Ezra Taft Bensons liv og virke
Reisende på motorveien mellom Logan, Utah og Whitney, Idaho ble vitne til noe uvanlig den 4. juni 1994. De så mennesker som sto oppstilt langs deler av den 39 kilometer lange strekningen. Dagen etter forklarte eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum hvorfor folk hadde samlet seg der. De hadde ventet på en begravelseskortesje som fraktet president Ezra Taft Bensons legeme til kirkegården i hjembyen etter minnehøytideligheten i Salt Lake City, Utah. Eldste Hales beskrev situasjonen:
“Kortesjens kjøretur til Whitney, Idaho var en rørende hyllest til en Guds profet.
Det var en hyllest av medlemmer av Kirken da de stilte seg opp langs motorveien og sto på overganger langs veien. Noen var kledd i sine beste søndagsklær på en lørdag ettermiddag. Andre stoppet bilen av respekt og sto ærbødig mens de ventet på at profeten skulle passere. Bønder sto på jordene sine med hatten over hjertet. Trolig enda mer betydningsfullt var det at de unge guttene tok av seg baseball-luene sine og holdt dem over hjertet. Flagg vinket farvel idet profeten kom forbi. Det var skilt med teksten: ‘Vi elsker president Benson.’ På andre sto det: ‘Les Mormons bok.’”1
Dette uttrykket av hengivenhet var virkelig en hyllest, men den var mer enn det. Den var synlig bevis på at menneskers liv hadde blitt forandret fordi de hadde fulgt rådene fra en profet. Og de som samlet seg langs motorveien, representerte mange flere. Fra Ezra Taft Benson ble født i nærheten Whitney, Idaho, og til hans jordiske levninger ble gravlagt der, var han et redskap i Herrens hender, reiste over hele verden og hjalp millioner å komme til Kristus.
Lærdommer fra familiens gård
4. august 1899 tok Sarah Dunkley Benson og George Taft Benson jr. imot sitt førstefødte barn. De kalte ham Ezra Taft Benson, etter hans oldefar, eldste Ezra T. Benson, som hadde vært medlem av De tolv apostlers quorum.
Ezra ble født i det to rom store gårdshuset som hans far hadde bygget året før. Forløsningen var lang og vanskelig, og legen trodde ikke det 5300 gram store barnet ville overleve. Men barnets bestemødre var av en annen oppfatning. De fylte to gryter med vann – én varm og den andre kald – og dyppet barnebarnet vekselvis i hver gryte til han begynte å gråte.
Ezra Taft Benson som spedbarn, 1900
Unge Ezra Taft Benson, ofte kalt “T” av familiemedlemmer og venner, hadde en meningsfylt barndom på gården som omga huset der han ble født. President Gordon B. Hinckley, som virket sammen med president Benson i nesten 33 år i De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap, fortalte om lærdommene unge Ezra fikk:
“Han var bondegutt i enhver forstand, en solbrent gutt i kjeledress som i svært tidlig alder ble kjent med innhøstningsloven: ‘Det et menneske sår, det skal han også høste’ (Galaterne 6:7).
Han lærte i disse magre årene at uten hardt arbeid vokser ingenting annet enn ugress. Det må arbeid til, uopphørlig og konstant, om vi skal kunne høste. Det var pløying om høsten og pløying om våren – det svettedryppende arbeidet med å gå i en fure hele dagen lang bak et forspann av sterke hester. Den gangen ble det brukt håndplog, og det var nødvendig at man hele tiden holdt i håndtakene, som vred seg og ristet mens den skarpe plogspissen skar opp jorden og vendte den pent og ryddig. Etter en dag med dette var en gutt utmattet og sov godt. Men morgenen kom veldig fort.
Åkeren trengte harven, igjen trukket med hest, for å knuse klumpene og forberede en grobunn. Plantingen var en krevende og meget anstrengende oppgave. Og så var det vanning. Familien Bensons gård lå i tørrlandet, som ble forløst ved vanningens magi. Vannet måtte passes på, ikke bare om dagen, men gjennom hele natten. Det var ingen elektriske lommelykter eller propanlykter. Det var bare parafinlykter som ga en svak og sykelig gul glød. Det var viktig at vannet kom til enden av raden. Det var en lærdom man aldri kunne glemme.
Jeg kan se for meg den lille gutten, med spaden over skulderen, som gikk gjennom grøftene og åkrene for å bringe livgivende fuktighet til den tørre jorden.
Snart var tiden inne til å slå høy, det ene jordet etter det andre. Forspannet ble spent for slåmaskinen, gutten klatret opp i det gamle stålsetet, og sigden fløy frem og tilbake og slo en halvannen-meters skåre mens forspannet gikk fremover. Med fluer og mygg, med støv og stekende hete, var det hardt arbeid. Høyet måtte så rakes og deretter kastes med høygaffel opp i såter til tørking. Det var viktig å gjøre ting til rett tid. Når høyet var tilstrekkelig tørket, ble det kastet opp på en høyvogn med et stort, flatt lasteplan. Ved låven løftet en hestedrevet lossebom høyet fra vognen for å danne en enorm stabel. Det var ingen høyballer på den tiden, og det var heller ingen mekaniske lastere. Det var bare høygafler og muskler.
Ikke rart at han fikk en solid beinbygning og en sterk kropp. De av oss som kjente ham i hans senere år, kommenterte ofte størrelsen på håndleddene hans. Den robuste helsen som hans barndom hadde dannet grunnlaget for, var en av de store velsignelsene i hans liv. Helt til de siste få årene var han en mann med enorm energi.
Gjennom sitt modne liv, med en kontaktflate som inkluderte presidenter og konger, glemte han aldri sine guttedager på gården. Han mistet aldri sin arbeidsevne. Han mistet aldri viljen til å stå opp ved daggry og jobbe til langt på natt.
Men det var mer enn gode arbeidsvaner som kom fra det barndomshjemmet. Det var en viss styrke som kom fra jorden. Det var en konstant påminnelse om det som ble sagt til Adam og Eva da de ble drevet ut av hagen: ‘I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden’ (1 Mosebok 3:19). Selvhjulpenhetens ånd ble innprentet i dem som arbeidet med jorden. Det var ingen offentlige landbruksprogrammer den gangen, ingen subsidier av noe slag. Årstidenes luner måtte aksepteres. Harde kuldeperioder, uvær i tide og utide, vind og tørke ble akseptert som en del av livet som det ikke fantes noen forsikring mot. Lagring for dårligere tider var en nødvendighet, ellers ville det bli hungersnød. Den eneste konstante ressursen mot livets farer var bønn til vår evige, kjærlige Fader, universets allmektige Gud.
Det var mye bønn i det lille hjemmet i Whitney, Idaho. Det var familiebønn, morgen og kveld, hvor det ble uttrykt takknemlighet for livet med dets utfordringer og muligheter, og hvor det ble oppsendt bønner om styrke til å utføre dagens arbeid. De trengende ble husket, og når familien reiste seg fra sine knær, fikk ofte moren, som var Hjelpeforeningens president, vognen lastet for å dele ut mat til dem som trengte det, med hennes eldste sønn som sjåfør. Disse lærdommene ble aldri glemt.”2
Lærdommer fra trofaste foreldre
Disse lærdommene om hardt arbeid, samhold i familien, tjeneste og etterlevelse av evangeliet begynte å bli forsterket en dag da 12 år gamle Ezras foreldre kom hjem fra et møte i kirken med uventede nyheter. President Benson fortalte senere:
“Mens far kjørte hesten hjemover, åpnet mor posten, og til deres overraskelse var det et brev fra postboks B i Salt Lake City – et kall til å reise på misjon. Ingen spurte om man var rede, villig eller skikket. Biskopen skulle vite slikt, og biskopen var bestefar George T. Benson, min farfar.
Både mor og far gråt da de kjørte inn på tunet – noe vi aldri hadde sett i vår familie. Vi stimlet sammen rundt vognen – vi var syv den gangen – og spurte dem hva som var i veien.
De sa: ‘Alt er vel.’
‘Hvorfor gråter dere da?’ spurte vi.
‘Kom inn i stuen, så skal vi forklare det.’
