Kirkens historie
Oversettelsen av Mormons bok

Oversettelsen av Mormons bok

Joseph Smith sa at Mormons bok var “den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion, og at et menneske ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok”.1 Mormons bok kom til verden ved hjelp av en rekke mirakuløse hendelser. Vi kan få vite mye om fremkomsten av den engelske teksten til Mormons bok ved et grundig studium av uttalelser fra Joseph Smith, hans skrivere og andre med nær tilknytning til oversettelsen av Mormons bok.

“Ved Guds gave og kraft”

Joseph Smith fortalte at om kvelden 21. september 1823, mens han ba i annen etasje i sine foreldres lille tømmerhus i Palmyra i New York, kom en engel som kalte seg Moroni, og fortalte Joseph at “Gud hadde et verk [han] skulle utføre”.2 Han informerte Joseph om at “det var oppbevart en bok skrevet på gullplater, som ga en beretning om de tidligere innbyggere av dette kontinent og hvor de stammet fra”. Boken fantes i en høyde ikke langt fra familien Smiths gård. Dette var ingen vanlig historie, for den inneholdt “det evige evangeliums fylde slik det ble gitt av Frelseren”.3

Engelen befalte Joseph Smith å oversette boken fra oldtidsspråket den var skrevet på. Den unge mannen hadde imidlertid svært lite formell utdannelse, og var ikke i stand til å skrive en bok på egen hånd, langt mindre oversette en gammel bok skrevet på et ukjent språk, kjent i Mormons bok som “reformert egyptisk”.4 Josephs hustru Emma insisterte på at da boken ble oversatt, kunne Joseph “hverken skrive eller diktere et sammenhengende og velformulert brev, langt mindre diktere en bok som Mormons bok”.5

Joseph fikk platene i september 1827, og våren etter begynte han for alvor å oversette dem i Harmony, Pennsylvania, med Emma og sin venn Martin Harris som de viktigste skriverne. Den resulterende engelske transkripsjonen, kjent som Lehis bok og omtalt av Joseph Smith som skrevet på 116 sider, ble senere mistet eller stjålet. Som følge av dette ble Joseph Smith irettesatt av Herren og mistet evnen til å oversette en kort periode.6

Joseph begynte å oversette igjen i 1829, og nesten hele teksten til dagens Mormons bok ble oversatt i løpet av en tremånedersperiode mellom april og juni det året. Hovedskriveren hans disse månedene var Oliver Cowdery, en skolelærer fra Vermont som fikk vite om Mormons bok da han overnattet hos Josephs foreldre i Palmyra. Etter å ha blitt kalt av Gud i et syn, reiste Cowdery til Harmony for å møte Joseph Smith og undersøke dette nærmere. Cowdery skrev følgende om sin erfaring som skriver: “Dette var dager jeg aldri kommer til å glemme. Å sitte og lytte til en stemme som ble veiledet ved inspirasjon fra himmelen”.7

Manuskriptet som Joseph Smith dikterte til Oliver Cowdery og andre, er i dag kjent som originalmanuskriptet, og ca 28 prosent av det finnes fortsatt i dag.8 Dette manuskriptet bekrefter Joseph Smiths uttalelser om at manuskriptet ble skrevet i løpet av kort tid, og at det ble diktert fra et annet språk. For eksempel inneholder det feil som tyder på at skriveren hørte ordene feil fremfor å ha kopiert dem feil fra et annet manuskript.9 I tillegg forekommer noen grammatiske konstruksjoner i originalmanuskriptet som er mer karakteristiske for språk i Midtøsten enn engelsk, noe som tyder på at originalspråket til oversettelsen ikke var engelsk.10

