Kapittel 19

Lederskap

“Hvis dere skal kunne gi fremtidig lederskap for Kirken, [deres] land og deres eget hjem, må dere stå fast i troen, urokkelig i møte med det onde.”

Fra Ezra Taft Bensons liv

Ezra Taft Benson begynte i sin ungdom å lære å bli en leder. Da han var nesten 13 år gammel, ble hans far kalt på misjon. Som eldste barn i familien, påtok Ezra seg mye av lederansvaret på familiegården i løpet av sin fars fravær. Flere år senere, da han ble kalt til å virke i Den britiske misjon, ble han grenspresident og president for Newcastle Conference (omtrent som et distrikt i dag). Senere virket han i tre stavspresidentskap – én gang som rådgiver, én gang en kort periode som stavspresident, og én gang en lengre periode som stavspresident. I sin yrkeskarriere hadde han mange lederstillinger i landbruket. Fordi han ble leder og ekspert på landbruk, ba president Dwight D. Eisenhower ham om å tjenestegjøre i den høyeste landbruksstillingen i USA. I åtte år arbeidet han sammen med president Eisenhower som USAs landbruksminister.

Før han ble Kirkens president, virket president Benson i 12 år som president for De tolv apostlers quorum. Quorumsmedlemmene hadde stor respekt for ham som sin leder. Eldste Bruce R. McConkie “fortalte ofte familiemedlemmer at han aldri hadde sett maken til president Bensons administrative evner i Kirken”.¹

Som leder for De tolv, oppfordret president Benson quorumsmedlemmene til å uttrykke sine tanker åpent, selv om han hadde en annen oppfatning. Da eldste Russell M. Nelson var nytt medlem av quorumet, tenkte han kanskje at han ikke burde si sin mening. “Men [president Benson] ville ikke ha noe av det,” sa han. “Hvis jeg forholdt meg taus om noe, halte han det faktisk ut av meg.”²

Selv om president Benson ønsket alles mening, lot han ikke diskusjoner spore av. President Howard W. Hunter sa at han “visste hvordan han fikk til en åpen og ærlig diskusjon fra Brødrene, og [han var] i stand til å lede og kontrollere den og komme frem til en enstemmig avgjørelse som alle sto sammen om”.³ Når “han følte at vi hadde snakket nok om et emne, pleide han å si: ‘Jeg tror vi har slått nok høy nå. La oss pakke litt høyballer’ og komme til en løsning.”⁴

President Benson brydde seg om dem han ledet, og han underviste ved eksempel. “Jeg kjenner ingen som er mer hensynsfull overfor sine kolleger eller mer opptatt av deres trivsel,” sa president Gordon B. Hinckley. “Han ber ikke andre om å gjøre noe som han ikke er villig til å gjøre selv, men setter heller et eksempel på tjeneste for oss andre å følge.”⁵ President Benson var også effektiv til å delegere arbeid til andre, undervise og bygge dem opp gjennom denne prosessen.

På den generalkonferansen hvor president Benson ble oppholdt som Kirkens president, uttrykte president Gordon B. Hinckley sin overbevisning om at Herren hadde valgt og forberedt president Benson til å lede Kirken:

“Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at det var Herren som valgte Ezra Taft Benson til medlem av De tolvs råd for nesten 43 år siden. Det er Herren som i løpet av disse årene har prøvet og disiplinert ham, instruert og forberedt ham…

Som en som kjenner ham og som står ved hans side, bærer jeg vitnesbyrd om at han er en mann av stor tro, som er prøvet som leder, som har dyp kjærlighet til Herren og hans verk, og kjærlighet til Guds sønner og døtre overalt. Han er en mann som har vist sin kapasitet.”⁶

President Ezra Taft Benson og hans rådgivere i Det første presidentskap: President Gordon B. Hinckley (venstre) og president Thomas S. Monson (høyre)

Ezra Taft Bensons læresetninger

Effektive ledere står fast i troen, og setter et godt eksempel.