Vi samlet oss rundt den gamle sofaen i stuen, og far fortalte oss om misjonskallet. Mor sa: ‘Vi er stolte over at far betraktes som verdig til å reise på misjon. Vi gråt litt fordi det betyr to års adskillelse. Dere vet jo at deres far og jeg aldri har vært fra hverandre mer enn to netter av gangen siden vi giftet oss – og det var da far hadde dratt opp i dalen etter tømmer, gjerdestaur og ved.’”3
Med sin far på misjon, påtok Ezra seg mye av ansvaret for å drive familiegården. Han “gjorde en manns arbeid, selv om han bare var en gutt”, fortalte hans søster Margaret senere. “Han tok fars plass i nesten to år.”4 Under Sarahs ledelse arbeidet Ezra og hans søsken sammen, de ba sammen, og de leste brev fra sin far sammen. 75 år senere reflekterte president Benson over de velsignelser som kom til hans familie fordi hans far var på misjon:
“Jeg antar at noen i verden vil si at det at han takket ja til det kallet, var bevis for at han egentlig ikke elsket sin familie. Å forlate syv barn og en gravid hustru hjemme alene i to år, hvordan kunne det være ekte kjærlighet?
Men far hadde et større perspektiv på kjærlighet. Han visste at ‘alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud’ (Romerne 8:28). Han visste at det beste han kunne gjøre for familien sin var å adlyde Gud.
Selv om vi savnet ham voldsomt i løpet av de årene, og selv om hans fravær ga familien mange utfordringer, viste hans fravær seg å være en kjærlighetsgave. Far reiste på misjon, og etterlot mor hjemme med syv barn. (Det åttende ble født fire måneder etter at han kom til misjonsmarken.) Men det kom en god følelse for misjonærarbeid inn i hjemmet som aldri ble borte. Det var ikke uten offer. Far måtte selge den gamle tørrgården for å finansiere sin misjon. Han måtte la et ektepar flytte inn i en del av vårt hjem for å ta seg av avlingene, og han overlot til sine sønner og sin hustru å ta seg av høyonner, beitemark og en liten flokk med melkekyr.
Brevene fra far var virkelig en velsignelse for familien. For oss barn syntes de å komme fra den andre siden av jorden, men de var bare fra Springfield, Massachusetts og Chicago, Illinois og Cedar Rapids og Marshalltown, Iowa. Ja, på grunn av fars misjon, kom det en god følelse for misjonærarbeid inn i hjemmet som aldri ble borte.
Senere vokste familien til elleve barn – syv sønner og fire døtre. Alle syv sønnene dro på misjon, noen av dem på to eller tre misjoner. Senere reiste to døtre og deres ektemenn på heltidsmisjon. De to andre søstrene, begge enker – den ene mor til åtte og den andre mor til ti – var misjonærledsagere i Birmingham, England.
Det er en arv som stadig velsigner familien Benson selv i tredje og fjerde generasjon. Var ikke dette i sannhet en kjærlighetsgave?”5
Tjeneste i Kirken som ung mann
Inspirert av sine foreldres eksempel og motivert av sitt eget ønske om å bidra til å bygge opp Herrens rike på jorden, tok Ezra Taft Benson entusiastisk imot kall til å tjene. Da han var 19 år gammel, ba hans biskop, som også var hans bestefar, ham om å tjenestegjøre som en av de voksne lederne for 24 unge menn i menigheten. De unge mennene deltok i Boy Scouts of America, og Ezra var assisterende speiderleder.
I dette kallet var en av Ezras mange oppgaver å hjelpe de unge mennene å synge i kor. Under hans ledelse vant de unge mennene en konkurranse med kor fra andre menigheter i staven, og kvalifiserte seg dermed til en regional konkurranse. For å motivere dem til å øve og gjøre sitt beste, lovet Ezra dem at dersom de vant den regionale konkurransen, ville han ta dem med på fottur over fjellet til en innsjø. Planen fungerte – de unge mennene fra Whitney vant.
“Vi begynte å planlegge turen,” fortalte president Benson, “og under møtet rakte en liten 12-åring opp hånden og sa svært formelt: ‘… Jeg vil gjerne komme med et forslag’ … Jeg sa: ‘Greit, hva da?’ Han sa: ‘Jeg foreslår at vi ikke bryr oss med kammer og børster på denne turen, at vi alle klipper oss kort.’”
Til slutt gikk alle de unge mennene med på å klippe seg kort før turen. De ble mer begeistret for ideen da en av dem foreslo at speiderlederne også skulle klippe håret. President Benson sa videre:
“To speiderledere satte seg i barberstolen mens barbereren svært frydefullt feiet over hvert hode med maskinen. Da han nærmet seg slutten av jobben, sa han: ‘Hvis dere vil la meg barbere hodet deres, ville jeg gjøre det gratis.’ Og så begynte vi på turen – 24 gutter med kortklippet hår og to speiderledere med glattbarbert hode.”
En gang han reflekterte over sine erfaringer med de unge mennene i menigheten, sa president Benson: “En av gledene ved å jobbe med gutter, er at du får lønnen underveis. Du får anledning til å iaktta resultatene av ditt lederskap daglig mens du jobber med dem i årenes løp, og se dem vokse til trofaste menn som ivrig aksepterer sine utfordringer og ansvarsoppgaver. Den slags tilfredsstillelse kan ikke kjøpes for penger. Den må fortjenes ved tjeneste og trofasthet. Hvor stort det er å kunne bidra, om enn i liten grad, til å utvikle gutter til menn, ekte menn.”6
President Benson glemte aldri disse unge mennene, og han forsøkte å holde kontakten med dem. Mange år etter denne fotturen besøkte han Whitney menighet som medlem av De tolv apostlers quorum, og snakket med en liten gruppe av dem. De kunne fortelle ham at 22 av de 24 hadde holdt seg trofaste i Kirken. De hadde mistet kontakten med de to andre. President Benson fant til slutt de to mennene, hjalp dem tilbake til aktivitet i Kirken, og utførte deres tempelbeseglinger.7
På frierføtter til Flora
Høsten 1920 dro Ezra til Logan, Utah, ca 40 km fra Whitney, for å innskrive seg ved Utah Agricultural College (nå Utah State University). Han var sammen med noen venner da en ung kvinne fanget oppmerksomheten hans. Han fortalte senere:
“Vi sto utenfor melkebua da en ung kvinne – svært tiltrekkende – kjørte forbi i sin lille bil på vei til meieriet for å kjøpe melk.” Da guttene vinket til henne, vinket hun tilbake. Jeg spurte: ‘Hvem er den jenta?’ De svarte: ‘Det er Flora Amussen.’
Jeg sa til dem: ‘Jeg har på følelsen at jeg kommer til å gifte meg med henne.’”
Ezras venner lo av erklæringen hans og sa: “Hun er altfor populær for en bondegutt.” Men han lot seg ikke skremme. “Det gjør det desto mer interessant,” svarte han.
Flora Amussen før hun giftet seg med Ezra Taft Benson
Ikke lenge etter denne samtalen møttes Flora og Ezra for første gang i Whitney, der hun hadde blitt invitert til å bo hos en av Ezras fettere. Og ikke lenge etter inviterte Ezra henne til en dans. Hun takket ja, og andre stevnemøter førte til det de senere kalte en “herlig oppvartningsperiode”. Oppvartningen ble imidlertid avbrutt – og på mange måter forbedret – da Ezra ble kalt som heltidsmisjonær i Den britiske misjon.
Som forberedelse til Ezras misjon, snakket han og Flora om sitt forhold. De ønsket at vennskapet skulle fortsette, men de var også klar over at Ezra måtte være en hengiven misjonær. “Før jeg dro, hadde Flora og jeg besluttet å skrive [brev] bare én gang i måneden,” sa han. “Vi besluttet også at brevene våre skulle handle om oppmuntring, tillit og nyheter. Vi gjorde nettopp det.”8
To misjonærer
Den britiske misjon, som hadde vært fruktbar mark for tidlige siste-dagers-hellige misjonærer, var annerledes for eldste Benson og hans ledsagere. Motstandere på de britiske øyer, heriblant noen geistlige, hadde vekket utbredt hat overfor siste-dagers-hellige, blant annet ved å publisere artikler, romaner, skuespill og filmer som var negative til Kirken. Eldste Benson ble utvilsomt lei seg på grunn av folks bitre følelser med hensyn til det gjengitte evangelium, men han lot ikke slike prøvelser svekke sin tro. Faktisk skrev han i sin dagbok om noen lokale ungdommer som hånet ham og hans ledsagere ved å rope “mormoner!” Hans uuttalte reaksjon var: “Herren være lovet for at det er det jeg er.”9
I tillegg til å dele evangeliet med dem som ikke var medlem av Kirken, var eldste Benson prestedømsleder og sekretær blant de siste-dagers-hellige i Storbritannia. Disse varierte tjenestemulighetene førte til gode opplevelser, i sterk kontrast til de vanskelighetene han ofte sto overfor. Eldste Benson døpte og bekreftet noen, og han hjalp mange flere å komme nærmere Herren. Han fortalte for eksempel om en gang da han, på et ekstraordinært møte organisert av trofaste medlemmer av Kirken, ble ledet av Ånden til å tale på en måte som bidro til at medlemmenes venner fikk et vitnesbyrd om at Joseph Smith var en Guds profet.10 Han skrev at han og en ledsager en gang ga en prestedømsvelsignelse til en alvorlig syk kvinne som ble frisk ca 10 minutter senere.11 Han frydet seg da han, som sekretær, fant hellige som fantes i Kirkens opptegnelser, men som hadde vært tapt for lokale ledere.12 Han fikk verdifull lederopplæring da han virket under ledelse av to misjonspresidenter som også var medlemmer av De tolv apostlers quorum: Eldste Orson F. Whitney og David O. McKay.
