Kirkens historie
Fred og vold blant siste dagers hellige på 1800-tallet

Fred og vold blant siste dagers hellige på 1800-tallet

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er grunnlagt på Jesu Kristi læresetninger. Fred, kjærlighet og tilgivelse står sentralt i Kirkens lære og praksis. Siste dagers hellige tror på Frelserens erklæring i Det nye testamente og Mormons bok om at “salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn”.1 I de siste dagers helliges skrifter har Herren befalt sine etterfølgere: “Tal imot krig og forkynn fred”.2 Siste dagers hellige bestreber seg på å følge rådene fra profeten og kongen i Mormons bok, kong Benjamin, som forkynte at de som er omvendt til Jesu Kristi evangelium, “ikke [vil] ha lyst til å skade hverandre, men til å leve i fred.”3

Til tross for disse idealene var det ikke lett for de tidlige siste dagers hellige å oppnå fred. De ble forfulgt, ofte voldelig, for sin tro. Og tragisk nok oppsto det på 1800-tallet episoder, ikke minst Mountain Meadows-massakren, der noen av Kirkens medlemmer deltok i avskyelig vold mot mennesker de oppfattet som sine fiender. Dette essayet tar for seg både vold begått mot de siste dagers hellige og vold begått av dem. Selv om historisk bakgrunn kan bidra til å belyse disse voldshandlingene, unnskylder den dem ikke.

Religionsforfølgelse på 1830- og 1840-tallet

I de to første tiårene etter at Kirken ble organisert, ble siste dagers hellige ofte utsatt for vold. Kort tid etter at Joseph Smith organiserte Kirken i New York i 1830, begynte han og andre medlemmer av Kirken å bosette seg i områdene i vest, i Ohio, Missouri og Illinois. Gang på gang prøvde de hellige å bygge sitt Sion-samfunn der de kunne tilbe Gud og leve i fred, og gang på gang opplevde de å få sitt håp knust ved tvungen og voldelig utdrivelse. Mobben drev dem ut av Jackson County, Missouri, i 1833, fra delstaten Missouri i 1839, etter at delstatens guvernør utstedte en ordre i slutten av oktober 1838 om at mormonene skulle fordrives fra delstaten eller bli “utryddet”4, og fra byen Nauvoo, Illinois, i 1846. Etter at de ble drevet ut fra Nauvoo, gjennomførte de siste dagers hellige den vanskelige reisen over de store slettene til Utah.5

Da de siste dagers hellige opplevde disse vanskelighetene, forsøkte de å leve i samsvar med åpenbaringer til Joseph Smith som rådet dem til å etterleve sin religion i fred med sine naboer. Likevel mislikte deres motstandere i Ohio, Missouri og Illinois de helliges forskjellige religiøse oppfatninger og sosiale og økonomiske praksis. De følte seg også truet av de helliges økende antall, noe som medførte at mormoner i økende grad kunne påvirke lokalvalg. Disse motstanderne angrep de hellige, først verbalt og deretter fysisk. Kirkens ledere, blant dem Joseph Smith, ble rullet i tjære og fjær, slått og urettmessig fengslet. Andre medlemmer av Kirken ble også utsatt for voldsforbrytelser. I den mest beryktede hendelsen ble minst 17 menn og gutter i alderen 9 til 78 år drept i Hawn’s Mill-massakren.6 Noen siste dagers hellige kvinner ble voldtatt eller utsatt for andre seksuelle overgrep under forfølgelsene i Missouri.7 Borgervernere og mobber ødela hjem og stjal eiendom.8 Mange av de helliges motstandere beriket seg med land og eiendom som ikke med rette var deres.9

Utdrivelsen fra Missouri – som omfattet minst 8000 siste dagers hellige10– fant sted om vinteren, noe som forsterket lidelsene for de mange tusen flyktningene som manglet tilstrekkelig mat og husly, og noen ganger ble rammet av epidemiske sykdommer.11 I mars 1839, da Joseph Smith satt fengslet i Liberty, Missouri, fikk han rapporter om lidelsene til de forviste siste dagers hellige, og utbrøt: “O Gud, hvor er du?” og ba: “Kom dine lidende hellige ihu, O vår Gud”.12

Etter å ha blitt drevet ut fra Missouri, ble de hellige til å begynne med ønsket velkommen av innbyggerne i nabostaten Illinois, og fant en stund fred i Nauvoo. Til slutt blusset imidlertid konflikt opp igjen da ikke-mormoner og dissentere fra Kirken igjen begynte å angripe. Joseph Smith og hans bror Hyrum ble brutalt drept av en mobb i et fengsel i Illinois til tross for løftet fra delstatens guvernør om at brødrene skulle være beskyttet mens de satt i varetekt.13 Atten måneder senere, fra og med den kalde vintermåneden februar 1846, forlot hovedgruppen av de hellige Nauvoo under enormt press. De slo seg ned i midlertidige leirer – det som nå ville bli kalt flyktningleirer – på slettene i Iowa og Nebraska. Anslagsvis 1 av 12 hellige døde i disse leirene i løpet av det første året.14 Noen av de eldre og fattige ble i første omgang værende i Nauvoo og håpet å slutte seg til hovedgruppen av de hellige senere. En mobb drev dem imidlertid ut fra Nauvoo i september 1846, og vanhelliget deretter templet.15 En ikke-mormon som passerte gjennom de helliges leirer kort tid etter, skrev: “Underkuet og hemmet av vekselvis kulde og solbrenthet etter hvert som hver bedrøvelige dag og natt kom og gikk, var nesten alle forkrøplede ofre for sykdom… De kunne ikke oppfylle sine sykes kraftløse ønsker. De hadde ikke brød til å stille sine barns gjennomtrengende gråt av sult.”16 Omfanget av denne volden mot en religiøs gruppe savner sidestykke i USAs historie.

