple siste dagers hellige som ikke-kristne har å gjøre med deres tro på en åpen kanon av hellig skrift. For dem som fremsetter dette argumentet, betyr det å være kristen å slutte seg til prinsippet om sola scriptura, eller Bibelens tilstrekkelighet. Men å hevde at Bibelen er Guds eneste og siste ord – eller nærmere bestemt de siste av Guds ord som har blitt skrevet – er å påstå mer om Bibelen enn den påstår selv. Det står ikke et eneste sted i Bibelen at alle åpenbaringer fra Gud ville bli samlet i ett bind for å bli lukket for alltid, og at det ikke lenger ville være mulig å motta mer åpenbart hellig skrift.⁶

Dessuten er ikke alle kristne kirker sikre på at kristendommen må defineres av plikttroskap mot en lukket kanon.⁷ I virkeligheten synes argumentet for å utelukke ved en lukket kanon å anvendes selektivt for å utelukke de siste dagers hellige fra å bli kalt kristne. Ingen gren av kristendommen begrenser seg helt og holdent til bibelteksten når de skal ta læremessige beslutninger og anvende bibelske prinsipper. Romersk-katolikker søker for eksempel svar i kirkelig tradisjon og magisteriet (eller lærerne, blant dem paver og rådsforsamlinger). Protestanter, særlig evangelisk kristne, søker svar hos lingvister og religionsforskere, så vel som kirkerådene og trosbekjennelsene som kom etter nytestamentlig tid. For mange kristne er disse rådene og trosbekjennelsene akkurat like kanoniske som Bibelen selv. For å fastslå læren og forstå bibelteksten, vender siste dagers hellige seg til levende profeter og til andre bøker med hellig skrift – Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle.

Sammen med Det gamle og Det nye testamente, støtter Mormons bok et utvetydig vitnesbyrd om Jesus Kristus. Ett skriftsted sier at Mormons bok “skal stadfeste sannheten” av Bibelen, “og skal gjøre kjent for alle slekter, tungemål og folk at Guds Lam er sønn av den evige Fader og er verdens Frelser, og at alle mennesker må komme til ham, ellers kan de ikke bli frelst.”⁸ I sine mer enn 6000 vers henviser Mormons bok til Jesus Kristus nesten fire tusen ganger og med over hundre forskjellige navn: “Jehova”, “Immanuel”, “Den Hellige Messias”, “Guds Lam”, “Israels Forløser” og så videre.⁹ Mormons bok er virkelig “et annet testamente om Jesus Kristus”, slik tittelsiden erklærer.

Konvertitter over hele verden fortsetter å slutte seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, delvis på grunn av dens doktrinære og åndelige egenart. Denne egenarten kommer av kunnskapen som er gjengitt til jorden, sammen med Den hellige ånds kraft som finnes i Kirken på grunn av prestedømmets gjengitte myndighet, nøkler og ordinanser, og fylden av Jesu Kristi evangelium. Fruktene av det gjengitte evangelium er lette å se i dens trofaste medlemmers liv.

Selv om medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke ønsker å gå på akkord med den gjenopprettede Jesu Kristi Kirkes egenart, ønsker de å samarbeide med andre kristne – og personer fra alle trossamfunn – om å erkjenne og løse mange av de moralske og familierelaterte problemene som samfunnet står overfor. Den kristne samtalen er mer rikholdig som følge av de siste dagers hellige s bidrag. Det finnes ingen god grunn for kristne trossamfunn til fryse hverandre ut når det aldri har vært et mer presserende behov for samhold med hensyn til å forkynne Jesu Kristi guddommelighet og lære.