Eldste Benson var takknemlig for Herrens beskyttelse når han forkynte evangeliet. En kveld ble han og hans ledsager omringet av en mobb som truet med å kaste dem i elven. Han ba stille om hjelp. Han fortalte senere at “en stor og sterk fremmed presset seg frem til han sto ved siden av meg. Han så meg rett i øynene og sa med sterk og klar stemme: ‘Unge mann, jeg tror på hvert eneste ord du har sagt i kveld.’ Da han snakket, åpnet det seg en liten sirkel rundt meg. For meg var dette et direkte svar på bønn. Så dukket en britisk bobby [politimann] opp.”13
Når eldste Benson ikke aktivt tjente andre, “holdt han seg i gang ved å ‘sluke Mormons bok’, spesielt misjonæropplevelsene til Mosiahs sønner.”14 Han fikk også trøst og støtte gjennom brev hjemmefra, som han sa han “leste om og om igjen”. En gang han tenkte tilbake på sin misjon, sa han: “Mor og far utøste sitt hjerte til meg i brev, og var en stor kilde til styrke for meg som ung mann. Floras [brev] var åndelige og oppmuntrende, aldri sentimentale. Jeg tror dette økte min kjærlighet og takknemlighet til henne mer enn noe annet.”15
Eldste Benson ble avløst fra sin heltidsmisjon 2. november 1923. Han nølte med å dra, og sa at det å ta farvel med de “kjære, gode hellige” i Storbritannia var “den vanskeligste delen av [hans] misjon”.16 Likevel var han tilfreds ved tanken på å bli gjenforent med sin familie, og han gledet seg til å se Flora.
Flora gledet seg også til å se Ezra. Men hun gjorde mer enn bare å se frem til å tilbringe tid med ham. Hun gledet seg virkelig – til fremtiden og mulighetene sammen med ham. Helt siden hun var tenåring hadde hun hevdet at hun “ønsket å gifte seg med en gårdbruker”,17 og hun var fornøyd med Ezras tilsynelatende ønske om å bosette seg på familiegården i Whitney, Idaho. Hun følte imidlertid at han trengte å fullføre sin utdannelse først. Hun sa senere: “[Jeg] ba og fastet om at Herren måtte hjelpe meg å vite hvordan jeg kunne hjelpe ham å være til størst mulig tjeneste for sine medmennesker. Tanken slo meg at hvis biskopen mente jeg var verdig, [ville han] kalle meg på misjon. Kirken kom først for Ezra, så jeg visste at han ikke ville ha noe imot det.”18
Ezra ble overrasket da hun, etter at han og Flora hadde begynt å gå på stevnemøter igjen, fortalte ham at hun hadde takket ja til et kall til å reise på misjon til Hawaii. Hun ble beskikket 25. august 1924, og hun dro neste dag. Like etter at hun dro, skrev Ezra i dagboken sin: “Vi var begge glade fordi vi følte fremtiden hadde mye i vente for oss, og at denne adskillelsen vil bli kompensert for oss senere. Det er imidlertid vanskelig å se sine håp knust. Men selv om vi noen ganger gråt en skvett på grunn av det, ble vi beroliget av Ham som fortalte oss at det ville være til vårt beste.”19
Det var virkelig til vårt beste. Flora var, ifølge hennes misjonspresident, “en meget god og energisk misjonær”20 som viet “hjerte og sjel, tid og talenter til Herrens verk”.21 Hun førte tilsyn med Primær-organisasjonen i noen områder av misjonen, underviste barn på en barneskole, arbeidet i templet og deltok i innsatsen for å styrke lokale siste-dagers-hellige. I en periode var hun til og med misjonærledsager til sin mor som var enke, Barbara Amussen, som ble kalt på en kortere misjon. Sammen møtte dette mor-datter-paret en mann som hadde sluttet seg til Kirken i USA mange år tidligere på grunn av innsatsen til Floras far, Carl Amussen. Konvertitten hadde siden kommet bort fra aktivitet i Kirken, men Flora og hennes mor gjenopptok kontakten med ham og hjalp ham tilbake til Kirken.22
Mens Flora var borte, holdt Ezra seg opptatt. Han og hans bror Orval kjøpte familiegården og fortsatte sin utdannelse. I en periode studerte Ezra ved Brigham Young University i Provo, Utah, mens Orval bodde i Whitney for å ta seg av gården. De ble enige om at når Ezra var ferdig med utdannelsen, skulle han komme tilbake til gården mens Orval reiste på misjon og fullførte sin utdannelse. Ezra var fast bestemt på å fullføre sine studier ved BYU raskt, og hadde en ambisiøs timeplan. Han deltok også på sosiale tilstelninger ved universitetet, blant annet danser, fester og teateroppsetninger.
Ezra Taft Benson da han ble uteksaminert fra Brigham Young University i 1926
Selv om Ezra ble kåret til “BYUs mest populære mann” i sitt siste år på skolen, klarte ingen å ta hans oppmerksomhet bort fra Flora. Han sa senere at da hun avsluttet sin misjon i juni 1926, var han “ivrig” etter å treffe henne, selv om han insisterte på at han ikke hadde “ventet” på at hun skulle komme tilbake.23 Han ble uteksaminert med laud bare noen måneder før hun kom hjem.
Livet sammen begynner
En måned etter at Flora kom hjem fra sin misjon, bekjentgjorde hun og Ezra sin forlovelse. Enkelte fortsatte å stille spørsmål ved Floras dømmekraft. De kunne ikke forstå hvorfor en som var så begavet, velstående og populær, ville ta til takke med en bondegutt. Men hun fortsatte å si at hun “alltid [hadde] ønsket å gifte seg med en gårdbruker”.24 Ezra “var praktisk, fornuftig og solid”, sa hun. Dessuten, sa hun: “Var han snill med foreldrene sine, og jeg visste at hvis han respekterte dem, ville han respektere meg.”25 Hun erkjente at han var “en uslepen diamant”, og hun sa: “Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe ham å bli kjent som en god mann, ikke bare i dette lille lokalsamfunnet, men jeg vil at hele verden skal kjenne ham.”26
Flora og Ezra ble beseglet i Salt Lake tempel 10. september 1926 av eldste Orson F. Whitney i De tolv apostlers quorum. Den eneste festligheten etter bryllupet var en frokost for familie og venner. Etter frokosten dro det nye paret umiddelbart i sin T-Ford til Ames, Iowa, der Ezra hadde kommet inn på et mastergradsstudium i landbruksøkonomi ved Iowa State College of Agriculture and Mechanical Arts (nå Iowa State University of Science and Technology).
Mye av turen gikk på grusveier og gjennom tynt befolkede områder. Underveis tilbragte de åtte netter i et lekkende telt. Da de kom frem til Ames, leide de en leilighet ett kvartal fra universitetet. Leiligheten var liten, og familien Benson delte plassen med en stor kakerlakk-familie, men Ezra sa at “det snart så ut som det koseligste lille hjemmet man noensinne kunne forestille seg”.27 Ezra viet seg igjen til sin utdannelse. Mindre enn et år senere, etter utallige timer med studier, forelesninger og skriving, ble han uteksaminert med mastergrad. Ekteparet, som nå ventet sitt første barn, dro hjem til familiegården i Whitney.
Balansegang mellom yrkesmuligheter og kall i Kirken
Da familien Benson kom tilbake til Whitney, engasjerte Ezra seg fullt ut i den daglige driften av gården, som omfattet melking av kyr, avl av griser og kyllinger, og dyrking av sukkerroer, korn, alfalfa og andre avlinger. Orval ble kalt på heltidsmisjon til Danmark.
Mindre enn to år senere tilbød lokale myndigheter Ezra stillingen som fylkeskonsulent for landbruk. Med Floras oppmuntring takket Ezra ja til stillingen, selv om det innebar å forlate gården og flytte til den nærliggende byen Preston. Han leide en lokal bonde til å drive gården frem til Orval kom hjem.