Kirkens ledere og medlemmer forsøkte gjentatte ganger å få oppreisning fra lokale og statlige myndigheter. Når disse begjæringene mislyktes, appellerte de uten hell til den føderale regjeringen om å rette opp i tidligere urett og få fremtidig beskyttelse.17 Siste dagers hellige husket lenge den forfølgelse de opplevde og myndighetenes uvilje mot å beskytte dem eller straffeforfølge dem som angrep dem. De sørget ofte over at de opplevde religionsforfølgelse i et land som lovet religionsfrihet.18 I møte med denne utstrakte forfølgelsen reagerte noen av de hellige, fra og med 1838, noen ganger med å forsvare seg og til tider også med represalier.

Vold og borgervern i 1800-tallets USA

I 1800-tallets amerikanske samfunn var vold vanlig og ofte tolerert. Mye av volden som ble begått av og mot siste dagers hellige, falt innenfor den da eksisterende amerikanske tradisjonen med borgervern på siden av loven, der innbyggere organiserte seg for å ta loven i egne hender når de mente at myndighetene enten var undertrykkende eller fraværende. Borgervernere rettet seg som regel mot minoritetsgrupper eller de som ble oppfattet som kriminelle eller sosialt utstøtt. Slike handlinger var til tider drevet av religiøs retorikk.19

De lokale militsene som fantes den gangen, bidro også til denne borgervernskulturen. Kongressen vedtok en lov i 1792 som krevde at alle sunne og sterke menn mellom 18 og 45 år skulle tilhøre en lokal milits.20 Etter hvert ble militsene omgjort til Nasjonalgarden, men i det tidlige Amerika var de ofte ustyrlige og begikk voldshandlinger mot enkeltpersoner eller grupper som ble oppfattet som motstandere av lokalsamfunnet.

På 1830- og 1840-tallet lå de siste-dagers helliges samfunn i Ohio, Missouri, Illinois og Utah alle i de vestlige grenseområdene av USA, hvor vold var allment akseptert.

Krigen mot mormonene i Missouri og danittene

De isolerte voldshandlingene som ble begått av noen siste dagers hellige, kan generelt betraktes som en undergruppe av det bredere fenomenet som volden i grenseområdene i 1800-tallets Amerika var.21 I 1838 flyktet Joseph Smith og andre medlemmer av Kirken fra mobbene i Ohio og flyttet til Missouri, der siste dagers hellige allerede hadde opprettet bosetninger. Joseph Smith mente at motstanden fra Kirkens dissidenter og andre motstandere hadde svekket og til slutt ødelagt deres samfunn i Kirtland, Ohio, der de bare to år tidligere hadde fullført et tempel med store ofre. Sommeren 1838 så Kirkens ledere fremveksten av lignende trusler mot sitt mål om å skape et harmonisk samfunn i Missouri.

I Kirkens bosetning i Far West organiserte noen ledere og medlemmer en paramilitær gruppe kjent som danittene, hvis mål var å forsvare samfunnet mot dissidenter og utelukkede siste dagers hellige, så vel som andre innbyggere i Missouri. Historikerne er stort sett enige om at Joseph Smith anerkjente danittene, men at han sannsynligvis ikke var orientert om alle deres planer og sannsynligvis ikke godkjente alle deres aktiviteter. Danittene truet Kirkens dissentere og andre innbyggere i Missouri. For eksempel rådet de noen dissentere til å forlate Caldwell County. Høsten 1838, da gnisningene eskalerte under det som nå er kjent som Krigen mot mormonene i Missouri, ble danittene tilsynelatende innlemmet i militser som i stor grad besto av siste dagers hellige. Disse militsene havnet i sammenstøt med sine motstandere i Missouri, noe som førte til noen drepte på begge sider. I tillegg plyndret mormonborgervernere, heriblant mange danitter, to småbyer som de trodde var sentre for anti-mormonsk aktivitet. De satte hus i brann og stjal eiendeler.22 Selv om danittenes eksistens var kortvarig, skapte det en langvarig og svært utbrodert myte om et hemmelig samfunn av mormonborgervernere.

Som følge av sin erfaring i Missouri, opprettet de siste dagers hellige en stor, statlig godkjent milits, Nauvoo-legionen, for å beskytte seg etter at de flyttet til Illinois. Denne militsen ble fryktet av mange som betraktet de siste dagers hellige som fiender. Legionen unngikk imidlertid angrepshandlinger eller represalier. Den reagerte ikke engang under krisen som førte til drapene på Joseph Smith og hans bror Hyrum i juni 1844, eller i kjølvannet av disse drapene. Da guvernøren i Illinois ga ordre om at legionen skulle oppløses, fulgte de hellige dette pålegget.23

Vold i Utah-territoriet

I Utah forekom aggresjon eller gjengjeldelse fra de siste dagers hellige mot deres antatte fiender oftest i løpet av det første tiåret av bosettingen (1847-1857). For mange var arrene etter tidligere forfølgelser og reisen vestover til Rocky Mountains fremdeles ferske og personlige. Mens de forsøkte å skape seg et levebrød i Utah-ørkenen, opplevde de hellige stadige konflikter. Mange faktorer virket hemmende for de siste dagers helliges dristige foretagende i Utah: Det anspente forholdet til indianerne, som hadde blitt fordrevet av mormonenes bosetting og ekspansjon, press fra føderale myndigheter, spesielt etter den offentlige bekjentgjørelsen om flergifte i 1852, usikkerhet med hensyn til eiendomsrett og en raskt voksende befolkning. De lokale lederne følte en uavbrutt ansvarsbyrde, ikke bare for Kirkens åndelige velferd, men også for medlemmenes fysiske overlevelse. Mange av disse lederne, blant dem Kirkens president og territoriets guvernør Brigham Young, hadde kirkelige og offentlige embeder samtidig.

De siste dagers helliges forhold til indianerne

I likhet med andre bosettere i nybyggerområder, okkuperte de siste dagers hellige områder som allerede var bebodd av indianere. Den tragiske historien om utslettelsen av mange indianerstammer og ødeleggelsen av andre i møte med europeiske innvandrere og USAs militære og politiske apparat, er godt dokumentert av historikere. Gjennom hele 1800-tallet var det nybyggere, også noen siste dagers hellige, som mishandlet og drepte indianere i mange konflikter, og tvang dem bort fra gode landområder og inn på reservater.

I motsetning til de fleste andre amerikanere, så siste dagers hellige på indianerne som et utvalgt folk, med-israelitter som var etterkommere av folkegrupper i Mormons bok og dermed arvinger til Guds løfter. Som Kirkens president, territoriets guvernør og territoriets forvalter i indianersaker, arbeidet Brigham Young for en fredsavtale for å lette mormonenes bosetting i områder hvor det bodde indianere. Siste dagers hellige lærte indianske språk, etablerte handelsforbindelser, forkynte evangeliet og forsøkte som regel å tilpasse seg indianerne.24 Denne politikken utviklet seg imidlertid ujevnt og ble ikke konsekvent praktisert.25

Fredelig tilpasning mellom siste dagers hellige og indianere var både normen og idealet. Til tider havnet imidlertid medlemmer av Kirken i voldsomme sammenstøt med indianere. Disse to kulturene – den europeiske og den indianske – hadde svært forskjellig utgangspunkt med hensyn til bruk av land og eiendom, og forsto hverandre ikke godt. Mormoner anklaget ofte indianerne for å stjele. Samtidig mente indianerne at mormonene hadde et ansvar for å dele varer og husdyr som ble oppdrettet på indianerland. I områder der mormonene bosatte seg, hadde indianernes erfaring med europeere tidligere hovedsakelig bestått av gjensidig fordelaktig kontakt med fangstmenn og handelsmenn, personer som var på gjennomreise eller oppholdt seg midlertidig i området, og ikke gjorde permanent krav på det slik mormonene gjorde. Disse misforståelsene førte til gnisninger og vold mellom folkegruppene.26

I slutten av 1849 eskalerte gnisningene mellom ute-indianere og mormoner i Utah Valley etter at en mormon drepte en ute-indianer kjent som Old Bishop, som han beskyldte for å ha stjålet skjorten hans. Mormonen og to medhjelpere skjulte så liket i Provo-elven. Detaljer om drapet ble trolig holdt tilbake, i hvert fall i utgangspunktet, fra Brigham Young og andre ledere i Kirken. Nybyggere ved Fort Utah rapporterte imidlertid om andre problemer med indianerne, blant annet at de hadde løsnet skudd mot nybyggere og stjålet buskap og avlinger. Brigham Young manet til tålmodighet, og ba dem “befeste fortet, ivareta sine egne saker og la indianerne ivareta sine”.27 Likevel økte spenningen ved Fort Utah, delvis fordi lokale mormoner nektet å overgi dem som var innblandet i drapet på Old Bishop, til ute-indianerne eller å betale erstatning for hans død. Vinteren 1849-1850, spredte en meslingepidemi seg fra mormonnybyggerne til ute-leirene, som førte til at mange indianere mistet livet og spenningene økte. I et råd av ledere i Kirken i Salt Lake City den 31. januar 1850 rapporterte lederen for Fort Utah at ute-indianernes handlinger og hensikter ble stadig mer aggressive: “De sier at de akter å jakte på storfeet vårt og få med seg de andre indianerne for å drepe oss”.28 Som svar godkjente guvernør Young et felttog mot ute-indianerne. En rekke væpnede trefninger i februar 1850 førte til at flere dusin ute-indianere og én mormon mistet livet.29 I disse og andre tilfeller utøvde noen siste dagers hellige overdreven vold mot de innfødte.30

Ikke desto mindre hadde de hellige for det meste et mer vennskapelig forhold til indianerne enn nybyggerne i andre deler av den amerikanske Vesten. Brigham Young var personlig venn med flere indianerledere, og lærte sitt folk å leve fredelig sammen med sine indianernaboer så langt det lot seg gjøre.31 Noen indianere skilte til og med mellom “mormonees”, som de betraktet som vennligsinnet, og andre amerikanske nybyggere, som var kjent som “mericats”.32

“Reformasjonen” og Utah-krigen

På midten av 1850-tallet bidro en “reformasjon” i Kirken og spenninger mellom de siste dagers hellige i Utah og den føderale regjeringen til en beleiringsmentalitet og en fornyet følelse av forfølgelse som førte til flere episoder av vold begått av medlemmer av Kirken. Brigham Young og andre ledere i Kirken var bekymret over åndelig selvtilfredshet, og holdt en rekke taler der de kalte de hellige til å omvende seg og fornye sine åndelige forpliktelser.33 Mange vitnet om at de ble bedre mennesker på grunn av denne reformasjonen.34

Amerikanerne på 1800-tallet var vant til heftig språkbruk, både religiøst og ellers. Gjennom hele århundret hadde vekkelsespredikanter brukt sterke bilder til å oppmuntre de uomvendte til å omvende seg og oppfordre frafalne til å ta seg sammen.35 Noen ganger under reformasjonen forkynte president Young, hans rådgiver Jedediah M. Grant og andre ledere med livlig retorikk for å advare mot ondskapen blant dem som falt fra eller motarbeidet Kirken. Med utgangspunkt i bibelvers, spesielt i Det gamle testamente, underviste lederne at noen synder var så alvorlige at gjerningspersonens blod ville måtte utgytes for å få tilgivelse.36 Denslags forkynnelse forverret forholdet mellom de siste dagers hellige og de relativt få ikke-mormonene i Utah, blant dem føderalt utnevnte tjenestemenn.