Styrken i Kristi lederskap kom av den utfordring som hans eksempel bød på. Hans opprop lød: “Kom, følg meg!” …Hans [suksess med å oppnå] menneskers lojalitet og hengivenhet til rettferdighetens prinsipper var avhengig av kjærlighet som den store motivasjonsfaktor. Han hjalp oss å innse at de gudlignende egenskapene som kjemper om å komme til uttrykk i hver enkelt av oss, kan bli strålende, levende realiteter. Hans eksempel fortsetter som menneskehetens største håp og styrke.⁷

Hvis dere skal kunne gi fremtidig lederskap for Kirken, [deres] land og deres eget hjem, må dere stå fast i troen, urokkelig i møte med det onde, og som Paulus sa: “Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” (Efeserne 6:11-12.)⁸

Våre unge trenger færre kritikere og flere forbilder. Dere er forbildene som de vil se på for å finne et mønster i livet som de kan følge og overholde. De vil trenge den inspirasjon som kan komme fra dere når dere fullt ut retter dere etter evangeliets læresetninger.⁹

Folk reagerer positivt på effektivt lederskap.

Ydmykhet

Ett av kjennetegnene på godt lederskap har alltid vært og vil alltid være ydmykhet.¹⁰

Åndelig styrke

Åndelig styrke fremmer positiv tenkning, positive idealer, gode vaner, gode holdninger og god innsats. Dette er egenskaper som fremmer visdom, fysisk og psykisk velvære, og andres entusiastiske aksept og respons.¹¹

Bare de rettskafne har evne til å løfte og oppmuntre hverandre til større tjeneste, til større prestasjoner, til større styrke.¹²

Inspirasjon er avgjørende for å kunne lede på en god måte… Vi må ha inspirasjonens ånd enten vi underviser (L&p 50:13-14) eller leder i Kirken (L&p 46:2).¹³

Det finnes ingen tilfredsstillende erstatning for Ånden.¹⁴

Kunnskap

En sann leder forsøker å holde seg godt informert. Han handler ifølge prinsipper, ikke egennytte. Han prøver å lære av all menneskelig erfaring målt mot åpenbarte prinsipper for guddommelig visdom.¹⁵

En av de beste måter for en leder å forstå korrekte prinsipper på, er å ha grundig kjennskap til og forståelse av skriftstedene og den aktuelle håndboken. De fleste situasjoner har funnet sted før, kanskje mange ganger, og retningslinjer og fremgangsmåter for å håndtere problemet er allerede trukket opp. Det er derfor alltid klokt å henvende seg til og være kjent med de eksisterende skrevne instruksjonene og retningslinjene Kirken har når spørsmålene oppstår.¹⁶

Ledere blir rådet til å studere Kirkens læresetninger for å kunne formidle våre læresetninger til andre på en fullgod måte. For å anvende apostelen Paulus ordbruk, forventer vi at dere skal være en “arbeider som ikke har noe å skamme seg over” (2 Timoteus 2:15).¹⁷

Lojalitet

En god leder forventer lojalitet. Han er lojal tilbake. Han støtter dem som han har gitt en oppgave. Lojaliteten strekker seg utover det som hører inn under pliktens kall. Han er lojal når æresbevisninger kommer til dem han virker sammen med. Han er stolt når de lykkes. Han overprøver ikke en avgjørelse uten først å rådføre seg med den hvis avgjørelse han overprøver. Han gjør ikke en medarbeider forlegen foran andre. Han er ærlig og åpen med ham.¹⁸

Fellesskap

Vi må være “forenet slik det celestiale rikes lov forlanger. Og Sion kan ikke bygges opp med mindre det skjer ved de prinsipper som tilhører det celestiale rikes lov”. (L&p 105:4-5.) Blant de nødvendige prinsippene og egenskapene er et forenet sinn og hjerte. “Jeg sier til dere: Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine,” er Frelserens befaling til sin kirke i vår tid (L&p 38:27; Johannes 17:20-23). Ingen steder er dette kravet mer avgjørende enn blant dem han har kalt til å presidere i hele hans rike.¹⁹

Kjærlighet og uttrykk for tillit

Kjærlighet til andre er avgjørende for effektivt lederskap. Er du glad i dem du arbeider sammen med? Er du klar over at sjeler er av stor verd i Guds øyne (L&p 18:10)? Har du tro på ungdommene? Pleier du å berømme deres gode egenskaper og rose dem for deres prestasjoner? Eller har du en kritisk holdning til dem på grunn av deres feil?²⁰