Ezras nye oppgaver omfattet rådgivning til lokale bønder om saker som påvirket deres produktivitet. Mer enn noe følte han at bøndene trengte bedre markedsføringsferdigheter – noe som ble stadig viktigere etter utbruddet av den store depresjonen, og noe han, med sin utdannelse i landbruksøkonomi, var i stand til å hjelpe med. Han oppfordret bøndene til å delta i bøndenes samarbeidsorganisasjoner, noe som ville hjelpe dem å redusere kostnadene og få de beste prisene på arbeidskraft.28
Ezras evner som landbruksleder førte til andre arbeidsmuligheter. Fra 1930 til 1939 jobbet han som landbruksøkonom og -spesialist ved University of Idahos avdeling i Boise, Idaho, delstatshovedstaden. Disse oppgavene ble avbrutt mellom august 1936 og juni 1937, da familien Benson flyttet til California så Ezra kunne studere landbruksøkonomi ved University of California i Berkeley.
Selv med tunge ansvarsoppgaver på jobb og hjemme, hadde Ezra og Flora Benson alltid tid til tjeneste i Kirken. I Whitney, Preston og Boise ble de kalt til å undervise og lede ungdom.29 De utførte disse kallene med entusiasme, i tro på at “de unge er vår fremtid”.30 Ezra fikk også anledning til å hjelpe til med det lokale misjonærarbeidet.31 I Boise ble Ezra kalt som rådgiver i et stavspresidentskap. Han fortsatte til og med i den stillingen mens han og hans familie bodde i California. Boise stav vokste raskt, og i november 1938 delte eldste Melvin J. Ballard i De tolv apostlers quorum staven inn i tre staver. Ezra Taft Benson ble kalt som en av stavspresidentene.
I januar 1939 ble Ezra overrasket over å bli tilbudt stillingen som utøvende sekretær for Farmernes nasjonale samvirkeråd i Washington, DC. Han rådførte seg med Flora om denne muligheten. Fordi han var blitt beskikket som stavspresident bare to måneder tidligere, kontaktet han også Det første presidentskap for å be om deres råd. De oppfordret ham til å ta imot stillingen, så han og hans familie tok farvel med sine venner i Boise i mars 1939 og flyttet til Bethesda, Maryland, nær Washington, DC. I juni 1940 ble han kalt som stavspresident igjen, denne gangen i den nyorganiserte Washington stav i Washington, DC.
En kjærlig, forenet familie
Ezra og Flora Benson husket alltid den evige betydningen av sitt forhold til hverandre og sine barn, sine aldrende foreldre og sine søsken. Deres vektlegging av å ha en forenet familie var mer enn en plikt. De var oppriktig glad i hverandre, og de ønsket å være sammen – i dette livet og i evigheten.
Ezras mange oppgaver i forbindelse med kall i Kirken og hans yrke førte ham ofte bort fra hjemmet. Noen ganger understreket de små barnas uttrykk denne kjensgjerningen. Da han skulle på et møte i Kirken en søndag, sa for eksempel datteren Barbara: “Ha det, pappa. Og kom tilbake og besøk oss en gang.”32 Det var en utfordring for Flora å oppdra deres seks barn når hennes mann var borte så ofte, og hun innrømmet at hun av og til følte seg “ensom og litt motløs”.33 Ikke desto mindre elsket hun sine oppgaver som hustru og mor, og hun var glad for sin manns hengivenhet til Herren og familien. I et brev til Ezra skrev hun: “Som vanlig har dagene virket som måneder siden du dro … [Men] hvis alle mennesker… elsket og etterlevde sin religion slik du gjør, ville det være svært lite sorg [og] lidelse … Du er alltid så hengiven til din familie og til enhver tid rede til å hjelpe andre i nød.”34
Ezra viste alltid denne hengivenheten når han var hjemme. Han tok seg tid til å le og leke sammen med sine seks barn, til å lytte til dem, til å be om deres mening om viktige saker, til å undervise dem i evangeliet, til å hjelpe til med husarbeid og til å tilbringe tid sammen med hver av dem på tomannshånd. Barna fant trøst og styrke i foreldrenes samstemte kjærlighet til dem. (Fordi familien var så viktig for Ezra Taft Benson, inneholder denne boken to kapitler med hans læresetninger om emnet. Disse kapitlene, med tittelen “Ekteskap og familie – forordnet av Gud” og “Fedres og mødres hellige kall”, inneholder noe av det barna i familien Benson har fortalt om sitt kjærlige barndomshjem.)
Kallet som apostel
Sommeren 1943 forlot Ezra Maryland sammen med sønnen Reed for å reise rundt til flere jordbrukskooperativer i California, som en del av sitt ansvar i Farmernes nasjonale samvirkeråd. Han planla også å møte Kirkens ledere i Salt Lake City og besøke familiemedlemmer i Idaho.
Den 26. juli, etter å ha oppnådd målet med turen, vendte de tilbake til Salt Lake City før de dro hjem. De fikk vite at president David O. McKay, som Ezra hadde møtt mindre enn to uker tidligere, hadde vært på leting etter ham. Ezra ringte president McKay, som fortalte ham at president Heber J. Grant, som da var Kirkens president, ønsket å møte ham. Ezra og Reed ble kjørt til president Grants sommerbolig noen få minutter fra sentrum av Salt Lake City. Da de kom frem, “ble Ezra straks vist inn på president Grants soveværelse, der den aldrende profeten hvilte. Presidenten ba Ezra lukke døren. Ezra gikk så bort til ham og satte seg på en stol ved siden av sengen. President Grant tok Ezras høyre hånd i begge sine, og med tårefylte øyne sa han helt enkelt: ‘Bror Benson, av hele mitt hjerte gratulerer jeg deg og ber om at Guds velsignelse må hvile over deg. Du har blitt valgt som yngste medlem av De tolv apostlers råd.’”35
I dagboken sin fortalte Ezra følgende om opplevelsen:
“Bekjentgjørelsen virket ufattelig og overveldende … I flere minutter klarte [jeg] bare å si: ‘Å, president Grant, det kan ikke være mulig!’, noe jeg må ha gjentatt flere ganger før jeg var i stand til å samle tankene mine nok til å fatte hva som hadde skjedd … Han holdt meg i hånden lenge mens vi begge gråt … Vi var alene sammen i mer enn en time, og i mye av den tiden holdt vi hverandre fast i hendene. Selv om [han var] svak, var hans sinn klart og våkent, og hans gode, vennlige og ydmyke ånd gjorde sterkt inntrykk på meg mens han syntes å se helt inn i min sjel.
Jeg følte meg så ytterst svak og uverdig at jeg satte dobbelt pris på hans trøstende og beroligende ord som fulgte. Han sa blant annet: ‘Herren har sin måte å foredle menn på som kalles til ledende stillinger.’ Da jeg i min svakhet ble i stand til å si at jeg elsket Kirken, sa han: ‘Vi vet det, og Herren ønsker menn som vil gi alt for hans verk.’36
Etter denne samtalen ble Ezra og Reed kjørt til president McKays hjem. På vei dit sa ikke Ezra noe til president Grant om hva som hadde hendt, og Reed spurte ikke. Da de kom hjem til familien McKay, fortalte president McKay Reed hva som hadde skjedd. Da omfavnet Ezra og Reed hverandre.
Ezra var urolig den kvelden idet han og Reed tok fatt på togreisen hjem. Dagen etter ringte han Flora og fortalte henne om sitt kall som apostel. “Hun sa hvor fantastisk hun følte det var, og uttrykte sin fulle tillit til at jeg kunne klare det,” fortalte han. “Det var betryggende å snakke med henne. Hun har alltid hatt mer tro på meg enn jeg selv har hatt.”37
I løpet av de neste ukene organiserte Ezra og Flora flyttingen til Utah, og Ezra gjorde alt han kunne for at overgangen for hans etterfølger ved Farmernes nasjonale samvirkeråd skulle bli så myk som mulig. Han og Spencer W. Kimball ble oppholdt som medlemmer av De tolv apostlers quorum 1. oktober 1943, og de ble ordinert til apostler 7. oktober. Eldste Kimball ble ordinert først.
Dermed begynte eldste Ezra Taft Bensons tjenestegjerning som et av de “spesielle vitner om Kristi navn i hele verden” (L&p 107:23).
De tolv apostlers quorum en gang mellom oktober 1950 og april 1951. Stående, fra venstre mot høyre: Delbert L. Stapley; Henry D. Moyle; Matthew Cowley; Mark E. Petersen; Harold B. Lee; Ezra Taft Benson; Spencer W. Kimball. Sittende, fra venstre mot høyre: John A. Widtsoe; Stephen L. Richards; David O. McKay, president for De tolvs quorum; Joseph Fielding Smith, fungerende president; Joseph F. Merrill; Albert E. Bowen.