I motsetning til de fleste dikterte utkast, ble originalmanuskriptet i realiteten ansett av Joseph Smith som et sluttprodukt. For å bistå med utgivelsen av boken, laget Oliver Cowdery en håndskrevet kopi av originalmanuskriptet. Denne kopien er i dag kjent som boktrykkerens manuskript. Ettersom Joseph Smith ikke sa noe om tegnsetting som punktum, komma eller spørsmålstegn mens han dikterte, finnes ikke dette i originalmanuskriptet. Typografen satte senere inn tegnsetting da han klargjorde teksten for boktrykkeren.11 Med unntak av tegnsetting, formatering, andre elementer av sats og mindre justeringer som var nødvendige for å korrigere kopierings- og skrivefeil, ble diktatkopien teksten til den første trykte utgaven av boken.12

Hjelpemidler for oversettelse

Mange beretninger i Bibelen viser at Gud formidlet åpenbaringer til sine profeter på mange forskjellige måter. Elias oppdaget at Gud ikke talte til ham ved hjelp av vind eller ild eller jordskjelv, men ved en “stille susen”.13 Paulus og andre tidlige apostler kommuniserte noen ganger med engler og til tider med Herren Jesus Kristus.14 Andre ganger kom åpenbaringer i form av drømmer eller syner, slik som åpenbaringen til Peter om å forkynne evangeliet for hedningene, eller ved hjelp av hellige gjenstander som urim og tummim.15

Joseph Smith skiller seg ut blant Guds profeter, fordi han ble kalt til å gjengi i sitt eget språk en hel bok med hellig skrift som utgjør mer enn 500 trykte sider, og inneholder læresetninger som skulle utdype og utvide millioner av menneskers teologiske forståelse. Til denne monumentale oppgaven beredte Gud ytterligere praktisk hjelp i form av fysiske redskaper.

Joseph Smith og skriverne hans skrev om to redskaper som ble brukt til å oversette Mormons bok. De som var vitne til oversettelsen, sa at når Joseph så inn redskapene, kunne han se skriftstedene på engelsk. Ett redskap, som i Mormons bok kalles “uttydere”, er bedre kjent for siste dagers hellige i dag som “urim og tummim”. Joseph fant uttyderne nedgravd i høyden sammen med platene.16 De som så uttyderne, beskrev dem som et par gjennomsiktige steiner forbundet av en metallinnfatning. Mormons bok omtalte dette redskapet, sammen med dets brystplate, som en innretning som ble “oppbevart og tatt vare på ved Herrens hånd”, og ble “overlevert fra generasjon til generasjon til oversettelse av språk”.17

Det andre redskapet, som Joseph Smith fant i jorden flere år før han hentet gullplatene, var en liten, oval stein, eller “seersten”.18 Som ung mann på 1820-tallet, brukte Joseph Smith, i likhet med andre på sin tid, en seersten til å se etter bortkomne gjenstander og gjemte skatter.19 Etter hvert som Joseph lærte å forstå sitt profetiske kall, oppdaget han at han kunne bruke denne steinen til den høyere hensikt å oversette hellig skrift.20

Angivelig for enkelhets skyld, oversatte Joseph ofte med den enkeltstående seerstenen istedenfor de to steinene som var bundet sammen for å danne uttyderne. Disse to redskapene – uttyderne og seerstenen – kunne tilsynelatende brukes om hverandre og virket omtrent på samme måte, og derfor brukte etter hvert Joseph Smith og hans medarbeidere ofte benevnelsen “urim og tummim” om den enkeltstående steinen, så vel som uttyderne.21 I oldtiden brukte israelittiske prester urim og tummim som et hjelpemiddel til å motta guddommelige tilkjennegivelser. Selv om kommentatorer er uenige om redskapets beskaffenhet, oppgir flere gamle kilder at redskapet omfattet steiner som lyste opp eller ble guddommelig opplyst.22 Siste dagers hellige brukte senere benevnelsen “urim og tummim” utelukkende om uttyderne. Joseph Smith og andre ser imidlertid ut til å ha forstått benevnelsen mer som en beskrivende kategori av redskaper for å motta guddommelige åpenbaringer, og mindre som navnet på et bestemt redskap.

