Joseph Smiths læresetninger om prestedømmet, tempelet og kvinner
Kvinner og menn har mange muligheter til å utføre tjeneste i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, både i lokale menigheter og på generalplan. Blant annet holder siste dagers hellige kvinner taler på søndagens møter og Kirkens generalkonferanser, utfører proselytterende heltidsmisjoner, utfører og forretter hellige ritualer i Kirkens templer og leder organisasjoner som betjener familier, andre kvinner, unge kvinner og barn. De deltar i prestedømsråd på lokal- og generalplan. Fagutdannede kvinner underviser i Kirkens historie og teologi ved Kirkens universiteter og i Kirkens utdanningsprogrammer for ungdom. Men fordi bare menn blir ordinert til prestedømsembeder, har det oppstått noen spørsmål om kvinners plass i Kirken. Denne artikkelen gir relevant historisk bakgrunn for disse viktige spørsmålene, og forklarer Joseph Smiths læresetninger om kvinner og prestedømsmyndighet.
Gjengivelsen av prestedømsmyndighet gjennom profeten Joseph Smith er en grunnleggende læresetning i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Tidlig i sin tjenestegjerning mottok Joseph Smith prestedømsmyndighet av himmelske sendebud. Med denne myndigheten organiserte han Kirken, overdro prestedømmet til andre menn og ordinerte dem til embeder i prestedømmet.1 Ved denne samme myndighet organiserte Joseph Smith Hjelpeforeningen som en del av Kirkens organisasjon, som formelt definerte og bemyndiget en viktig del av kvinners tjenestegjerning. Alt dette ble gjort for å forberede de hellige til å delta i tempelets ordinanser, som ble innført kort tid etter grunnleggelsen av Hjelpeforeningen. Da han døde, var alt som Joseph Smith hadde sett for seg og mottatt ved åpenbaring, trygt på plass: Kvinner og menn kunne motta og forrette hellige prestedømsordinanser i hellige templer, noe som ville forberede dem til å komme inn i Guds nærhet en dag.
De tidlige siste dagers helliges forståelse av prestedømmet
Gjengivelsen av prestedømmets myndighet kom på en tid med intens religiøs vekkelse i USA. Denne vekkelsen var blant annet drevet av spørsmål om guddommelig myndighet – hvem som hadde den, hvordan den kunne mottas og om den var nødvendig.2 Tidlig på 1800-tallet trodde de fleste kristne at myndigheten til å handle i Guds navn hadde vært på jorden siden Jesu jordiske tjenestegjerning. Joseph Smith underviste at Kristi prestedømme gikk tapt etter at oldtidens apostler døde, og nylig hadde blitt gjengitt ved englers betjening. Likevel forsto mange siste dagers hellige til å begynne med begrepet prestedømmet i stor grad på den måten som var vanlig på den tiden. I 1830-tallets Amerika ble ordet prestedømme definert som “en prests embede eller karakter” og “en orden av menn som er beskikket til hellige embeder”, noe som forbandt prestedømmet med religiøse embeder og mennene som innehadde dem.3 Tidlige siste dagers hellige forbandt på lignende måte først og fremst prestedømmet med ordinasjon til kirkelige embeder og myndighet til å forkynne og utføre religiøse seremonier.4 Som i de fleste andre kristne trossamfunn på denne tiden, var det bare siste dagers hellige menn som hadde prestedømsembeder, reiste på formelle proselytterende misjoner og utførte ordinanser som dåp og velsignelse av Herrens nadverd.