Utdeling av mat, klær og håp i Europa etter krigen
Den 22. desember 1945 sammenkalte president George Albert Smith, Kirkens president den gangen, et spesielt møte for Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. Han sa at Det første presidentskap hadde følt seg inspirert til å sende en apostel for å presidere over Den europeiske misjon og føre tilsyn med Kirkens innsats der. Den 2. verdenskrig hadde endt tidligere det året, og mange europeiske nasjoner begynte så vidt å komme seg på fote etter krigens utbredte og overveldende ødeleggelser. Det første presidentskap følte at eldste Ezra Taft Benson var den rette mann til oppgaven.
Denne nyheten kom som et “stort sjokk” på eldste Benson, som var det nyeste og yngste medlemmet av quorumet. I likhet med hans fars misjonskall 34 år tidligere, ville dette oppdraget kreve at han måtte være borte fra sin unge familie. Det første presidentskap kunne ikke si hvor lenge han ville være borte. Han forsikret dem imidlertid om at hans hustru og barn ville støtte ham, og han uttrykte sin helhjertede villighet til å tjene.38 Senere beskrev han oppdraget han hadde påtatt seg:
“Omfanget av det virket overveldende. De [Det første presidentskap] ga oss instruksjoner på fire punkter: 1) å ivareta Kirkens åndelige anliggender i Europa, 2) å arbeide for å gjøre mat, klær og sengetøy tilgjengelig for våre lidende medlemmer i alle deler av Europa, 3) å lede omorganiseringen av de forskjellige misjonene i Europa, og 4) å gjøre det mulig for misjonærer å vende tilbake til disse landene.”39 President Smith ga ham imidlertid dette betryggende løftet: “Jeg er ikke det minste bekymret for deg. Du vil være like trygg der som noe annet sted i verden så fremt du tar vare på deg selv, og du vil være i stand til å utføre et stort arbeide.”40
Eldste Benson beskrev opplevelsen slik da han fortalte nyheten til sin hustru og sine barn: “I en god og betydningsfull samtale med min hustru, helliget ved tårer, uttrykte Flora sin kjærlige takknemlighet og forsikret meg om sin helhjertede støtte. Under middagen fortalte jeg det til barna, som var overrasket, interessert og fullstendig lojale.”41
Da eldste Benson og hans ledsager Frederick W. Babbel kom til Europa, ble de bedrøvet over sykdommen, fattigdommen og ødeleggelsene de så overalt rundt seg. I et brev til Flora fortalte for eksempel eldste Benson om mødre som var takknemlige for å motta en gave bestående av såpe, nål og tråd, og en appelsin. De hadde ikke sett denslags på mange år. Eldste Benson kunne se at på grunn av de magre rasjonene de hadde fått i det siste, hadde de “sultet seg for å prøve å gi mer til sine barn, som de gode mødrene de var”.42 Han fortalte om Kirkens møter i “utbombede bygninger” og i “nesten stummende mørke”.43 Han fortalte om flyktninger – “fattige, uønskede sjeler… fordrevet fra sine en gang lykkelige hjem til ukjente steder”.44 Han fortalte også om mirakler blant krigens dystre følger.
Ett mirakel var tydelig blant siste-dagers-hellige i hele Europa. På veien dit lurte eldste Benson på hvordan de hellige ville ta imot ham. “Ville de være fulle av bitterhet? Ville de føle hat? Ville de ha gått lei av Kirken?” Han ble inspirert av det han så:
“Mens jeg så inn i deres oppadvendte ansikter, bleke, tynne, mange av disse hellige kledd i filler, noen av dem barbent, kunne jeg se troens lys i deres øyne mens de bar vitnesbyrd om at dette siste-dagers-verket var av Gud, og uttrykte sin takknemlighet for Herrens velsignelser…
Vi fant ut at våre medlemmer hadde holdt det gående på en forunderlig måte. Deres tro var sterk, deres hengivenhet større og deres lojalitet uovertruffen. Vi fant svært lite, om noen, bitterhet og fortvilelse. Det var et fellesskap og et brorskap som hadde strakt seg fra den ene misjonen til den neste, og når vi reiste videre, ba de hellige oss om å overbringe deres hilsener til deres brødre og søstre i andre land, selv om deres nasjoner hadde vært i krig bare noen få måneder før.” Selv flyktningene “sang Sions sanger med… glød” og “knelte sammen i bønn morgen og kveld og bar vitnesbyrd… om evangeliets velsignelser”.45
Et annet mirakel var hvor sterkt Kirkens velferdsprogram var. Dette arbeidet, som hadde begynt mindre enn 10 år tidligere, reddet livet til mange siste-dagers-hellige i Europa. De hellige var velsignet fordi de hadde omfavnet velferdsprinsippet selv. De hjalp hverandre i sin nød, og delte på mat, klær og andre forsyninger, og de anla til og med hager i utbombede bygninger. De ble også velsignet fordi siste-dagers-hellige fra andre deler av verden bidro med varer for å hjelpe dem – ca 2000 tonn med forsyninger. Eldste Benson fortalte om ledere av Kirken som gråt ved synet av grunnleggende matvarer som de kunne fordele til lokale medlemmer, og sa han at han sto foran forsamlinger der det ble anslått at 80 prosent av alle klærne de hadde på seg, hadde blitt sendt gjennom velferdsprogrammet.46 I en generalkonferansetale han holdt kort tid etter at han kom hjem, sa han: “Mine brødre og søstre, trenger dere ytterligere bevis for behovet for dette programmet og inspirasjonen bak det? … Jeg sier dere at Gud leder dette programmet. Det er inspirert!”47
Eldste Benson, th, inspiserer velferdsforsyninger i Bergen, Norge
Eldste Benson og bror Babbel opplevde et annet gjentagende mirakel da Herren åpnet veien så de kunne reise gjennom de krigsherjede landene i Europa. Gang på gang ba eldste Benson militære offiserer om tillatelse til å dra inn i bestemte områder for å møte de hellige og distribuere varer. Gang på gang fikk han i bunn og grunn samme svar fra disse lederne og andre: “Vet du ikke at det har vært krig her? Ingen sivile reisende får lov til å komme inn.” Og gang på gang, etter at han så disse lederne i øynene og rolig forklarte sin oppgave, fikk han og bror Babbel lov til å reise rundt og gjøre det Herren hadde sendt dem for å gjøre.48
Etter ca 11 måneder ble eldste Benson erstattet av eldste Alma Sonne, en assistent til De tolv som tjenestegjorde i Europa sammen med sin hustru Leona. Bror Babbel ble igjen for å bistå Sonnes. Fra eldste Benson forlot Salt Lake City 29. januar 1946 til han kom hjem 13. desember 1946, hadde han reist til sammen nesten 100 000 kilometer. Eldste Benson følte at oppdraget hadde gått bra, men var snar til å si: “Jeg vet hvorfor vårt arbeid lyktes så godt. Aldri på noe tidspunkt har jeg følt at det ville være mulig for meg eller mine kolleger å utføre oppdraget vi ble tildelt, uten Den allmektiges veiledende kraft.”49 Oppdragets suksess kunne sees i Kirkens styrke i europeiske land som var nyorganiserte og voksende. Det kunne også sees i de enkelte medlemmers liv – for eksempel en mann som en gang kom bort til president Thomas S. Monson mange år senere under et møte i Zwickau, Tyskland. Han ba president Monson om å hilse til Ezra Taft Benson. Så utbrøt han: “Han reddet livet mitt. Han ga meg mat å spise og klær å gå med. Han ga meg håp. Gud velsigne ham!”50
Patriotisme, statsmannsegenskaper og tjeneste i USAs regjering
Da eldste Benson var borte hjemmefra, ble han minnet på noe han hadde verdsatt siden sin ungdom: sitt statsborgerskap i USA. Av sin far, George Taft Benson jr., hadde han lært å elske sitt fedreland og prinsippene det hadde blitt grunnlagt på. Han hadde lært at USAs grunnlov – dokumentet som styrte landets lover – hadde blitt utarbeidet av inspirerte menn. Han verdsatte stemmerett, og han husket alltid en samtale han hadde med sin far etter et valg. George hadde offentlig støttet en bestemt kandidat, og han hadde til og med bedt for denne mannen i familiebønner. Da George fikk vite at hans kandidat hadde tapt valget, hørte Ezra ham be for mannen som hadde vunnet. Ezra spurte sin far hvorfor han ba for en kandidat som han ikke hadde ønsket i utgangspunktet. “Gutten min,” svarte George: “Jeg tror han trenger våre bønner enda mer enn min kandidat ville ha gjort.”51