Noen har reagert på denne påstanden om fysiske redskaper til bruk i den guddommelige oversettelsesprosessen, men slike hjelpemidler for å lette kommunikasjonen av Guds kraft og inspirasjon stemmer overens med beretninger i Skriftene. I tillegg til urim og tummim, nevner Bibelen andre fysiske virkemidler for å få tilgang til Guds kraft: Arons stav, en kobberslange, hellige salvingsoljer, paktens ark, og til og med jord og leire blandet med spytt for å helbrede øynene til en blind mann.23

Den tekniske siden av oversettelsesarbeidet

I forordet til 1830-utgaven av Mormons bok skrev Joseph Smith: “Jeg vil informere dere om at jeg oversatte [boken] ved Guds gave og kraft”. Når noen insisterte på å få detaljer om oversettelsesprosessen, gjentok Joseph ved flere anledninger at den foregikk “ved Guds gave og kraft”24, og én gang tilføyde han: “Det er ikke meningen at jeg skal fortelle verden om alle detaljer ved Mormons boks fremkomst.”25

Ikke desto mindre ga skriverne og andre som iakttok oversettelsen, en rekke beretninger som gir innsikt i prosessen. Noen beretninger tyder på at Joseph studerte skrifttegnene på platene. De fleste av beretningene nevner Josephs bruk av urim og tummim (enten uttyderne eller seerstenen), og mange beretninger nevner at han brukte en enkelt sten. Ifølge disse beretningene la Joseph enten uttyderne eller seerstenen i en hatt, holdt ansiktet mot hatten for å stenge ute ytre lys, og leste høyt de engelske ordene han så på hjelpemiddelet.26 Slik prosessen er beskrevet, minner den om et skriftsted fra Mormons bok som forteller at Gud forberedte “en sten som skal skinne og lyse i mørket.”27

Skriverne som hjalp til med oversettelsen, trodde utvilsomt at Joseph oversatte ved guddommelig kraft. Josephs hustru Emma forklarte at hun, “ofte skrev dag etter dag” ved et lite bord i huset deres i Harmony i Pennsylvania. Hun beskrev at Joseph “satt med ansiktet begravd i hatten, med steinen i den, og dikterte time etter time uten at det var noe mellom oss”.28 Ifølge Emma lå ​​platene “ofte på bordet uten noe forsøk på skjule dem, innpakket i en liten linduk”. På spørsmål om Joseph hadde diktert fra Bibelen eller fra et manuskript han hadde forberedt på forhånd, benektet Emma kategorisk disse mulighetene: “Han hadde hverken manus eller en bok å lese fra.” Emma fortalte sønnen, Joseph Smith III: “Mormons bok er virkelig av guddommelig opprinnelse – det er jeg ikke det minste i tvil om. Ingen kunne ha diktert det som var skrevet i manuskriptene, med mindre han var inspirert. For mens jeg var hans skriver, pleide Joseph å diktere for meg time etter time. Og når han kom tilbake etter måltider eller andre avbrytelser, begynte han straks der hvor han hadde stoppet, uten hverken å se manuskriptet eller la noe bli opplest for seg.”29

En annen skriver, Martin Harris, satt overfor Joseph Smith og skrev ned ordene han dikterte. Harris fortalte senere at når Joseph brukte seerstenen til å oversette, kom det setninger til syne. Joseph leste disse setningene høyt, og når han hadde skrevet ordene, sa Harris: “Skrevet.” En bekjent som intervjuet Harris, skrev at han sa at Joseph “hadde en seersten som hjalp ham å oversette, så vel som urim og tummim, og av bekvemmelighetshensyn brukte han den gangen seerstenen”.30

Hovedskriveren, Oliver Cowdery, vitnet under ed i 1831 og sa at Joseph Smith “fant sammen med platene som han oversatte boken fra, to gjennomsiktige steiner, omtrent som glass, satt i sølvbuer. Ved å se gjennom disse kunne han lese på engelsk tegnene på reformert egyptisk, som var gravert på platene”.31 Høsten 1830 besøkte Cowdery Union Village i Ohio og talte om oversettelsen av Mormons bok. Kort tid senere fortalte en landsbyboer at oversettelsen ble gjennomført ved hjelp av “to gjennomsiktige steiner i form av briller som oversetteren så på graveringene gjennom”.32