I begynnelsen av 1857 fikk USAs president James Buchanan rapporter fra noen av de føderale tjenestemennene som hevdet at guvernør Young og de siste dagers hellige i Utah gjorde opprør mot den føderale regjeringens myndighet. Et sterkt formulert notat fra Utahs lovgivende forsamling til den føderale regjeringen overbeviste føderale tjenestemenn om at rapportene var sanne. President Buchanan besluttet å erstatte Brigham Young som guvernør, og i det som ble kjent som Utah-krigen, sendte han en hærstyrke til Utah for å eskortere erstatteren hans. Siste dagers hellige fryktet at hærstyrken som nærmet seg – rundt 1500 soldater, med flere på vei – ville gjenoppta herjingene fra Missouri og Illinois og igjen drive de hellige fra deres hjem. I tillegg ble Parley P. Pratt, et medlem av De tolv apostlers quorum, drept i Arkansas i mai 1857. Nyheten om drapet – samt avisoppslag fra det østlige USA som hyllet forbrytelsen – nådde Utah i slutten av juni 1857.37 Etter disse hendelsene erklærte Brigham Young unntakstilstand i territoriet, ba misjonærer og nybyggere i omkringliggende områder om å komme tilbake til Utah, og ledet forberedelser for å forsvare seg mot hærstyrken. Utfordrende taler av president Young og andre ledere i Kirken, kombinert med den forestående ankomsten av en hærstyrke, bidro til å skape en stemning av frykt og mistenksomhet i Utah.38

Mountain Meadows-massakren

Da denne spenningen toppet seg i begynnelsen av september 1857, beleiret en gren av den territoriale militsen i Syd-Utah (bestående utelukkende av mormoner), sammen med noen indianere de rekrutterte, et vogntog med nybyggere på vei fra Arkansas til California. Mens vogntoget var på vei sydover fra Salt Lake City, hadde nybyggerne kranglet med lokale mormoner om hvor de kunne la kveget sitt beite. Noen medlemmer av vogntoget ble frustrert fordi de hadde problemer med å kjøpe sårt tiltrengt korn og andre forsyninger av lokale nybyggere, som hadde fått beskjed om å spare kornet sitt som en krigsforberedelse. Noen av nybyggerne følte seg så forurettet at de truet med å slutte seg til de militære styrkene som nærmet seg, for å kjempe mot de hellige.39

Selv om noen hellige ignorerte disse truslene, var det andre ledere og medlemmer av Kirken i Cedar City som tok til orde for vold. Isaac C. Haight, stavspresident og militsleder, sendte John D. Lee, en militsmajor, for å lede et angrep på nybyggerkompaniet. Da presidenten rapporterte planen til sin rådsforsamling, var det andre ledere som protesterte og ba om at han måtte avblåse angrepet og i stedet sende en ekspressrytter til Brigham Young i Salt Lake City for å få veiledning. Mennene Haight hadde sendt for å angripe nybyggerne, hadde imidlertid gjennomført planene sine før de fikk ordren om ikke å angripe. Nybyggerne forsvarte seg, og en beleiring fulgte.

I dagene som fulgte, eskalerte situasjonen, og medlemmer av mormonmilitsen planla og gjennomførte en overlagt massakre. De lokket nybyggerne frem fra kringvernet av vogner med et falskt våpenhvileflagg, og med hjelp av paiute-indianerne de hadde rekruttert, drepte de dem. Det første angrepet og den endelige massakren tok livet av til sammen 120 menn, kvinner og barn i en dal som kalles Mountain Meadows. Bare små barn – de som ble antatt å være for unge til å være i stand til å fortelle hva som hadde hendt – ble spart. Ekspressrytteren kom tilbake to dager etter massakren. Han hadde med seg et brev fra Brigham Young som ba lokale ledere om “ikke å blande seg borti” nybyggerne og la dem passere gjennom Syd-Utah.40 Militssoldatene prøvde å dysse ned forbrytelsen ved å legge hele skylden på lokale paiute-indianere, hvorav noen også var medlemmer av Kirken.

To siste dagers hellige ble til slutt utelukket fra Kirken for sin deltakelse, og en storjury som omfattet siste dagers hellige, reiste tiltale mot ni menn. Bare én deltaker, John D. Lee, ble dømt og henrettet for forbrytelsen, noe som ga næring til falske påstander om at massakren hadde blitt beordret av Brigham Young.

I de senere år har Kirken gjort en iherdig innsats for å finne ut så mye som mulig om massakren. På begynnelsen av 2000-tallet finkjemmet historikere fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historiske avdeling arkiver over hele USA etter historiske opptegnelser. Alle kirkeopptegnelser om massakren ble også gjort tilgjengelig for gransking. I den resulterende boken, som ble utgitt av Oxford University Press i 2008, konkluderte forfatterne Ronald W. Walker, Richard E. Turley jr. og Glen M. Leonard med at selv om hemningsløse prekener om utenforstående av Brigham Young, George A. Smith og andre ledere bidro til en fiendtlig stemning, beordret ikke president Young massakren. Det var snarere verbale konfrontasjoner mellom personer i vogntoget og bosettere i Syd-Utah som skapte stor uro, særlig med tanke på Utah-krigen og andre opphetede hendelser. En rekke tragiske avgjørelser av lokale ledere i Kirken – som også hadde viktige lederroller i det offentlige og i militsen i Syd-Utah – førte til massakren. 41

I tillegg til Mountain Meadows-massakren begikk noen siste dagers hellige andre voldelige handlinger mot et lite antall dissentere og utenforstående. Noen siste dagers hellige begikk voldshandlinger på siden av loven, spesielt på 1850-tallet, da frykt og spenninger var fremherskende i Utah-territoriet. Den opphetede retorikken Kirkens ledere rettet mot dissentere, kan ha fått disse mormonene til å tro at slike handlinger var berettiget.42 De som sto bak disse forbrytelsene, ble som regel ikke straffet. Likevel er mange påstander om slik vold ubegrunnet, og de som har skrevet negativt om Kirken, har klandret Kirkens ledere for mange uoppklarte forbrytelser eller mistenkelige dødsfall i det tidlige Utah.43

Konklusjon

Mange på 1800-tallet karakteriserte urettmessig de siste dagers hellige som et voldelig folk. Det store flertallet av siste dagers hellige, på 1800-tallet som i dag, levde imidlertid i fred med sine naboer og familier, og søkte fred i sine lokalsamfunn. Reisende på 1800-tallet kommenterte ofte den fred og orden som rådet i mormonenes lokalsamfunn i Utah og andre steder.44 Likevel forårsaket handlingene til relativt få siste dagers hellige død og skade, et frynsete forhold til andre, og skadet oppfatningen av mormoner som et fredelig folk.45

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige fordømmer voldelige ord og handlinger, og bekrefter sitt engasjement for å fremme fred i hele verden. I en tale om Mountain Meadows-massakren uttalte eldste Henry B. Eyring, som da var medlem av De tolv apostlers quorum: “Jesu Kristi evangelium, som vi slutter oss til, avskyr kaldblodige drap på menn, kvinner og barn. Det handler om fred og tilgivelse. Det som ble gjort her for lenge siden av medlemmer av vår kirke, representerer et forferdelig avvik, som ikke kan unnskyldes, fra den kristne lære og adferd”.46

Gjennom hele Kirkens historie har Kirkens ledere undervist at kristent disippelskap er en fredens vei. Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum forbandt de siste dagers helliges tro på Jesus Kristus med deres aktive engasjement for nestekjærlighet og fred med alle mennesker: “Verdens håp er Fredsfyrsten … Hva forventer så Herren av oss som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige? Som kirke må vi ‘[tale] imot krig og [forkynne] fred’. Hver for oss skulle vi ‘jage etter det som tjener til fred’. Vi skulle selv være fredsstiftere.”47

  1. Matteus 5:9; 3 Nephi 12:9.

  2. Lære og pakter 98:16.

  3. Mosiah 4:13.

  4. Lilburn W. Boggs, brev til John B. Clark, 27. okt. 1838, Mormon War Papers, Missouri State Archives. Én betydning av ordet utrydde på den tiden var “å fordrive fra et avgrenset område”. (Noah Webster, An American Dictionary of the English Language [New York: S. Converse, 1828], s.v. “exterminate.”)

  5. For vitenskapelige avhandlinger om disse utdrivelsene, se Stephen C. LeSueur, The 1838 Mormon War in Missouri (Columbia, MO: University of Missouri Press, 1987); og Alexander L. Baugh, A Call to Arms: The 1838 Mormon Defense of Northern Missouri, Dissertations in Latter-day Saint History (Provo, UT: Joseph Fielding Smith Institute for Latter-day Saint History; BYU Studies, 2000). Du finner de viktigste beretningene i John Whitmer, History, 39–67 og “A History, of the Persecution,” 1839–1840, i Karen Lynn Davidson, Richard L. Jensen og David J. Whittaker, red., Histories, Volume 2: Assigned Historical Writings, 1831–1847, bind 2 av historieserien av The Joseph Smith Papers, redigert av Dean C. Jessee, Ronald K. Esplin og Richard Lyman Bushman (Salt Lake City: Church Historian’s Press, 2012), 52–76, 202–86.

  6. Joseph Young, Affidavit, Adams Co., IL, 4. juni 1839, L. Tom Perry Special Collections, Harold B. Lee Library, Brigham Young University, Provo, Utah; Beth Shumway Moore, Bones in the Well: The Haun’s Mill Massacre, 1838, A Documentary History (Norman, OK: Arthur H. Clark Company, 2006).

  7. Parley P. Pratt, vitnesbyrd, 1. juli 1843, s. 4, Nauvoo, IL, Records, Church History Library, Salt Lake City; Hyrum Smith, vitnesbyrd, 1. juli 1843, s. 24, Nauvoo, IL, Records, Church History Library, Salt Lake City.

  8. Siste dagers hellige skrev senere nesten tusen begjæringer og beedigede skriftlige erklæringer om sine lidelser. En begjæring til Missouris delstatsforsamling skrevet av flere av Kirkens ledere og medlemmer, beskrev forskjellige tilfeller av vold, herunder Hawn’s Mill-massakren, og redegjorde i detalj for ødeleggelsen av eiendom: “Mye eiendom ble ødelagt av soldatene mens de oppholdt seg i byen. De brant blant annet tømmer, rekkverk, maislagre, kledningsbord osv., de brukte korn og høy, plyndret hus, drepte storfe, sauer og griser, i tillegg til å ta hester som ikke var deres egne, og alt dette uten hensyn til eierne, eller å spørre noen. Samtidig ble menn mishandlet og kvinner fornærmet og misbrukt av soldatene.” (Edward Partridge og andre, 10. des. 1838, begjæring til delstatsforsamlingen i Missouri, i Clark V. Johnson, red., Mormon Redress Petitions: Documents of the 1833–1838 Missouri Conflict [Provo, UT: Brigham Young University Religious Studies Center, 1992], 18.)

  9. Jeffrey N. Walker, “Mormon Land Rights in Caldwell and Daviess Counties and the Mormon Conflict of 1838: New Findings and New Understandings,” BYU Studies 47, nr. 1 (2008): 5–55.

  10. Karen Lynn Davidson, David J. Whittaker, Mark Ashurst-McGee og Richard L. Jensen, red., Histories Volume 1: Joseph Smith Histories, 1832–1844, bind 1 av historieserien av The Joseph Smith Papers, redigert av Dean C. Jessee, Ronald K. Esplin og Richard Lyman Bushman (Salt Lake City: Church Historian’s Press, 2012), 498n25.

  11. Du finner en detaljert beretning om utdrivelsen fra Missouri i 1838–1839 i William G. Hartley, “The Saints’ Forced Exodus from Missouri,” i Richard Neitzel Holzapfel og Kent P. Jackson, red., Joseph Smith: The Prophet and Seer (Provo, UT: Brigham Young University Religious Studies Center, 2010), 347–89.

  12. Lære og pakter 121:1, 6.

  13. Thomas Ford, brev til Joseph Smith og andre, 22. juni 1844, Joseph Smith Collection, Church History Library, Salt Lake City.

  14. Richard E. Bennett, Mormons at the Missouri, 1846–1852: “And Should We Die …” (Norman, OK: University of Oklahoma Press, 1987), 141.

  15. Glen M. Leonard, Nauvoo: A Place of Peace, A People of Promise (Salt Lake City and Provo, UT: Deseret Book and Brigham Young University Press, 2002), 600–621.

  16. Thomas L. Kane, The Mormons: A Discourse Delivered before the Historical Society of Pennsylvania: 26. mars 1850 (Philadelphia: King & Baird, 1850), 9–10. Kanes uttalelse kom under et foredrag han holdt fire år etter sitt besøk til leirene. Hans samtidige brev til familien, skrevet fra de største flyktningleirene i Iowa i juli og august 1846, gjenspeiler lignende synspunkter. Han klaget overfor sine foreldre at et folk som er “så uskyldige, i vårt 19. århundre, for sin tros skyld skulle bli slått, ranet, skjendet og drept”. (Thomas L. Kane, brev til John K. Kane og Jane D. Kane, 20.-23. juli 1846, Thomas L. Kane Papers, American Philosophical Society.)

  17. Marvin S. Hill, Quest for Refuge: The Mormon Flight from American Pluralism (Salt Lake City: Signature Books, 1989), 41–44, 101–2; Kenneth H. Winn, Exiles in a Land of Liberty: Mormons in America, 1830–1846 (Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1989), 96–105, 145, 154–56.

  18. Se for eksempel “Prospects of the Church,” The Evening and the Morning Star, mars 1833, [4]; “Extract, from the Private Journal of Joseph Smith jr.,” Times and Seasons, nov. 1839, 9, tilgjengelig på josephsmithpapers.org (kun på engelsk); og Parley P. Pratt, History of the Late Persecution Inflicted by the State of Missouri upon the Mormons (Detroit, MI: Dawson & Bates, 1839), iv–v, tilgjengelig på josephsmithpapers.org (kun på engelsk).

  19. Om borgervern på siden av loven i Amerika, se Paul A. Gilje, Rioting in America (Bloomington: Indiana University Press, 1996); David Grimsted, American Mobbing, 1828–1861: Toward the Civil War (New York: Oxford University Press, 1998). Faglitteraturen om vold inspirert av religion eller religiøs retorikk er omfattende. For refleksjoner om emnet generelt, se R. Scott Appleby, The Ambivalence of the Sacred: Religion, Violence, and Reconciliation (Lanham, MD: Rowman & Littlefield, 2000). For studier som fokuserer på 1800-tallets Amerika, særlig religiøst inspirert vold i Sørstatene, se Donald G. Mathews, “Lynching Is Part of the Religion of Our People: Faith in the Christian South,” i Beth Barton Schweiger and Donald G. Mathews, red., Religion in the American South: Protestants and Others in History and Culture (Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press, 2004), 153–94; Orlando Patterson, Rituals of Blood: Consequences of Slavery in Two American Centuries (Washington DC: Civitas/Counterpoint, 1998); Edward J. Blum and W. Scott Poole, red., Vale of Tears: New Essays on Religion and Reconstruction (Macon, GA: Mercer University Press, 2005); og Patrick Q. Mason, The Mormon Menace: Violence and Anti-Mormonism in the Postbellum South (New York: Oxford University Press, 2011).

  20. Militia Act of 1792, 1 Stat. chap. 33 (1792).

  21. For en klassisk studie av vold i Amerikas nybyggerområder, se Richard Maxwell Brown, Strain of Violence: Historical Studies of American Violence and Vigilantism (New York: Oxford University Press, 1975).

  22. Danittene betraktet dette tyveriet som tilegnelse av nødvendige varer i krigstid. (Se Baugh, Call to Arms, 36–43; Richard Lyman Bushman, Joseph Smith: Rough Stone Rolling, med hjelp av Jed Woodworth [New York: Knopf, 2005], 349–55; Dean C. Jessee, Mark Ashurst-McGee og Richard L. Jensen, red., Journals, Volume 1: 1832–1839, bind 1 av dagbokserien av The Joseph Smith Papers, redigert av Dean C. Jessee, Ronald K. Esplin og Richard Lyman Bushman [Salt Lake City: Church Historian’s Press, 2008], 231, 292–93, tilgjengelig på josephsmithpapers.org (kun på engelsk); og “Danites (kun på engelsk),” The Joseph Smith Papers, lest 23. jan. 2014.)

  23. Leonard, Nauvoo, 374–75.

  24. Se Ronald W. Walker, “Toward a Reconstruction of Mormon and Indian Relations, 1847 to 1877,” BYU Studies 29, nr. 4 (høsten 1989): 23–42 og Sondra Jones, “Saints or Sinners? The Evolving Perceptions of Mormon-Indian Relations in Utah Historiography,” Utah Historical Quarterly 72, nr. 1 (vinteren 2004): 19–46. Brigham Young var territoriets guvernør fra 1850–1857 og territoriets forvalter i indianersaker fra 1851 til 1857.

  25. Se Howard A. Christy, “The Walker War: Defense and Conciliation as Strategy,” Utah Historical Quarterly 47, nr. 4 (høsten 1979): 395–420.

  26. Om kulturelle misforståelser mellom mormoner og indianere, se Marlin K. Jensen, “The Rest of the Story: Latter-day Saint Relations with Utah’s Native Americans,” Mormon Historical Studies 12, nr. 2 (høsten 2011): 16–25.

  27. Brigham Young, brev til Isaac Higbee, 18. okt. 1849, Brigham Young Office Files, Church History Library, Salt Lake City.

  28. Historian’s Office General Church Minutes, 31. januar 1850, Church History Library, Salt Lake City.

  29. D. Robert Carter, Founding Fort Utah: Provo’s Native Inhabitants, Early Explorers, and First Year of Settlement (Provo, UT: Provo City Corporation, 2003), 52, 114–15, 135, 142, 145, 153–57, 163, 227. Samtidige kilder viser at antall indianere som døde, var mellom 24 og 40, men en mye senere beretning anslår dødstallet blant ute-indianerne til rundt 100. (Se Epsy Jane Williams, Autobiography, [1], Church History Library, Salt Lake City; og Jared Farmer, On Zion’s Mount: Mormons, Indians, and the American Landscape [Cambridge, MA, and London: Harvard University Press, 2008], 67–77.)

  30. Se Albert Winkler, “The Circleville Massacre: A Brutal Incident in Utah’s Black Hawk War“, Utah Historical Quarterly 55, nr. 1 (vinteren 1987): 4–21.

  31. Du finner en oversikt over siste dagers helliges forhold til indianerne i Jensen, “Latter-day Saint Relations with Utah’s Native Americans,” 16–25; se også Ronald W. Walker, “Wakara Meets the Mormons, 1848–52: A Case Study in Native American Accommodation,” Utah Historical Quarterly 70, nr. 3 (sommeren 2002): 215–37.

  32. Jensen, “Latter-day Saint Relations with Utah’s Native Americans,” 23.

  33. Om “reformasjonen”, se Paul H. Peterson, “The Mormon Reformation of 1856–1857: The Rhetoric and the Reality,” Journal of Mormon History 15 (1989): 59–87.

  34. Se for eksempel John Brown, dagbok, 27. nov. og 11. des. 1856 og 1. jan. 1857, 202–6, Church History Library, Salt Lake City; Benjamin F. Johnson, selvbiografi, des. 1856, 198, Church History Library, Salt Lake City; No Place to Call Home: The 1807–1857 Life Writings of Caroline Barnes Crosby, Chronicler of Outlying Mormon Communities, red. Edward Leo Lyman og andre (Logan, UT: Utah State University Press, 2005), 442; og Hannah Tapfield King, selvbiografi, 16. mars-9.april 1857, Church History Library, Salt Lake City.

  35. For blanding av religiøst språk med vold gjennom hele USAs historie, se John D. Carlson og Jonathan H. Ebel, red., From Jeremiad to Jihad: Religion, Violence, and America (Berkeley: University of California Press, 2012). Voldsom retorikk ble ofte brukt på den politiske arena også. I 1857 fordømte for eksempel senator i Illinois, Stephen A. Douglas, strengt mormonenes “forræderiske, motbydelige og bestialske praksis”. Å beskytte dem som praktiserte polygami, sa Douglas, var en “skam for landet – en skam for menneskeheten – en skam for sivilisasjonen”. Han fortsatte: “Kniven må anvendes på denne fordervelige, motbydelige kreften som gnager inn til selve kjernen av statslegemet. Den må skjæres ut ved røttene og brennemerkes av den strenge og urokkelige lovens glødende jern”. Det mest provoserende språket ble redigert og dempet i den offisielle versjonen. (Se “Great Rally of the People,” Marshall County [Indiana] Democrat, 25. juni 1857, [1]; Remarks of the Hon. Stephen A. Douglas, on Kansas, Utah, and the Dred Scot Decision [Chicago: Daily Times Book and Job Office, 1857], 11–15; “Senator Douglas’ Speech in Illinois,” New York Herald, 22. juni 1857, 2; og Robert W. Johannsen, Stephen A. Douglas [Champaign, IL: University of Illinois Press, 1997], 568–69.)

  36. Se for eksempel Brigham Young, i Journal of Discourses, 4:53–54; og Heber C. Kimball, i Journal of Discourses, 7:16–21. Dette prinsippet, som ble kjent som blodsoning, var en gjenganger i retorikken mot Kirken på 1800-tallet. Mens mange av de overdrevne påstandene som dukket opp i den populære pressen og negativ litteratur om Kirken, er lette å motbevise, er det sannsynlig at det i minst ett tilfelle var noen siste dagers hellige som omsatte denne retorikken i handling. Ikke desto mindre synes de fleste siste dagers hellige å ha forstått at talene om blodsoning var, slik historikeren Paul Peterson uttrykte det, “overdrivelse eller brannfakler” som “sannsynligvis hadde til hensikt å skremme Kirkens medlemmer til å innrette seg etter de siste dagers helliges prinsipper. For hellige med gode intensjoner var de beregnet på å føre til uro, selvransakelse og til slutt omvendelse. For dem som nektet å innrette seg etter mormonenes normer, var håpet at slike illevarslende trusler ville fremskynde deres avreise fra territoriet”. (Se Isaac C. Haight, brev til Brigham Young, 11. juni 1857, Brigham Young Office Files; Peterson, “Mormon Reformation of 1856–1857,” 67, 84n66; se også Encyclopedia of Mormonism, 5 bind [1992], “Blood Atonement,” 1:131.)