I april 1948 holdt eldste Benson sin første av mange generalkonferansetaler med fokus på USAs “profetiske oppgave” og viktigheten av frihet. Han vitnet om at Herren hadde forberedt USA “som frihetens vugge” slik at evangeliet kunne bli gjengitt der.52 “Vi er tilhengere av Fredsfyrsten,” sa han nær slutten av sin tale, “og vi skulle på nytt vie vårt liv til å spre sannhet og rettferdighet og bevare… frihet.”53 I påfølgende taler omtalte han USA som “Herrens hovedbase i disse siste dager”.54
Eldste Benson advarte mot trusler mot frihet i USA og resten av verden. Han talte ofte kraftfullt mot “menneskeskapte styreformer som bygger på tvang, noe som er i strid med evige prinsipper”.55 Han advarte også mot andre innflytelser som truet frihet, herunder umoralsk underholdning, mangel på respekt for sabbaten, selvtilfredshet og falsk lære.56 Han oppfordret siste-dagers-hellige over hele verden til å bruke sin innflytelse til å bidra til at kloke og gode mennesker blir valgt til offentlige verv.57 Han erklærte: “Evangeliets forkynnelse kan bare gjøres effektivt i en atmosfære av frihet. Ja, vi sier alle at vi elsker frihet. Men det er ikke nok. Vi må beskytte og ivareta det vi elsker. Vi må redde friheten.”58
24. november 1952 ble eldste Bensons sterke ord om patriotisme satt på prøve da han ble bedt om å tjene sitt land. Han hadde reist til New York City på invitasjon fra Dwight D. Eisenhower, som nettopp hadde blitt valgt til president i USA. Den nyvalgte president Eisenhower vurderte eldste Benson som medlem av sin regjering – med andre ord, til å være en av hans øverste rådgivere – i stillingen som USAs landbruksminister. Eldste Benson følte seg beæret av oppmerksomheten. “Men,” sa han senere, “jeg ønsket ikke jobben … Ingen ved sine fulle fem, sa jeg til meg selv, ville ønske å være landbruksminister i en tid som denne … Jeg visste noe om hva stillingen innebar: de opprivende konfliktene, det intense presset, de sammenfiltrede problemene…
Men det var ikke bare problemene og belastningen som bekymret meg. Det er noe vi alle opplever. I likhet med mange amerikanere, var jeg motvillig til å engasjere meg aktivt i politikken. Visst ønsket jeg å se menn med høye idealer og god karakter bli valgt og utnevnt til å lede regjeringen, men det var noe helt annet enn å kaste meg uti det selv…
Ikke minst var jeg mer enn fornøyd med det arbeidet jeg allerede gjorde som en av De tolvs råd … Jeg hverken ønsket eller aktet å forandre på noe.”59
Før han dro for å møte påtroppende president Eisenhower, hadde eldste Benson søkt råd fra president David O. McKay, Kirkens president den gangen. President McKay hadde fortalt ham: “Bror Benson, jeg er ikke i tvil. Hvis anledningen byr seg i riktig ånd, syns jeg du skal si ja.”60 Dette direkte rådet, kombinert med eldste Bensons grunnleggende ønske om å “kjempe effektivt for [sine] trosoppfatninger som amerikaner”, forårsaket det han kalte en “indre debatt”.61
Da Eisenhower og eldste Benson møttes for første gang, tok det ikke lang tid før den nyvalgte presidenten tilbød eldste Benson stillingen som landbruksminister. Eldste Benson nevnte umiddelbart grunner til at han kanskje ikke var rett mann til stillingen, men påtroppende president Eisenhower ga seg ikke. Han sa: “Vi har en jobb å gjøre. For å være ærlig, hadde jeg ikke lyst til å bli president da presset begynte å stige. Men man kan ikke avslå å tjene Amerika. Jeg vil ha deg på laget mitt, og du kan ikke si nei.”62
“Det gjorde susen,” fortalte eldste Benson. Vilkårene i president McKays råd hadde blitt oppfylt. Selv om jeg følte at jeg allerede hadde fått en større ære av min kirke enn regjeringsmakt kunne gi, og det fortalte jeg ham, påtok jeg meg ansvaret ved å bli landbruksminister for ikke mindre enn to år – hvis han ønsket meg så lenge.”63
Umiddelbart etter at han takket ja til stillingen, ledsaget eldste Benson påtroppende president Eisenhower til en pressekonferanse, hvor utnevnelsen ble bekjentgjort for nasjonen. Så snart konferansen var over, vendte han tilbake til hotellet sitt. Han ringte Flora og fortalte henne at påtroppende president Eisenhower hadde bedt ham om å tjene, og at han hadde takket ja.
Hun svarte: “Det visste jeg at han ville. Og jeg visste at du ville takke ja.”
Han forklarte: “Det vil innebære et enormt ansvar – og svært mange problemer for oss begge.”
“Jeg vet det,” sa hun, “men det ser ut til å være Guds vilje.”64
Eldste Benson tas i ed som USAs landbruksminister av høyesterettsjustitiarius Fred M. Vinson, med president Dwight D. Eisenhower som tilskuer
Som eldste Benson hadde forventet, ble hans virke som landbruksminister en stormende opplevelse for ham og hans familie. Men han insisterte på at han ikke prøvde “å vinne en popularitetskonkurranse” – at han bare ønsket å “hjelpe landbruket og hjelpe Amerika”65 – og han fulgte dette personlige løftet: “Det er god strategi å forsvare det som er riktig, selv om det er upopulært. Kanskje jeg burde si, særlig når det er upopulært.”66 Det var bra for ham at han ikke var opptatt av popularitet. Selv om han var stødig og trofast mot sin overbevisning, svingte hans popularitet blant politikere og borgere drastisk. Til tider ønsket folk å få ham sparket fra sin stilling som landbruksminister.67 Andre ganger ble det antydet at han ville være et godt valg som USAs visepresident.68
Selv i sin rolle som leder i regjeringen, var eldste Benson åpen om sine kristne idealer, sitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium og sin hengivenhet til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Når han ledet et møte med sine kolleger i Landbruksdepartementet, ble møtet innledet med bønn.69 Han sendte president Eisenhower sitater fra Mormons bok som profeterte om USAs fremtid, og presidenten sa senere at han hadde lest dem “med største interesse”.70 Han ga også eksemplarer av Mormons bok til mange andre verdensledere.71 I 1954 ba Edward R. Murrow, en fremtredende nyhetsreporter på amerikansk TV, eldste Benson om tillatelse til å lage et innslag om familien Benson og sende det på et TV-program kalt “Person to Person”, som gikk på fredagskvelder. Eldste og søster Benson sa først nei, men gikk senere med på det etter å ha lyttet til sin sønn Reed, som så invitasjonen som en flott misjonæranledning. Den 24. september 1954 så mennesker over hele landet en direkteoverført, ikke innøvd familiens hjemmeaften i familien Bensons hjem. Murrow fikk mer fanpost som følge av dette programmet enn han hadde fått etter noe annet. Folk fra hele landet og fra ulike religiøse bakgrunner skrev for takke familien Benson for deres lysende eksempel.72
Eldste Benson var landbruksminister i åtte år, hele den perioden president Eisenhower ledet USA. President McKay sa at eldste Bensons arbeid “for alltid vil bli stående til heder for Kirken og nasjonen”.73 Eldste Benson så tilbake på disse årene i det nasjonale rampelyset og sa: “Jeg elsker dette fantastiske landet. Det har vært en ære å få lov til å tjene.”74 Han sa også: “Hvis jeg kunne gjøre det om igjen, ville jeg ha gjort omtrent det samme.”75 Idet han så frem til sitt videre virke som apostel, sa han: “Nå kan [jeg] vie min tid til det eneste jeg liker bedre enn landbruk.”76
Selv om eldste Bensons tjeneste i regjeringen tok slutt i 1961, fortsatte hans kjærlighet til sitt land og frihetens prinsipp. I mange av sine generalkonferansetaler fokuserte han på disse emnene. Han omtalte USA som “et land jeg elsker av hele mitt hjerte”.77 Han sa også: “Jeg verdsetter patriotisme og kjærlighet til eget land i alle land.”78 Idet han rådet alle siste-dagers-hellige til å elske sitt land, sa han: “Patriotisme er mer enn flaggvifting og frimodige ord. Det er måten vi reagerer på når det gjelder offentlige saker. La oss igjen vie oss som patrioter i den sanneste forstand.”79 “I motsetning til den politiske opportunist, verdsetter den sanne statsmann prinsipper fremfor popularitet og arbeider for å skape popularitet for de politiske prinsipper som er kloke og rettferdige.”80
Et spesielt vitne om Kristi navn
Som en Herren Jesu Kristi apostel, adlød eldste Ezra Taft Benson befalingen om å “gå ut i all verden og [forkynne] evangeliet for all skapningen” (Markus 16:15) og å “åpne døren ved å forkynne Jesu Kristi evangelium” (L&p 107:35). Han tjenestegjorde i mange deler av verden, idet han reiste rundt i misjoner og underviste folket.