Konklusjon

Joseph Smith vitnet konsekvent om at han oversatte Mormons bok ved “Guds gave og kraft”. Skriverne bar det samme vitnesbyrdet. Engelen som kom med nyheten om en gammel opptegnelse på metallplater nedgravd i en åsside, og de guddommelige redskapene som var utarbeidet spesielt for at Joseph Smith kunne oversette, var alt sammen en del av det Joseph og hans skrivere anså som oversettelsens mirakel. Da han i 1832 satte seg ned for å skrive sin egen historie for første gang, begynte han med å love å ta med “en beretning om sin fantastiske opplevelse”.33 Oversettelsen av Mormons bok var virkelig fantastisk.

Vi kan vite om Mormons bok er sann og om dens guddommelige kilde i dag. Gud oppfordrer oss til å lese boken, huske Herrens barmhjertighet og grunne på den i vårt hjerte, “og spørre Gud den evige Fader, i Kristi navn om ikke disse ting er sanne”. Gud lover at “hvis dere spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft”.34

  1. Wilford Woodruffs dagbok, 28. nov. 1841, Church History Library, Salt Lake City.

  2. Om engelens identitet, se Karen Lynn Davidson, David J. Whittaker, Mark Ashurst-McGee og Richard L. Jenson, red., Histories, Volume 1: Joseph Smith Histories, 1832–1844, bind 1 av historieserien av The Joseph Smith Papers, redigert av Dean C. Jessee, Ronald K. Esplin og Richard Lyman Bushman (Salt Lake City: Church Historian’s Press, 2012), 223 n 56.

  3. Davidson et al., Joseph Smith Histories, 223; tegnsetting standardisert; Joseph Smith, “Church History,” Times and Seasons 3 (1. mars 1842): 706-7. Se også Joseph Smith – Historie 1:33–34.

  4. Mormon 9:32. Se også 1 Nephi 1:2.

  5. “Last Testimony of Sister Emma,” Saints’ Herald 26 (1. okt. 1879), 290.

  6. Joseph Smith History, 1838–ca. 1841, 8–11 (utkast 2), i Karen Lynn Davidson, David J. Whittaker, Mark Ashurst-McGee og Richard L. Jenson, red., Histories, Volume 1: Joseph Smith Histories, 1832–1844, bind 1 av historieserien av The Joseph Smith Papers, redigert av Dean C. Jessee, Ronald K. Esplin og Richard Lyman Bushman (Salt Lake City: Church Historian’s Press, 2012), 252–3; tilgjengelig på josephsmithpapers.org; Lære og pakter 3:5–15.

  7. Joseph Smith History, ca. sommeren 1832, i Joseph Smith Histories, 16; Oliver Cowdery til William W. Phelps, 7. sep. 1834, i Messenger and Advocate 1 (okt. 1834): 14; uthevelse i originalen.

  8. Det meste av manuskriptet gikk i oppløsning eller ble uleselig på grunn av vannskader mellom 1841 og 1882, ettersom det ble lagt i hjørnesteinen til Nauvoo House i Nauvoo i Illinois. De fleste av de bevarte sidene ble senere arkivert ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historikerkontor i Salt Lake City. Det bevarte originalmanuskriptet har blitt publisert i The Original Manuscript of the Book of Mormon: Typographical Facsimile of the Extant Text, red. Royal Skousen (Provo, UT: Foundation for Ancient Research and Mormon Studies, 2001). En fullstendig kopi av denne originalen, kjent som boktrykkerens manuskript, ble laget av Oliver Cowdery og to andre skrivere mellom august 1829 og begynnelsen av 1830. Det ble brukt til å sette satsen til det meste av trykkingen i Palmyra. Boktrykkerens manuskript er utgitt i The Printer’s Manuscript of the Book of Mormon: Typological Facsimile of the Entire Text in Two Parts, red. Royal Skousen (Provo, UT: Foundation for Ancient Research and Mormon Studies, 2001). Både skriverens manuskript og originalmanuskriptet vil bli publisert i fremtidige bind av The Joseph Smith Papers. (Dean C. Jessee, “The Original Book of Mormon Manuscript,” BYU Studies 10, nr. 3 [våren 1970]: 261–72; Royal Skousen, “Piecing Together the Original Manuscript,” BYU Today 46, nr. 3 [mai 1992]: 18–24.)