I motsetning til i mange andre kirkesamfunn, ble alminnelige siste dagers hellige menn ordinert til prestedømmet, som anvist ved åpenbaring. Med tiden ble det opprettet en omfattende struktur av prestedømsembeder og quorumer. Fra begynnelsen av ble denne strukturen ledet ved åpenbaring under ledelse av prestedømsledere med “nøkler”.5 Det melkisedekske prestedømmes nøkler, som ble gitt til Joseph Smith av guddommelige sendebud og senere overført til andre, overdro “retten til å presidere”, retten “til å forvalte i åndelige ting” og “rett til å virke i alle kirkens embeder”.6
Siste dagers helliges forståelse av prestedømmets beskaffenhet og nøkler vokste som følge av åpenbaringene som Joseph Smith mottok. En åpenbaring i 1832 forklarte at det større, eller Melkisedekske, prestedømme hadde “nøkkelen til kunnskap om Gud” og at i prestedømmets ordinanser “blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt”. Joseph Smith ble i likhet med Moses befalt “å helliggjøre sitt folk, så de kunne se Guds åsyn”.7 I 1836 overdro engler prestedømsnøkler til Joseph Smith som skulle gjøre Kirkens medlemmer i stand til å motta tempelordinanser.8 I en åpenbaring i 1841 befalte Herren de hellige å bygge et tempel i Nauvoo i Illinois, der han skulle åpenbare til sitt folk “alle ting som hører til dette hus og dets prestedømme”.9 Prestedømmets høyeste ordinanser skulle bli tilgjengelige i tempelet, og skulle bidra til å forberede menn og kvinner til å komme inn i Guds nærhet.
Siste dagers hellige kvinner i Kirkens tidligste år, i likhet med kvinner andre steder, deltok aktivt i sitt nye trossamfunn. De ratifiserte beslutninger ved å stemme på konferanser.10 De innredet tempelet med sine håndverk. De tilba sammen med menn på møter og i kor. De delte evangeliet med slektninger og naboer. De holdt møter i sine hjem, og de utøvde åndelige gaver både privat og offentlig.11 En tidlig åpenbaring ga kvinner myndighet til å “forklare Skriftene og til å formane kirken”.12 I likhet med de fleste andre kristne den gangen, forbeholdt de siste dagers hellige i Kirkens tidlige år offentlig forkynnelse og ledelse til menn.13
Joseph Smith og Hjelpeforeningen i Nauvoo
Flere åpenbaringer i Nauvoo ga kvinner nye muligheter til å delta i Kirken, og utvidet de siste dagers helliges forståelse av det evige forholdet mellom menn og kvinner. Organiseringen av Den kvinnelige hjelpeforening i Nauvoo 17. mars 1842 markerte et viktig skritt i denne utviklingen.14 Av et ønske om å yte nestekjærlig støtte til mennene som arbeidet med å bygge tempelet, planla en gruppe kvinner å danne en veldedig organisasjon, noe som var vanlig på den tiden.15 Da de fremla planen for Joseph Smith, følte han seg inspirert til å gå enda lenger. Som Sarah Granger Kimball, en av Hjelpeforeningens medlemmer som var med på grunnleggelsen, senere fortalte, sa profeten at han hadde “noe bedre” til dem, og sa at han ville organisere kvinnene “i prestedømmets orden etter Kirkens mønster”.16
Kvinnene kalte sin nye organisasjon for “Hjelpeforeningen”. Den var annerledes enn andre kvinneforeninger den gangen fordi den ble opprettet av en profet som handlet med prestedømsmyndighet for å gi kvinner myndighet, hellige ansvarsoppgaver og offisielle stillinger som en del av Kirkens organisasjon, ikke adskilt fra den. Kvinnene ble organisert, som apostelen John Taylor sa på stiftelsesmøtet, “ifølge himmelens lov”.17
Joseph Smith ga kvinnene ansvar for å “hjelpe de fattige” og “frelse sjeler”.18 Han sa at hans hustru Emma Hale Smiths utnevnelse til president for Hjelpeforeningen oppfylte en åpenbaring som ble gitt henne tolv år tidligere, hvor hun ble kalt en “utvalgt kvinne”.19 Han erklærte også til foreningen: “Jeg dreier nå nøkkelen om for dere i Guds navn, og denne forening skal fryde seg, og kunnskap og intelligens skal strømme ned fra nå av.”20
Sarah Kingsley Cleveland, rådgiver til Emma Smith, uttrykte kvinnenes følelse av guddommelig fullmakt da hun sa: “Vår hensikt er å handle i Herrens navn.”21 Emma Smith oppfordret alle foreningens medlemmer til å “strebe etter å gjøre godt”, og erklærte at de sammen skulle utrette “noe ekstraordinært”. Hun forventet “ekstraordinære anledninger og presserende kall”.22