Å ikke høre et ord fra vår leder om det arbeidet vi har fått tildelt, kan av og til være enda verre en kritikk. Små kommentarer eller tips som er oppriktige og konkrete, hjelper mye underveis.²¹

Vi vet… at tiden en leder bruker på personlig kontakt med medlemmene, er mer produktiv enn tiden han bruker på møter og administrative oppgaver. Personlig kontakt er nøkkelen til at det inaktive medlemmet skal bli omvendt til evangeliet.²²

Ikke minst i Kirken gir det å spørre bedre resultater enn å beordre – bedre følelser også. Husk å fortelle hvorfor. Følg opp for å se hvordan det går. Vis takknemlighet når noen er flinke til å følge instruksjonene de har fått. Uttrykk tillit når det kan gjøres oppriktig. Når noe går galt, er det lurt å se tilbake og prøve å finne ut hvor du selv mislyktes – og ikke være redd for å innrømme at du gjorde det. Husk at våre medlemmer er frivillige arbeidere med fri vilje. De elsker også Herren og hans arbeid. Vær glad i dem. Verdsett dem. Når du blir fristet til å refse en medarbeider, la det være. Prøv en interessant utfordring og en klapp på skulderen i stedet. Vår Faders barn over hele verden er i hovedsak gode. Han elsker dem. Det skulle vi også.²³

Folk liker ikke å bli tvunget til å gjøre noe, selv om det er til deres eget beste. De reagerer imidlertid positivt på effektivt lederskap.²⁴

Gode ledere delegerer klokt.

Frelserens eksempel på delegering

Selve verdens grunnvoll ble lagt ved delegert myndighet. Mange ganger minnet Jesus folk på at hans oppgave på jorden ble utført ved delegert myndighet. Gjenopprettelsen av hans Kirke begynte ved delegert myndighet.

Da han talte til jødene i synagogen, fortalte Jesus dem at han var utsendt av sin Fader: “For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg” (Johannes 6:38).²⁵

Jesus gir oss fasiten på god administrasjon gjennom behørig delegering… Mange av hans utsendte misjonærer reiste uten pung eller skreppe. Mange led store vanskeligheter når de gjennomførte hans instruksjoner. Noen av dem led en grusom død i hans tjeneste. Men hans utsendte disipler gikk ut i verden dristige som løver på hans befaling. De oppnådde ting de aldri hadde drømt om. Ingen leder har noensinne motivert menn og kvinner slik han gjorde.²⁶

Jesu Kristi Kirke utvikler ledere ved å engasjere folk som får delegert myndighet. Da [Jesus] var på jorden, kalte han tolv apostler til å hjelpe seg å lede Kirken. Han kalte også De sytti. Han delegerte [til] andre. Det var ingen tilskuere i hans kirke. Alle skulle engasjeres i å hjelpe til med å bygge opp riket. Og når de bygget opp riket, bygget de opp seg selv.

Jesus ønsket å opphøye den enkelte…

Jesus tok sikte på å gjøre hver mann til en konge, til å utvikle ham til en leder for evigheten. På den minneverdige kvelden etter det siste måltid, sa han til de elleve: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.” (Johannes 14:12.) Ved å delegere ønsket Jesus å bygge opp den enkelte, ikke undertrykke. Og over hele Kirken i dag utvikler menn og kvinner seg i stillinger som er delegert til dem.²⁷

Under sitt virke på jorden delegerte Jesus Kristus myndighet til sine tolv apostler.