  9. For eksempel, da Joseph oversatte teksten som nå finnes i 1 Nephi 13:29, skrev skriveren “&” på et sted der han skulle ha skrevet “en”. I 1 Nephi 17:48 skrev skriveren “weed” [ugress] dere han skulle ha skrevet “reed” [halm]. (Se Royal Skousen, “Translating the Book of Mormon: Evidence from the Original Manuscript,” i Noel B. Reynolds, red., Book of Mormon Authorship Revisited: The Evidence for Ancient Origins [Provo, UT: Foundation for Ancient Research and Mormon Studies, 1997], 67; se også Grant Hardy, “Introduction,” i The Book of Mormon: The Earliest Text, red. Royal Skousen [New Haven: Yale University Press, 2009], xv–xix.)

  10. John A. Tvedtnes, “Hebraisms in the Book of Mormon” og “Names of People: Book of Mormon,” i Geoffrey Kahn, red., Encyclopedia of Hebrew Language and Linguistics (Brill Online, 2013); M. Deloy Pack, “Hebraisms,” ir Book of Mormon Reference Companion, red. Dennis L. Largey (Salt Lake City: Deseret Book, 2003), 321–25; John A. Tvedtnes, “The Hebrew Background of the Book of Mormon,” i John L. Sorenson and Melvin J. Thorne, red., Rediscovering the Book of Mormon (Salt Lake City and Provo, UT: Deseret Book og Foundation for Ancient Research and Mormon Studies, 1991), 77–91; Donald W. Parry, “Hebraisms and Other Ancient Peculiarities in the Book of Mormon,” i Donald W. Parry og andre, red., Echoes and Evidences of the Book of Mormon (Provo, UT: Foundation for Ancient Research and Mormon Studies, 2002), 155–89.

  11. Om typograf John Gilberts oppgave, se Royal Skousen, “John Gilbert’s 1892 Account of the 1830 Printing of the Book of Mormon,” i Stephen D. Ricks og andre, red., The Disciple as Witness: Essays on Latter-day Saint History and Doctrine in Honor of Richard Lloyd Anderson (Provo, UT: Foundation for Ancient Research and Mormon Studies, 2000), 383–405.

  12. Noen grammatiske konstruksjoner som virker underlige for engelsktalende, ble redigert ut av senere utgaver av Mormons bok av Joseph Smith eller andre for å gjengi oversettelsen på et mer standardisert og oppdatert engelsk. Se Richard E. Turley jr. og William W. Slaughter, How We Got the Book of Mormon (Salt Lake City: Deseret Book, 2011), 44–45. Omtrent fem sjettedeler av 1830-utgaven av Mormons bok ble satt etter boktrykkerens manuskript. Den siste sjettedelen ble satt etter originalmanuskriptet. (Royal Skousen, “Editor’s Preface,” i The Book of Mormon: The Earliest Text, xxx.)

  13. 1 Kongebok 19:11–12.

  14. Apostlenes gjerninger 9:1–8; 12:7–9.

  15. Apostlenes gjerninger 11:4–17; 16:9–10; 2 Mosebok 28:30; 3 Mosebok 8:8; 4 Mosebok 21:9.

  16. Michael Hubbard MacKay, Gerrit J. Dirkmaat, Grand Underwood, Robert J. Woodford og William G. Hartley, red., Documents, Volume 1: July 1828–June 1831, bind 1 av dokumentserien av The Joseph Smith Papers, redigert av Dean C. Jessee, Ronald K. Esplin, Richard Lyman Bushman og Matthew J. Grow (Salt Lake City: Church Historian’s Press, 2013), xxix.