Han elsket det privilegium det var å møte siste-dagers-hellige. I en generalkonferansetale sa han: “Jeg har noen ganger sagt til min hustru når jeg har kommet hjem fra et besøk i stavene, at jeg ikke vet nøyaktig hvordan det vil bli i himmelen, men jeg kunne ikke be om noe bedre der enn å ha gleden av å omgås den type menn og kvinner jeg møter i ledelsen i staver og menigheter i Sion og i verdens misjoner. Vi er virkelig rikt velsignet.”81 I en annen tale sa han: “Det finnes virkelig brorskap og fellesskap i Kirken. Det er noe svært mektig, ganske uhåndgripelig, men svært reelt. Jeg føler det, og det samme gjør mine medarbeidere, når vi reiser gjennom Sions staver og menigheter og verdens misjoner … Vi får alltid denne følelsen av fellesskap og brorskap. Det er noe av det fine som følger med medlemskap i Kirken og Guds rike.”82
Eldste Benson elsket også å bære sitt vitnesbyrd om Frelseren for mennesker av en annen tro. I 1959 reiste han for eksempel sammen med søster Benson og fire medlemmer av USAs landbruksdepartement på en rundreise til syv land, heriblant Sovjetunionen. Selv om han var der i kraft av sin stilling som landbruksminister, rørte hans apostoliske vitnesbyrd ved mange hjerter. Han fortalte:
“På vei til flyplassen [vår] siste kveld i Moskva, nevnte jeg… for en av våre guider min skuffelse over at vi ikke hadde fått anledning til å besøke en kirke i Russland. Han sa noen ord til sjåføren, bilen svingte rundt midt i gaten, og vi stoppet til slutt ved en gammel stukkaturbygning i en mørk og smal brosteinsbelagt sidegate ikke langt fra Den røde plass. Dette var Baptistkirken.
Det var en regnfull, ubehagelig oktoberkveld med et påtagelig kuldedrag i luften. Men da vi kom inn i kirken, fant vi den fylt. Det sto folk i gangen, i inngangspartiet og til og med på gaten. Hver søndag, tirsdag og torsdag, fikk vi høre, kom det tilsvarende folkemengder.
Jeg så på disse menneskenes ansikter. Mange var middelaldrende og eldre, men overraskende mange var unge. Omtrent fire av fem var kvinner, de fleste av dem med skaut på hodet. Vi ble vist inn til et sted ved siden av prekestolen…
Presten sa noen få ord, og deretter lød en akkord eller to fra orgelet, og hele forsamlingen sang en salme. Å høre 1000 til 1500 stemmer der ble en av de mest gripende opplevelsene i hele mitt liv. I vår felles tro som kristne, strakte de seg ut til oss med et budskap om imøtekommenhet som bygget bro over alle forskjeller i språk, styreform og historie. Og mens jeg forsøkte å gjenvinne balansen etter denne følelsesladede opplevelsen, spurte presten meg, gjennom en tolk som sto der, om jeg ville tale til forsamlingen.
Jeg måtte kjempe hardt et øyeblikk for å få tilstrekkelig kontroll over mine følelser til å si ja. Så sa jeg blant annet: ‘Det var veldig snilt å be meg om å tale til dere.
Jeg overbringer hilsener fra mange millioner medlemmer av Kirken i USA og rundt om i verden.’ Og plutselig var det den mest naturlige ting i verden å tale til disse medkristne om de helligste sannheter mennesker kjenner til.
Vår himmelske Fader er ikke langt borte. Han kan være svært nær oss. Gud lever. Jeg vet at han lever. Han er vår Fader. Jesus Kristus, verdens Forløser, våker over denne jorden. Han vil lede alle ting. Vær ikke redde, hold hans bud, elsk hverandre, be om fred, og alt vil bli bra.’
Mens hver setning ble oversatt for forsamlingen, så jeg kvinnene ta frem sine lommetørklær og begynte, som en iakttager sa det, å ‘vinke med dem som en mor byr sin eneste sønn farvel for godt’. De nikket energisk med hodet mens de ropte ja, ja, ja! Da la jeg for første gang merke til at selv galleriet var fylt, og mange sto langs veggene. Jeg så ned på en gammel kvinne foran meg, med hodet dekket av et enkelt, gammelt skaut, og med et sjal om skuldrene. Hun hadde et fredelig ansiktsuttrykk preget av tro. Jeg talte direkte til henne.
‘Dette livet er bare en del av evigheten. Vi levde før vi kom hit som Guds åndebarn. Vi vil leve igjen når vi forlater dette liv. Kristus brøt dødens bånd og oppsto. Vi skal alle oppstå.
Jeg har sterk tro på bønn. Jeg vet at det er mulig å strekke seg ut og få tilgang til den usynlige kraft som gir oss styrke og er et ankerfeste i nødens stund.’ For hver setning jeg uttalte, nikket den gamle kvinnen samtykkende. Og selv om hun var gammel, skrøpelig og rynkete, var denne kvinnen vakker i sin hengivenhet.
Jeg husker ikke alt jeg sa, men jeg husker at jeg følte meg oppbygget og inspirert av de henførte ansiktene til disse mennene og kvinnene som så standhaftig viste sin tro på den Gud de tjente og elsket.
Til slutt sa jeg: ‘Jeg gir dere mitt vitnesbyrd som en som har tjenestegjort i Kirken i mange år, om at sannheten vil bestå. Tiden er på sannhetens side. Måtte Gud velsigne og bevare dere hele deres liv. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.’
Slik avsluttet jeg denne improviserte lille talen, fordi jeg ikke klarte å si mer, og satte meg ned. Hele forsamlingen sang så en favorittsalme fra min barndom: ‘Gud vær med deg til vi ses igjen’. Vi forlot kirken mens de sang, og da vi gikk gjennom midtgangen, vinket de med lommetørklær som avskjed – det virket som om alle 1500 vinket til oss idet vi dro.
Det har vært mitt privilegium å tale til mange kirkeforsamlinger i alle deler av verden, men virkningen av denne opplevelsen er nesten ubeskrivelig. Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden så lenge jeg lever.
Jeg har sjelden, om noen gang, følt menneskehetens enhet og menneskehjertets uslukkelige lengsel etter frihet så intenst som akkurat da…
Jeg kom [hjem] fast bestemt på å fortelle denne historien ofte – fordi den viser hvordan frihetens ånd, brorskapets ånd og religionens ånd lever videre til tross for alle anstrengelser for å ødelegge dem.”83
President for De tolv apostlers quorum
Den 26. desember 1973 fikk eldste Benson den uventede nyheten om at Kirkens president, Harold B. Lee, brått hadde gått bort. Etter president Lees bortgang inntok rådgiverne i Det første presidentskap sine plasser i De tolvs quorum. Fire dager senere ble Spencer W. Kimball beskikket som Kirkens president, og Ezra Taft Benson ble beskikket som president for De tolv apostlers quorum. Med dette ansvaret påtok president Benson seg ytterligere administrative oppgaver. Han presiderte under ukentlige quorumsmøter og koordinerte sine brødres arbeid, herunder deres ansvar for å lede stavskonferanser og misjonsrundreiser, og for å kalle stavspatriarker. Han hadde også tilsynsansvar overfor andre generalautoriteter. Administrasjonspersonale tok seg av kontoroppgaver for å hjelpe ham og hans brødre å organisere arbeidet.84
I et møte med De tolvs quorum uttrykte president Benson sine tanker om å være deres president: “Jeg har vært svært engstelig og bekymret for dette store ansvaret. Jeg har ikke vært redd, for jeg vet at vi ikke kan mislykkes i dette arbeidet… hvis vi gjør vårt beste. Jeg vet at Herren vil oppholde oss, men det gir meg stor bekymring å bli kalt til å lede en gruppe menn som dere – spesielle vitner om vår Herre Jesus Kristus.”85
President Benson kombinerte denne ydmykheten med karakteristisk frimodighet og hardt arbeid. Han delegerte ofte ansvar til andre slik at de skulle få anledninger til å tjene. Han forventet det beste av dem han ledet, akkurat som han forventet det beste av seg selv. Men selv om han forlangte mye, var han vennlig. Han lyttet til sine brødres synspunkter og inviterte til åpen diskusjon på quorumsmøtene. Eldstene Boyd K. Packer, Russell M. Nelson og Dallin H. Oaks, som var de nyeste medlemmene av De tolvs quorum under hans ledelse, sa at han alltid oppmuntret dem til å komme med synspunkter, selv om de var forskjellige fra hans.86
Medlemmene av De tolv apostlers quorum så at president Bensons lederskap var basert på uforanderlige prinsipper. Han sa for eksempel ofte: “Husk, brødre, at i dette arbeidet er det Ånden som teller.”87 Og han hadde én målestokk for alle quorumets beslutninger: “Hva er best for riket?” Eldste Mark E. Petersen, som virket sammen med ham i De tolvs quorum, sa: “Svaret på det spørsmålet har vært den avgjørende faktor i enhver viktig sak som har blitt fremlagt for president Ezra Taft Benson gjennom hele hans liv.”88
Kirkens president
President Spencer W. Kimball døde 5. november 1985 etter lengre tids sykdom. Kirkens ledelse hvilte nå på De tolv apostlers quorum, med president Ezra Taft Benson som deres president og seniormedlem. Fem dager senere, under et høytidelig og ærbødig møte i De tolv apostlers quorum i Salt Lake tempel, ble president Benson beskikket som Kirkens president. Han ble inspirert til å be president Gordon B. Hinckley om å virke som hans førsterådgiver i Det første presidentskap, og til å be president Thomas S. Monson om å virke som hans annenrådgiver.