To sider av Joseph Smiths læresetninger til kvinnene i Hjelpeforeningen er kanskje ukjente for Kirkens medlemmer i dag. Den første er hans bruk av formuleringer forbundet med prestedømmet. Da han organiserte Hjelpeforeningen, talte Joseph om å “ordinere” kvinner, og sa at Hjelpeforeningens ledere skulle “presidere over foreningen”.23 Han erklærte også: “Jeg overleverer nå nøkkelen til dere i Guds navn.”24
Disse uttalelsene tyder på at Joseph Smith delegerte prestedømsmyndighet til kvinner i Hjelpeforeningen.25 Josephs formuleringer kan forstås mer fullstendig i historisk sammenheng. På 1800-tallet brukte siste dagers hellige uttrykket nøkler til forskjellige tider om myndighet, kunnskap eller tempelordinanser.26 Likeledes brukte mormoner noen ganger termen ordinere i bred forstand, ofte sidestilt med beskikke, og ikke alltid om et prestedømsembede.27 På disse punktene belyser Josephs handlinger betydningen av ordene hans: Hverken Joseph Smith eller noen som opptrådte på hans vegne, eller noen av hans etterfølgere, overdro Det aronske eller melkisedekske prestedømme til kvinner eller ordinerte kvinner til prestedømsembeder.
I senere år ble ord som ordinasjon og nøkler mer presist definert, som da president John Taylor, som handlet etter oppdrag fra Joseph Smith for å “ordinere og beskikke” Emma Smith og hennes rådgivere, i 1880 forklarte at “ordinasjonen som da ble gitt, ikke innebar at disse søstrene fikk overdratt prestedømmet”.28 Kvinner fikk myndighet til å presidere i kvinneorganisasjonen og til å utnevne ledere etter behov for å lede organisasjonen etter prestedømmets mønster, herunder å bli ledet av en president med rådgivere.29 Da president Taylor uttalte dette, fantes det også kvinneledede organisasjoner for unge kvinner og barn. Disse organisasjonene hadde også presidentskaper, som handlet med delegert prestedømsmyndighet.
Den andre siden av Joseph Smiths læresetninger til Hjelpeforeningen som kanskje er ukjent i dag, er at han godkjente kvinners deltagelse i å gi velsignelser for helbredelse. “Med hensyn til kvinners håndspåleggelse,” står det i møtereferatene fra Hjelpeforeningen i Nauvoo at Joseph sa at “det er ingen synd for noen å gjøre det som har tro”, og formante: “Hvis søstrene har tro til å helbrede de syke, la alle tie og la det skje.”30 Noen kvinner hadde utført slike velsignelser siden Kirkens tidlige tid. Den gangen forsto siste dagers hellige helbredelsens gave først og fremst i lys av Det nye testamentes lære om at den var en av Åndens gaver som er tilgjengelig for dem som tror. Joseph Smith sa at helbredelsens gave var et tegn som skulle følge “alle som tror, både menn og kvinner”.31
På 1800-tallet velsignet kvinner ofte syke ved troens bønn, og mange kvinner mottok prestedømsvelsignelser som lovet at de skulle få helbredelsens gave.32 “Jeg har sett mange tilkjennegivelser av Guds kraft og velsignelser ved søstrenes forrettelse,” vitnet Elizabeth Ann Smith Whitney, som ifølge henne selv ble velsignet av Joseph Smith med å kunne utøve denne gaven.33 Med henvisning til disse helbredende velsignelsene, forklarte Hjelpeforeningens generalpresident Eliza R. Snow i 1883: “Kvinner kan forrette i JESU navn, men ikke i kraft av prestedømmet.”34
Kvinners deltagelse i helbredende velsignelser avtok gradvis på begynnelsen av 1900-tallet, da Kirkens ledere underviste at det var bedre å følge Det nye testamentes direktiv om å “tilkalle eldstene”.35 I 1926 bekreftet president Heber J. Grant at Det første presidentskap “ikke oppfordrer til å tilkalle søstrene til å salve syke, ettersom Skriftene ber oss tilkalle eldstene, som bærer Guds prestedømme og har kraft og myndighet til å salve syke i Jesu Kristi navn”.36 I dag foreskriver Kirkens Håndbok 2: Kirkens administrasjon at “kun bærere av Det melkisedekske prestedømme kan salve syke eller dem som lider av andre plager”.37
Prestedømmet og tempelet
Joseph Smith sa at hans instruksjoner til Hjelpeforeningen hadde til hensikt å forberede kvinner til å “komme i besittelse av prestedømmets privilegier, velsignelser og gaver”. Dette skulle oppnås ved hjelp av tempelets ordinanser.38 Disse nye ordinansene underviste om Guds natur, hensikten med livet, betydningen av evig liv og menneskets forhold til guddommelighet. De bragte menn og kvinner inn i et paktsforhold til Gud.