  37. Om drapet på Parley P. Pratt, se Terryl L. Givens og Matthew J. Grow, Parley P. Pratt: The Apostle Paul of Mormonism (New York: Oxford University Press, 2011), 366–91; om forholdet mellom nyheten om drapet og massakren, se Richard E. Turley jr., “The Murder of Parley P. Pratt and the Mountain Meadows Massacre,” i Gregory K. Armstrong, Matthew J. Grow og Dennis J. Siler, red., Parley P. Pratt and the Making of Mormonism (Norman, OK: Arthur H. Clark Company, 2011), 297–313.

  38. Om Utah-krigen, se William P. MacKinnon, red., At Sword’s Point, Part 1: A Documentary History of the Utah War to 1858 (Norman, OK: Arthur H. Clark Company, 2008); og Matthew J. Grow, “Liberty to the Downtrodden”: Thomas L. Kane, Romantic Reformer (New Haven: Yale University Press, 2009), 149–206.

  39. Noe av nybyggernes kveg døde langs ruten gjennom Utah, noe som ytterligere forverret deres følelse av å ha blitt forurettet. (Richard E. Turley jr., “The Mountain Meadows Massacre, (kun på engelsk)” Ensign, sep. 2007, 14–18.)

  40. Brigham Young, brev til Isaac C. Haight, 10. sep. 1857, Letterbook, bind 3, s. 827–28, Brigham Young Office Files.

  41. Ronald W. Walker, Richard E. Turley jr. og Glen M. Leonard, Massacre at Mountain Meadows (New York: Oxford University Press, 2008). Mye er skrevet om Mountain Meadows-massakren. En klassisk studie er Juanita Brooks, The Mountain Meadows Massacre (Stanford, CA: Stanford University Press, 1950). Se også Richard E. Turley jr., “The Mountain Meadows Massacre, (kun på engelsk)” Ensign, sep. 2007, 14–21; og BYU Studies 47, nr. 3 (2008), en spesialutgave som er viet til emnet, tilgjengelig på byustudies.byu.edu.

  42. Se for eksempel Polly Aird, Mormon Convert, Mormon Defector: A Scottish Immigrant in the American West, 1848–1861 (Norman, OK: Arthur H. Clark Company, 2009); og Walker, Turley og Leonard, Massacre at Mountain Meadows, 42–43, 93. Tvetydige instruksjoner fra Kirkens ledere kan også ha bidratt til noen voldsepisoder. (Se for eksempel Ardis E. Parshall, “‘Pursue, Retake & Punish’: The 1857 Santa Clara Ambush,” Utah Historical Quarterly 73, nr. 1 [Winter 2005]: 64–86.)

  43. George Q. Cannon til Brigham Young, 23. mars 1876, Brigham Young Office Files. I desember 1875 hadde for eksempel Salt Lake Daily Tribune en halv spalte om Sam D. Sirrines forsvinning -han var politimann i Salt Lake City. Uten å fremlegge noen bevis, meldte Tribune at Sirrine måtte ha blitt drept (“blodsonet”) av mormonenes ledere som gjengjeldelse for drapet på en lege ved navn J. King Robinson. Noen år senere ble det oppdaget at Sirrine bodde i California. (“Sam D. Sirrine,” Salt Lake Daily Tribune, 5. des. 1875; “District Attorney Howard Discovers a Long Lost Danite,” Salt Lake Daily Herald, 17. juli 1877; “That Danite,” Salt Lake Daily Herald, 18. juli 1877.)

  44. Franklin Buck, en gruvearbeider som ikke var medlem av Kirken, besøkte for eksempel flere byer i Syd-Utah i 1871. Han skrev: “Mormonene er de kristne, og vi er hedningene. I Pioche [i Nevada] har vi to domstoler, en masse sheriffer og polititjenestemenn og et fengsel til å tvinge folk til å gjøre det rette. Det er slåssing hver dag, og en mann blir drept nesten hver uke … I disse mormonbyene er det ingen domstoler, ingen fengsler … Alle vanskeligheter blir avgjort av eldstene og biskopen. Istedenfor at alle prøver å få den andre hengt, samarbeider de”. (Franklin A. Buck, A Yankee Trader in the Gold Rush: The Letters of Franklin A. Buck, Katherine A. White, red. [Boston: Houghton Mifflin Company, 1930], 235; se også William Chandless, A Visit to Salt Lake; Being a Journey across the Plains and a Residence in the Mormon Settlements at Utah [London: Smith, Elder, and Co., 1857], 181; og Richard F. Burton, The City of the Saints, and Across the Rocky Mountains to California [New York: Harper & Brothers, 1862], 214, 224.)

  45. Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum svarte på noen av disse påstandene i 1889: “Vi erklærer herved som fullstendig usann den anklage at vår kirke støtter eller tror på drap på personer som forlater Kirken eller faller fra dens læresetninger. Vi ville betrakte en straff av denne karakter for en slik handling med ytterste forferdelse. Det er avskyelig for oss og stikk i strid med de grunnleggende prinsipper i vår tro”. (Offisiell erklæring, 12. des. 1889, i James R. Clark, red., Messages of the First Presidency of the Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 1833–1964, 6 bind [Salt Lake City: Bookcraft, 1966], 3:185.)

  46. Henry B. Eyring, tale, 11. sep. 2007, tilgjengelig på mormonnewsroom.org.

  47. Russell M. Nelson, “Salige er de som stifter fred, (kun på engelsk)” Liahona, nov. 2002, 40; sitat fra Lære og pakter 98:16 og Romerne 14:19.