  17. Mosiah 28:14–15, 20; se også Mosiah 8:13, 19 og Ether 4:5. Joseph Smith synes å ha brukt betegnelsene “uttydere” og “briller” om hverandre i Kirkens tidlige år. Nancy Towle, en omreisende metodistpredikant, fortalte at Joseph Smith hadde fortalte henne om “et par ‘uttydere’ (som han kalte dem) som lignet på briller, og når han så gjennom dem, kunne han lese en skrift som var inngravert på platene, selv om det for ham var et ukjent språk”. (Nancy Towle, Vicissitudes Illustrated in the Experience of Nancy Towle, in Europe and America [Charleston: James L. Burges, 1832], 138-39.) Josephs 1832-historie omtalte “briller”. (Joseph Smith History, ca. sommeren 1832, i Joseph Smith Histories, 16.) I januar 1833 likestilte Kirkens avis The Evening and the Morning Star, redigert av William W. Phelps, “briller” og “uttydere” med betegnelsen “urim og tummim”: Mormons bok “ble oversatt ved Guds gave og kraft av en ulærd mann ved hjelp av et par uttydere, eller briller – (som kanskje i tidligere tider var kjent som teraphim eller urim og tummim)”. (“The Book of Mormon,” The Evening and the Morning Star, januar 1833, [2].) Innen 1835 brukte Joseph Smith som oftest betegnelsen “urim og tummim” når han snakket om oversettelse, og brukte sjeldent eller aldri betegnelsene “uttydere” eller “briller”. (Joseph Smith, Journal, Nov. 9-11, 1835, i Journals: Volume 1: 1832-1839, 89; Joseph Smith, History, 1834-1836, i Davidson et al., Histories, Volume 1, 116; John W. Welch, “The Miraculous Translation of the Book of Mormon,” i John W. Welch, red., med Erick B. Carlson, Opening the Heavens: Accounts of Divine Manifestations, 1820–1844 [Provo, UT, and Salt Lake City: Brigham Young University Press and Deseret Book, 2005], 123-28.)

  18. Joseph Smith hadde trolig mer enn én seersten. Det later til at han fant en av steinene mens gravde en brønn rundt 1822. (Richard L. Bushman, Joseph Smith and the Beginnings of Mormonism [Urbana: University of Illinois Press, 1984], 69–70.)

  19. Ifølge Martin Harris befalte en engel Joseph Smith å stoppe disse aktivitetene, noe han hadde gjort innen 1826. (Se Bushman, Joseph Smith and the Beginnings of Mormonism, 64–76; og Richard Lloyd Anderson, “The Mature Joseph Smith and Treasure Searching,” BYU Studies 24, nr. 4 [Fall 1984]: 489–560.) Joseph skjulte ikke sin velkjente tidlige deltakelse i skattejakt. I 1838 publiserte han svar på spørsmål som ofte ble stilt ham. “Var ikke Jo Smith en skattegraver?” lød ett spørsmål. “Jo,” svarte Joseph, “men det var aldri et særlig utbytterikt arbeid for ham, ettersom han bare fikk fjorten dollar i måneden for det.” (Utdrag fra Elders’ Journal, juli 1838, 43, tilgjengelig på josephsmithpapers.org.) For den bredere kulturelle rammen, se Alan Taylor, “The Early Republic’s Supernatural Economy: Treasure Seeking in the American Northeast, 1780–1830,” American Quarterly 38, nr. 1 (våren 1986): 6–33.

  20. Mark Ashurst-McGee, “A Pathway to Prophethood: Joseph Smith Junior as Rodsman, Village Seer, and Judeo-Christian Prophet,” (masteroppgave, Utah State University, 2000).

  21. For eksempel da Joseph Smith viste en seersten til Wilford Woodruff i slutten av 1841, skrev Woodruff i dagboken sin: “Jeg var så heldig å få se urim og tummim for første gang i min tid.” (Wilford Woodruff journal, 27. des. 1841, Church History Library, Salt Lake City.) Se også Lære og pakter 130:10.

  22. Cornelius Van Dam, The Urim and Thummim: A Means of Revelation in Ancient Israel (Winona Lake, IN: Eisenbrauns, 1997), 9–26.

  23. 2 Mosebok 7:9-12; 30:25; 40:9; 3 Mosebok 8:10-12; 4 Mosebok 21:9; Josva 3:6-8; Johannes 9:6.

  24. Forordet til Mormons bok, 1830-utgaven.

  25. Referater fra Kirkens konferanse i Orange, OH, 25.-26. okt. 1831, i Minute Book 2, Church History Library, Salt Lake City, tilgjengelig på josephsmithpapers.org; Welch, “Miraculous Translation,” 121–9.

  26. Nesten alle beretningene om oversettelsesprosessen er gjengitt i Welch, “Miraculous Translation”. To beskrivelser av oversettelsesprosessen, herunder bruk av en seersten, har blitt skrevet av medlemmer av De tolv apostlers quorum og publisert i Kirkens tidsskrifter. Historikere har også skrevet om seerstenen i Kirkens publikasjoner, både i Ensign og i The Joseph Smith Papers. (Se Neal A. Maxwell, “‘By the Gift and Power of God,’” Ensign, jan. 1997, 36–41; Russell M. Nelson, “A Treasured Testament,” Ensign, juli 1993, 61–63; Richard Lloyd Anderson, “‘By the Gift and Power of God,’” Ensign, sep. 1977, 78–85 og Documents, Volume 1: July 1828–June 1831, xxix–xxxii.)

  27. Alma 37:23-24.

  28. “Last Testimony of Sister Emma,” Saints’ Herald 26 (1. okt. 1879), 289–90. Noen utenforstående rapporter beskriver at brillene blir lagt i hatten under oversettelsesprosessen. En avis i Palmyra publiserte den tidligste kjente beretningen om oversettelsen i august 1829: Jonathan Hadley, en boktrykker i Palmyra som kan ha snakket med Joseph Smith om oversettelsen, hevdet at platene ble funnet sammen med “noen digre briller”, og at “ved å legge brillene i en hatt og se gjennom dem, kunne Smith (sa han i det minste) tyde disse tegnene”. (“Golden Bible,” Palmyra Freeman, 11. aug. 1829, [2].) Vinteren 1831 nevnte en shaker i Union Village i Ohio “to gjennomsiktige stener formet som briller” som oversetteren “så på graveringene gjennom, for så å dekke ansiktet med hatten, og tydningen strømmet så til hans sinn”. (Christian Goodwillie, “Shaker Richard McNemar: The Earliest Book of Mormon Reviewer,” Journal of Mormon History 37, nr. 2 [Spring 2011]: 143.)

  29. “Last Testimony of Sister Emma,” 289–90.

  30. “One of the Three Witnesses,” Deseret Evening News, 13. des. 1881, 4. Her bruker Martin Harris benevnelsen “urim og tummim” om uttyderne som lå sammen med platene.

  31. A. W. B., “Mormonites,” Evangelical Magazine and Gospel Advocate 2 (19. april 1831): 120.

  32. Goodwillie, “Shaker Richard McNemar,” 143. For ytterligere beretninger om oversettelsen av et av de tre vitner, se David Whitmer Interviews: A Restoration Witness, red. Lyndon W. Cook (Orem, UT: Grandin Book, 1991).

  33. Joseph Smith History, ca. sommeren 1832, 1, i Histories, Volume 1, 1832–1844, 10; tilgjengelig på josephsmithpapers.org. Rettskrivning modernisert.

  34. Moroni 10:3-5.