Joseph Smiths læresetninger om tempelordinanser gir ytterligere bakgrunn for hans prestedømsrelaterte læresetninger til Hjelpeforeningen. Joseph talte om å opprette et “kongerike av prester”.39 Han hadde brukte lignende ord tidligere når han talte om forholdet mellom alle hellige og tempelet.40 Dette “kongerike av prester” skulle bestå av menn og kvinner som inngikk tempelpakter.
I løpet av de to siste årene av sitt liv presenterte Joseph Smith tempelets ordinanser og pakter for en kjernegruppe av menn og kvinner. I mai 1842 forrettet han de første tempelbegavelsene – et rituale der deltakerne inngikk hellige pakter og fikk undervisning om Guds frelsesplan.41 Joseph Smith begynte å besegle (eller vie for evigheten) ektemenn og hustruer, og ga deretter kvinner del i begavelsen innen utgangen av september 1843. Han underviste menn og kvinner at ved å motta tempelets ordinanser, som kulminerte i beseglingsordinansen, inngikk de i “prestedømmets orden”.42 Da han døde, hadde han gitt disse ordinansene til noen dusin menn og kvinner, som møttes ofte for å be og delta i tempelseremoniene mens de ventet på at Nauvoo tempel skulle bli ferdig i desember 1845.
Tempelordinanser var prestedømsordinanser, men de ga ikke menn eller kvinner kirkelige embeder. De oppfylte Herrens løfte om at hans folk – kvinner og menn – ville bli “begavet med kraft fra det høye”.43 Denne prestedømskraften kom til uttrykk i den enkeltes liv på mange måter, og var tilgjengelig for voksne medlemmer, uavhengig av sivilstand. Begavelsen åpnet kanaler for personlig åpenbaring for både kvinner og menn. Den ga et større mål av “tro og kunnskap” og “hjelp fra Herrens ånd” – kraft som styrket de hellige for de påfølgende strabasene som ventet dem på den 2000 km lange reisen gjennom den ugjestmilde villmarken før de slo seg ned i Saltsjødalen.44 Den forberedte siste dagers hellige som hadde mottatt sin begavelse, på å gå frem “rustet med [Guds] kraft” for å “bære frem et overmåte stort og herlig budskap til jordens ender”.45 Ved hjelp av tempelets ordinanser ble virkelig guddommelighetens kraft tilkjennegitt i deres liv.46
I Nauvoo-perioden begynte de siste dagers hellige å forstå at alle mennesker er barn av himmelske foreldre, og at det i siste instans er meningen at trofaste menn og kvinner skal bli som dem.47 Ytterligere åpenbaring om ekteskapets evige natur og hensikt ledsaget disse læresetningene. Joseph Smith underviste sine nærmeste at ekteskap som ble utført og høytidelig inngått – eller “beseglet” – ved riktig myndighet i templer, ville vare inn i evigheten.48
Disse åpenbaringene og ordinansene formidlet ny forståelse av det gjensidig avhengige forholdet mellom kvinner og menn. Som biskop Newel K. Whitney uttrykte det kort tid etter å ha mottatt sin begavelse: “Uten kvinnen kan ikke alle ting gjenopprettes på jorden. Alle må være med for å gjenopprette prestedømmet.”49 Mary Isabella Horne, et medlem av Hjelpeforeningen i Nauvoo, uttrykte senere glede over å “samarbeide med våre brødre om å bygge opp Guds rike”. “I alle ordinanser vi mottar i Herrens hus,” sa hun, “står kvinnen ved siden av mannen, både for de levende og de døde, noe som viser at uten kvinnen er ikke mannen noe, og uten mannen er ikke kvinnen noe for Herren.”50