Delegering i våre organisasjoner

God ledelse innebærer å delegere myndighet. Å delegere en del av arbeidsmengden hjelper deg og din organisasjon. Effektiv ledelse er kunsten å mangfoldiggjøre deg selv gjennom andre.²⁸

Klok delegering krever ydmyk forberedelse, akkurat som effektiv undervisning eller forkynnelse. Herren gjør dette klart med følgende ord: “Og Ånden skal bli gitt dere ved troens bønn, og hvis dere ikke mottar Ånden, skal dere ikke undervise” (L&p 42:14). Og vi kan legge til at vi ikke skulle delegere uten Ånden.²⁹

En klok leder i Kirken i dag vil ikke prøve å gjøre jobben alene, og dermed gi inntrykk av at ingen andre er helt kvalifisert. Og når han delegerer, vil han forsikre vedkommende som han har delegert til, om at han har hans fulle støtte.³⁰

Når ansvaret er gitt, vil lederen hverken glemme personen som fikk oppdraget, eller oppdraget han fikk. Han følger interessert med, men uten å “titte over skulderen”. Han gir konkret ros når det er på sin plass. Han gir nyttig oppmuntring når det trengs. Når han føler at oppgaven ikke blir gjort, og en endring er nødvendig, handler han med mot og fasthet, men også med vennlighet. Når en tjenesteperiode er over, gir han anerkjennelse og takk.³¹

Ingen klok leder mener at alle gode ideer kommer fra ham selv. Han inviterer til forslag fra dem han leder. Han lar dem føle at de er en viktig del av beslutningsprosessen. Han lar dem føle at de gjennomfører sine retningslinjer, ikke bare hans.³²

Kirkens ledere er redskaper i Guds hender, og skulle søke Ånden for å kunne lede og bygge opp andre.

I Kirken i dag får en leder som regel i ytelse det han egentlig forventer. Han må tenke stort. Han skulle forsikre dem han gir oppgaver, om at i Herrens tjeneste har de enda større evner enn i vanlige oppgaver. Det er umulig å mislykkes i Herrens arbeid når [vi] gjør [vårt] beste. Vi er bare redskaper. Dette er Herrens verk. Dette er hans kirke, hans evangelieplan. Det er hans barn vi arbeider med. Han vil ikke tillate oss å mislykkes såfremt vi gjør vår del. Han vil styrke oss endog utover våre egne talenter og evner når det er nødvendig. Dette vet jeg.³³

Vi må huske på at… Kirken… ikke er næringslivet. Dens suksess måles i form av frelste sjeler, ikke i resultatregnskap. Vi må naturligvis være effektive og produktive, men vi må også holde fokus på evige mål. Vær forsiktig med å anvende verdslige metoder og terminologi på hellige prestedømsfunksjoner. Husk at rasjonelle problemløsningsmetoder, selv om de kan være nyttige, ikke alene vil være tilstrekkelig i rikets arbeid. Guds arbeid må utføres ved tro, bønn og ved Ånden, “og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud” (L&p 50:18).³⁴

Hele hensikten med Kirken er å bygge opp menn og kvinner som vil være guddommelige i sine holdninger og i sine egenskaper og i sine idealer.³⁵

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Benson sa at ledere skulle være et godt eksempel (se del 1). Hvorfor er eksemplets makt så stor? Hvordan har rettferdige lederes eksempel påvirket deg?
Studer egenskapene til gode ledere som er forklart i del to. Hvordan tror du folk reagerer positivt på den slags lederskap? Tenk over hva du kan gjøre for å utvikle disse egenskapene.
President Benson sa at Kirkens ledere skulle følge Frelserens eksempel med hensyn til å delegere (se del 3). Hvordan bidrar delegering til å bygge opp Guds rike? På hvilke måter har du hatt nytte av ansvarsoppgaver som har blitt delegert til deg?
Hvordan kan vår tjeneste i Kirken forandre seg når vi husker at “dette er Herrens verk” og at “det er hans barn vi arbeider med”? (Se del 4.) Hva har du opplevd når du har virket som et redskap i Herrens hender for å hjelpe andre mennesker?

Aktuelle skriftsteder

2 Mosebok 18:13-26; Matteus 5:13-16; Lukas 22:31-32; Alma 17:1-11; L&p 38:23-27

Hjelp til undervisningen

“Det rører ved et menneske at det blir satt pris på deres bidrag. Du kan gjøre deg spesielt flid med å anerkjenne en persons kommentarer og, om mulig, gjøre kommentarene til en del av klassediskusjonen” (Undervisning, intet større kall, 35).