President Benson og hans rådgivere i Det første presidentskap: President Gordon B. Hinckley (venstre) og president Thomas S. Monson (høyre)
President Benson hadde kjent til president Kimballs dårlige helse, men han hadde håpet at hans venns fysiske styrke ville bli fornyet. “Dette er en dag jeg ikke har forventet,” fortalte president Benson på pressekonferansen kort tid etter at han hadde blitt beskikket som Kirkens president. “Min hustru Flora og jeg har bedt kontinuerlig om at president Kimballs dager måtte bli forlenget på denne jord og at et nytt mirakel måtte bli utført på hans vegne. Nå som Herren har talt, vil vi gjøre vårt beste, under hans ledelse og veiledning, for å fremme verket på jorden.”89
På sin første generalkonferanse som Kirkens president, fortalte president Benson hva som ville være hans primære fokus for å bringe Herrens verk fremover. “I vår tid,” sa han, “har Herren åpenbart behovet for å legge fornyet vekt på Mormons bok.”90
Som medlem av De tolvs quorum hadde president Benson gjentatte ganger forkynt om viktigheten av Mormons bok.91 Som Kirkens president viet han emnet enda større oppmerksomhet. Han erklærte at “hele Kirken [var] under fordømmelse” fordi de siste-dagers-hellige ikke studerte Mormons bok nok eller ga tilstrekkelig akt på dens lære. Han sa: Mormons bok har ikke vært, og er fortsatt ikke, det sentrale i vårt studium, i vår undervisning i familien, i vår forkynnelse og i vårt misjonærarbeide. Dette må vi omvende oss fra.”92 Han siterte ofte profeten Joseph Smiths erklæring om at mennesker “ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok”,93 og han utdypet dette løftet. “Det finnes en kraft i boken,” sa han, “som vil begynne å tilflyte deres liv i samme øyeblikk som dere begynner på et seriøst studium av den.”94 Han oppfordret de siste-dagers-hellige til å “oversvømme jorden og [sitt] liv med Mormons bok”.95
Over hele verden fulgte siste-dagers-hellige dette rådet fra sin profet. Som følge av dette ble de styrket, både individuelt og kollektivt.96 President Howard W. Hunter sa: Kan noen generasjon, også de som ennå ikke er født, se tilbake på president Ezra Taft Bensons administrasjon uten straks å tenke på hans kjærlighet til Mormons bok? Trolig har ingen av Kirkens presidenter siden profeten Joseph Smith gjort mer for å forkynne Mormons boks sannheter, for å gjøre den til et daglig studiekurs for alle Kirkens medlemmer og for å ‘oversvømme’ jorden med den.”97
Nært forbundet med president Bensons vitnesbyrd om Mormons bok, var hans vitnesbyrd om Jesus Kristus. På en tid da mange avviste “Frelserens guddommelighet”, hevdet han at “denne guddommelig inspirerte bok er en sluttsten når det gjelder å bære vitnesbyrd for verden om at Jesus er Kristus”.98 Siden han ble ordinert til apostel i 1943, hadde president Benson virket flittig som et vitne om at Frelseren virkelig lever. Som Kirkens president vitnet han om Jesus Kristus og hans forsoning med fornyet kraft og alvor. Han formante de hellige til å bli “ledet av Kristus” og “oppslukt av Kristus”99 og å “leve et liv med Kristus som midtpunkt”.100 Om Frelseren sa han: “Jeg elsker ham av hele min sjel.”101
President Benson underviste også om andre emner med alvor og kraft. Han advarte mot farene ved stolthet. Han vitnet om familiens evige betydning. Han underviste prinsippene tro og omvendelse og understreket behovet for trofast misjonærarbeid.
Selv om han ikke talte om USA like ofte som han hadde gjort tidligere i sin tjenestegjerning, markerte han 200-årsdagen for undertegnelsen av USAs grunnlov ved å tale om emnet på Kirkens generalkonferanse i oktober 1987. Og han fortsatte å fremheve behovet for frihet og sann patriotisme i hele verden. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet gledet han seg over nyheten om at Berlinmuren hadde falt, og at innbyggerne i Russland og Øst-Europa fikk større frihet, med regjeringer som var mer åpne for religionsutøvelse.102
President Benson holdt en rekke taler til bestemte grupper av Kirkens medlemmer. Fra og med april 1986 forberedte han taler rettet mot unge menn, unge kvinner, mødre, hjemmelærere, fedre, enslige voksne menn, enslige voksne kvinner, barn og eldre. Som president Howard W. Hunter sa: “Han snakket med alle og hadde omtanke for alle. Han talte til Kirkens kvinner og til mennene. Han talte til de eldre. Han talte til dem som var enslige, til ungdom, og han elsket å tale til Kirkens barn. Han ga storartede, personlige råd til alle medlemmer, uansett hva deres personlige omstendigheter var. Disse talene vil fortsette å oppbygge oss og lede oss når vi reflekterer over dem i mange år fremover.”103
President Benson gråt da han fikk brev fra en familie som hadde blitt påvirket av en av disse talene. I brevet forklarte en ung far at han og hans hustru hadde sett generalkonferansen på TV. Deres tre år gamle sønn lekte i et rom i nærheten, hvor konferansen kunne høres på radioen. Etter å ha hørt president Bensons budskap til barn, gikk mor og far inn på rommet der sønnen lekte. Den lille gutten “refererte begeistret: ‘Den mannen på radioen sa at selv om vi gjør feil, vår himmelske Fader er glad i oss likevel.’ Dette enkle utsagnet,” sa faren, “har gjort et varig og meningsfylt inntrykk på vår unge sønn. Jeg kan fortsatt spørre ham i dag hva president Benson sa, og få det samme entusiastiske svaret. Det er betryggende for ham å vite at han har en god og kjærlig Fader i himmelen.”104
Kort tid etter generalkonferansen i oktober 1988 ble president Benson rammet av et slag som gjorde det umulig for ham å tale offentlig. Han deltok på generalkonferanser og andre offentlige samlinger en stund. På konferansene i 1989 leste rådgiverne hans taler som han hadde forberedt. Fra og med 1990 formidlet rådgiverne hans kjærlighet til de hellige og siterte fra hans tidligere taler. Generalkonferansen i april 1991 var den siste han deltok på. Fra da av var han fysisk ute av stand til å gjøre mer enn å se på overføringen på TV.105
President Gordon B. Hinckley fortalte: “Slik man kunne forvente, begynte kroppen hans å skrante med alderen. Han kunne ikke gå slik han en gang gikk. Han kunne ikke snakke slik han en gang snakket. Det gikk gradvis nedover, men han var fortsatt Herrens utvalgte profet så lenge han levde.”106 President Hinckley og president Thomas S. Monson ledet Kirken med den myndighet president Benson delegerte til dem, men Kirken gjennomførte aldri nye initiativer uten president Bensons viten og vilje.107
Mens president Benson ble svakere fysisk, skrantet også Floras helse, og hun døde 14. august 1992. Mindre enn to år senere, 30. mai 1994, sluttet han seg til henne, og hans jordiske levninger ble gravlagt ved siden av hennes i deres kjære Whitney. Under president Bensons begravelse fortalte president Monson: “Ved en anledning sa han til meg: ‘Bror Monson, husk at uansett hva noen andre måtte foreslå, så ønsker jeg å bli gravlagt i Whitney, Idaho.’ President Benson, vi oppfyller dette ønsket i dag. Hans legeme vil dra hjem til Whitney, men hans evige ånd har dratt hjem til Gud. Han fryder seg utvilsomt sammen med sin familie, sine venner og sin egen elskede Flora…
Bondegutten som ble Guds profet, har vendt hjem. Gud velsigne hans minne.”108