Den prestedømskraft som ble skjenket i Nauvoo tempel – og som følge av dette i dagens templer – strekker seg utover dette liv, for tempelordinanser gjør det mulig for Guds barn å motta opphøyelse.51 Tempelets ordinanser, sa Joseph Smith, ville skape et “sammenføyende ledd” mellom alle medlemmer av den menneskelige familie, én familie om gangen, både bakover og fremover i tid.52
Når en mann og en kvinne blir beseglet i tempelet, inngår de sammen, ved pakt, i en prestedømsorden.53 Hvis de er trofaste mot sine pakter, mottar de “heder, udødelighet og evig liv”, “opphøyelse og herlighet i alle ting” og “en fylde og en fortsettelse av ætten evindelig og alltid”.54 Noen har ikke anledning til å gifte seg i dette liv, og mange opplever brutte familieforhold. Fordi Gud er rettferdig, vil alle Guds barn få anledning, enten i dette liv eller i det neste, til å ta imot evangeliet og motta alle lovede velsignelser (herunder evig ekteskap), på betingelse av trofasthet.55
Kvinner og prestedømmet i dag
I noen henseender har forholdet mellom siste dagers hellige kvinner og prestedømmet holdt seg bemerkelsesverdig konstant siden Joseph Smiths tid. Som i Kirkens tidligste tid, blir menn ordinert til prestedømsembeder, mens både kvinner og menn oppfordres til å oppleve prestedømmets kraft og velsignelser i sitt liv.56 Menn og kvinner fortsetter å forrette i hellige ordinanser i templene, omtrent som de gjorde på Joseph Smiths tid. Joseph sa at menn og kvinner bare kan oppnå den høyeste grad av celestial herlighet ved sammen å inngå i en prestedømsorden ved hjelp av beseglingsordinansen i tempelet. Siste dagers hellige i dag forstår det fremdeles slik.
Den prestedømsmyndighet som utøves av siste dagers hellige kvinner i tempelet og andre steder, går fortsatt i stor grad ubemerket hen blant folk utenfor Kirken, og blir noen ganger misforstått eller oversett av Kirkens medlemmer. Siste dagers hellige og andre sidestiller ofte feilaktig prestedømmet med religiøse embeder og mennene som innehar dem, noe som tilslører den bredere siste dagers hellige oppfatningen av prestedømmet.
Siden Joseph Smiths tid har Kirkens profeter utøvd prestedømmets nøkler og tilpasset strukturer og programmer i en verden der mange kvinners muligheter til utdannelse, politisk innflytelse og økonomisk utvikling har vokst.57 I dag leder siste dagers hellige kvinner tre organisasjoner i Kirken: Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær. De holder taler og ber i forsamlinger, har en rekke stillinger hvor de utøver ledelse og utfører tjeneste, deltar i prestedømsråd på lokal- og generalplan, og utfører proselytterende misjoner over hele verden. På disse og andre måter utøver kvinner prestedømsmyndighet, selv om de ikke er ordinert til prestedømsembeder.58 Denslags tjeneste og lederskap ville krevd ordinasjon i mange andre religiøse tradisjoner.
Prestedømmet er til velsignelse for Guds barn på utallige måter. Prestedømmet definerer, bemyndiger, foredler og skaper orden. I kirkekall, tempelordinanser, familieforhold og stillferdig personlig tjenestegjerning, virker siste dagers hellige kvinner og menn med prestedømmets kraft og myndighet. Denne gjensidige avhengigheten mellom menn og kvinner med hensyn til å utføre Guds verk med hans myndighet, står sentralt i Jesu Kristi evangelium som ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith.