Kapittel 20
“Fø mine lam”
“Vi må alle lære å være sanne hyrder. Vi må tilkjennegi den samme kjærlighet til andre som den gode hyrde har til oss alle. Enhver sjel er dyrebar for ham.”
Fra Ezra Taft Bensons liv
President Ezra Taft Benson fortalte om en opplevelse han hadde da han var rådgiver i et stavspresidentskap:
“På et møte i stavspresidentskapet i Boise, Idaho for mange år siden prøvde vi å velge en president for det svakeste og minste eldstenes quorum i staven. Sekretæren hadde kommet med en liste over alle eldstene i dette quorumet, og på listen sto navnet på en mann som jeg hadde kjent i noen år. Han kom fra en sterk siste-dagers-hellig familie, men han gjorde ikke stort i Kirken.
Hvis biskopen ba om hjelp til å utføre litt arbeid på møtehuset, pleide han å stille opp, og hvis eldstene ønsket å spille softball, hendte det at han spilte sammen med dem. Han hadde lederevner. Han var leder for en tjenesteklubb, og gjorde en god jobb.
Jeg sa til stavspresidenten: ‘Vil du gi meg myndighet til å gå ut og møte denne mannen og utfordre ham til å innrette sitt liv etter Kirkens normer og ta ledelsen i sitt quorum? Jeg vet at det kan være litt risikabelt, men han har evnen til det.’
Stavspresidenten sa: ‘Vær så god, og Herren velsigne deg’
… Jeg dro hjem til mannen. Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hans da han åpnet døren og så et medlem av stavspresidentskapet stå der. Han inviterte meg nølende inn. Hans hustru laget middag, og jeg kunne kjenne duften av kaffe fra kjøkkenet. Jeg ba ham om å få sin hustru til å slutte seg til oss, og da vi hadde satt oss, fortalte jeg ham hvorfor jeg hadde kommet. ‘Jeg kommer ikke til å be deg om svar i dag,’ sa jeg. ‘Jeg vil bare at du skal love meg at du vil tenke på det, be angående det, tenke på hva det vil bety for din familie, og så kommer jeg tilbake i neste uke. Hvis du bestemmer deg for ikke å ta imot kallet, vil vi være like glad i deg for det,’ tilføyde jeg.
Så snart han åpnet døren søndagen etter, kunne jeg se at det hadde skjedd en forandring. Han var glad for å se meg, og han inviterte meg raskt inn og ba sin hustru om å slutte seg til oss. Han sa: ‘Bror Benson, vi har gjort som du sa. Vi har tenkt på det, og vi har bedt om det, og vi har besluttet å ta imot kallet. Hvis dere brødre har så stor tillit til meg, er jeg villig til å innrette mitt liv etter Kirkens normer, noe jeg burde ha gjort for lenge siden.’
Han sa også: ‘Jeg har ikke drukket kaffe siden du var her i forrige uke, og jeg kommer ikke til å drikke det mer.’
Han ble beskikket som eldstenes quorumspresident, og fremmøtet i quorumet hans begynte å gå opp – og det fortsatte å gå opp. Han gikk ut, la armen rundt de mindre aktive eldstene og ledet dem tilbake. Noen måneder senere flyttet jeg fra staven.
Årene gikk, og en dag på Temple Square i Salt Lake City kom en mann bort til meg, rakte ut hånden og sa: ‘Bror Benson, du husker meg ikke, gjør du vel?’
‘Jo, det gjør jeg,’ sa jeg, ‘men jeg husker ikke navnet ditt.’
Han sa: ‘Husker du at du kom hjem til en dårlig stilt eldste i Boise for syv år siden?’ Da husket jeg naturligvis alt sammen. Så sa han: ‘Bror Benson, jeg kommer aldri til leve lenge nok til å takke deg for at du kom hjem til meg den søndags ettermiddagen. Jeg er nå biskop. Jeg trodde jeg var lykkelig, men jeg visste ikke hva ekte lykke var.’”1
Etter å ha blitt inspirert av denne og andre opplevelser, oppfordret president Benson trofaste siste-dagers-hellige til å strekke seg ut til medlemmer av Kirken som levde “borte fra Kirken og evangeliets innflytelse”.2 På generalkonferansen i april 1984 sa han: “Vi er glad for at av mange av våre brødre og søstre har blitt aktivisert. Vi oppfordrer ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene til å fortsette dette store arbeidet.”3 Samme uke talte han til en gruppe prestedømsledere om behovet for å drive fellesskapsfremmende arbeid overfor menn i Kirken som ennå ikke hadde blitt ordinert til eldste:
“Mitt hjerte blør for disse mennene, ledere i familier… Jeg tror ikke vi har en større utfordring i Kirken i dag enn å aktivisere disse mennene og bringe dem til et punkt hvor de kan ta sin familie med til Herrens hus og få tilgang til de største velsignelser som er kjent for menn og kvinner i denne og den kommende verden.
Brødre, vi håper og ber om at dere vil se på denne aktiviseringsinnsatsen som mer enn bare et midlertidig program. Vi håper at når denne perioden av vår kirkes historie bli nedtegnet, vil det bli sagt at dette var en tid da mange villfarne og fortapte sjeler ble gjenvunnet av Guds kirke.”4
“Nå er det på tide å anvende Frelserens lære om den gode hyrde.”
Ezra Taft Bensons læresetninger
1
Som Herrens folk, er en del av vår oppgave å strekke oss ut til våre brødre og søstre som har forlatt Kirken.
Hensikten med Herrens kirke er å fremme alle Guds sønner og døtres utvikling mot det evige livs høyeste velsignelser…
Jeg ønsker å drøfte vår oppgave å fullkommengjøre de hellige, spesielt utfordringen å aktivisere dem som har forlatt full aktivitet i Kirken. Disse medlemmene, som er våre brødre og søstre, lever i dag adskilt fra Kirken og evangeliets innflytelse.
I denne gruppen mindre aktive medlemmer er det mange som ikke kommer, og som kanskje er likegyldige og ikke bryr seg. Det finnes også dem som midlertidig er borte fordi vi ikke vet hvor de befinner seg. Noen av disse er nye konvertitter som tydeligvis ikke har fått den omsorg og oppmerksomhet og undervisning som ville ha fått dem til å være “de helliges medborgere”. (Se Efeserne 2:19.) Mange er enslige voksne.
Til alle slike må vi, som medlemmer av Kirken og Herrens folk, vise og fornye vår kjærlighet og dyptfølte oppfordring til å komme tilbake. “Kom tilbake. Kom tilbake og fryd dere ved Herrens bord, og nyt igjen de gode og berikende fruktene ved fellesskapet med de hellige.” (Ensign, mars 1986, s. 88.)
Utfordringen som ligger foran oss, er stor. [Vi må utøve] større tro, mer energi og større engasjement hvis vi skal nå frem til disse brødre og søstre. Men vi må gjøre det. Herren forventer at vi gjør det. Og det skal vi!5
2
Når vi forsøker å gi næring til dem som har gått seg vill, skulle vi anvende Frelserens lære om den gode hyrde.
Nå er det på tide å anvende Frelserens lære om den gode hyrde på utfordringen vi står overfor om å gjenvinne de tapte får og villfarne lam.
“Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill?
Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill.” (Matteus 18:12-13.)
På Jesu tid kjente den palestinske hyrde hver av sauene sine. Sauene kjente stemmen hans og stolte på ham. De ville ikke følge en fremmed. Så når han ropte, pleide sauene å komme til ham. (Se Johannes 10:1-5, 14.)
Om natten ledet gjeterne sauene sine til en innhegning eller en sauekve. Høye vegger omsluttet sauekveen, og torner ble lagt på toppen av veggene for å hindre ville dyr og tyver i å klatre over. Noen ganger kunne imidlertid et vilt dyr drevet av sult hoppe over veggene og inn til sauene og skremme og true dem.
En slik situasjon skilte den sanne hyrde – en som var glad i sauene sine – fra leiekaren, som bare arbeidet for lønn og av plikt. Den sanne hyrde var villig til å ofre livet for sauene. Han gikk inn blant sauene og kjempet for dem. Leiekaren, derimot, verdsatte sin egen sikkerhet høyere enn sauene, og pleide som regel å flykte fra faren.
Jesus brukte denne vanlige illustrasjonen fra sin tid til å erklære at han var den gode hyrde, den sanne hyrde. På grunn av sin kjærlighet til sine brødre og søstre, ville han frivillig legge ned sitt liv for dem. (Se Johannes 10:11-18.)
Til slutt ga den gode hyrde sitt liv for sauene – for deg og meg, for oss alle.
Symbolikken i den gode hyrde er ikke uten en betydelig parallell i Kirken i dag. Sauene trenger å bli ledet av vaktsomme hyrder. Altfor mange er på villspor. Noen blir lokket bort av forbigående distraksjoner. Andre har blitt helt borte.
Vi innser, som i tidligere tider, at noen av sauene vil gjøre opprør og er “som en vill hjord som flykter fra hyrden”. (Mosiah 8:21.) Men de fleste av våre problemer kommer av mangel på kjærlig og oppmerksom gjeting, og flere gjetere må utvikles.
Med en hyrdes omsorg må våre nye medlemmer, de som nylig har blitt født inn i evangeliet, næres ved oppmerksomt vennskap mens de vokser i kunnskap om evangeliet og begynner å følge nye normer. Den slags oppmerksomhet vil bidra til at de ikke vil vende tilbake til gamle vaner.
Med en hyrdes kjærlige omsorg vil ikke våre unge mennesker, våre unge lam, være like tilbøyelige til å komme på avveier. Og hvis de gjør det, vil kroken på hyrdestaven – en kjærlig arm og et lydhørt hjerte – bidra til å gjenvinne dem.
Med en hyrdes omsorg kan mange av dem som nå er utenfor flokken, fortsatt gjenvinnes. Mange som har giftet seg utenfor Kirken og lagt seg til verdens levesett, kan reagere positivt på en invitasjon til å komme tilbake til hjorden.6
Når vi pleier vennskap i våre menigheter og grener, hjelper vi hverandre å holde oss i den gode hyrdes flokk.
3
Siste-dagers-hellige som har kommet bort, trenger ekte, dyptfølt omtanke fra sanne og kjærlige hyrder.
Det finnes ingen nye løsninger på dette gamle problemet med at sauer søker føde andre steder. Befalingen Jesus ga Peter, som han understreket ved å gjenta den tre ganger, er den velprøvde løsningen: “Fø mine lam! Vokt mine får. Vokt mine får.” (Se Johannes 21:15-17.)
Som i den strålende formaningen i Mormons bok, må de som blir døpt inn i Kristi kirke, stadig bli “husket og næret ved Guds gode ord”. (Moroni 6:4.)
Løsningen finnes altså i ydmykt å gjete og fôre flokken – med andre ord, personlig omsorg. Det må være ekte, dyptfølt omtanke fra en sann og kjærlig hyrde, ikke bare den grunne omtanken som en leiesvenn kanskje vil vise.
Når vi drøfter begrepet en sann hyrde, er vi klar over at Herren har gitt dette ansvaret til prestedømsbærere. Men søstrene er også kalt til å “gjete” i den kjærlige tjeneste de yter for hverandre, og for andre. Vi må altså alle lære å være sanne hyrder. Vi må tilkjennegi den samme kjærlighet til andre som den gode hyrde har til oss alle. Enhver sjel er dyrebar for ham. Hans invitasjon er til ethvert medlem – enhver sønn og datter av Gud.
“Se, han innbyr alle mennesker, for barmhjertighetens armer er rakt ut mot dem, og han sier: Omvend dere, og jeg vil ta imot dere…
Kom til meg, og dere skal spise av frukten fra livets tre…
Ja, kom til meg og gjør rettferdige gjerninger.” (Alma 5:33-35.)
Ingen blir nektet hans invitasjon. Alle er velkommen som vil motta hans nådige invitasjon til å ta del i hans evangelium. Sauene – noen distrahert, noen likegyldige, noen opptatt med andre ting – må finnes og elskes tilbake til aktivitet. Enhver ressurs i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene må brukes til å bistå i dette arbeidet.
Denne utfordringen vil aldri bli oppfylt før ledere i staver og menigheter, quorum og hjelpeorganisasjoner, og trofaste medlemmer overalt utøver sin vilje og tro for å bringe de mindre aktive tilbake til full aktivitet i Kirken.
Når dere oppriktig gjør deres beste for å oppnå dette verdige målet, oppfordrer vi dere til å legge fornyet vekt på effektiv hjemmeundervisning ved både hjemmelærere og besøkende lærerinner. Hjemmelæreres og besøkende lærerinners arbeide er inspirerte programmer. De er utformet for å nå ethvert medlem av Kirken hver måned, både de aktive og de mindre aktive. Vær så snill å legge større vekt på hjemmeundervisning.7
4
Hvis vi fortsetter å betjene våre brødre og søstre, kan vi hjelpe dem å motta alle evangeliets ordinanser og velsignelser.
Våre bønner i dag må være av samme intensitet og omtanke som Almas bønner var da han forsøkte å gjenvinne de villfarne zoramittene som hadde kommet bort fra Herren:
“O Herre, vil du hjelpe oss så vi kan lykkes med å bringe dem tilbake til deg i Kristus.
Se, O Herre, deres sjeler er dyrebare, og mange av dem er våre brødre. Gi oss derfor kraft og visdom, O Herre, så vi kan bringe disse våre brødre tilbake til deg.” (Alma 31:34-35; uthevelse tilføyd)…
Prinsippene for å aktivisere sjeler endres ikke. De er:
1. De bortkomne eller mindre aktive må finnes og kontaktes.
2. Kjærlig omtanke må vises. De må føle vår kjærlighet.
3. De må bli opplært i evangeliet. De må føle Den hellige ånds kraft gjennom lærerne.
4. De må inkluderes i vårt fellesskap.
5. De må ha meningsfylte ansvarsoppgaver i Kirken.
Slik Mormons bok uttrykker det, skulle vi “fortsette å betjene”. (3 Nephi 18:32.)
Vi er spesielt opptatt av at nye konvertitter blir integrert i fullt fellesskap i Kirken. De må ønskes velkommen med åpne armer.
La oss stå sammen i vår innsats for å bringe de mindre aktive tilbake til full aktivitet i Kirken. Ved å gjøre det, vil vi alle stå sterke for å kunne utføre Kirkens oppgave – å bringe evangeliet, med alle dets velsignelser og ordinanser, mer fullstendig inn i livet til alle medlemmer av Kirken. Kirken “trenger hvert [medlem]” (L&p 84:110), og hvert medlem trenger evangeliet, Kirken og alle dets ordinanser.
Måtte vi alle søke Herrens velsignelser for å styrke oss og gi oss den nødvendige styrke og innflytelse vi trenger når vi står sammen om dette store kjærlighetsarbeid.8
Forslag til studium og undervisning
Spørsmål
-
Hva føler du når du tenker på familiemedlemmer eller venner som “lever adskilt fra Kirken og evangeliets innflytelse”? Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? (Se del 1.)
-
Grunn på president Bensons læresetninger om forskjellene mellom en leiesvenn og en hyrde (se del 2). Hva kan vi gjøre for å bli bedre hyrder?
-
President Benson minnet oss på at folk trenger “ekte, dyptfølt omtanke fra sanne og kjærlige hyrder” (del 3). Hvordan kan vi utvikle dyptfølt omtanke for andre? Når du grunner på dette spørsmålet, kan du tenke på din tjeneste som hjemmelærer eller besøkende lærerinne.
-
Hva tror du det vil si å “fortsette å betjene”? (3 Nephi 18:32). Overvei de fem prinsippene president Benson ga oss for å hjelpe oss å tjene dem som trenger å vende tilbake til aktivitet i Kirken (se del 4). På hvilke måter kan hvert av disse prinsippene hjelpe noen å motta evangeliets velsignelser?
Aktuelle skriftsteder
Matteus 9:10-12; Lukas 15; 22:32; 1 Peter 5:2-4; Moroni 6:4; L&p 18:10-16; 84:106
Studiehjelpemidler
“Å lese, studere og grunne er ikke det samme. Vi leser ordene og får mange ideer. Vi studerer og finner kanskje mønstre og sammenhenger i Skriftene. Men når vi grunner, søker vi åpenbaring ved Ånden. Det å grunne er for meg den ettertanke og bønn som foregår etter at jeg har lest og studert Skriftene omhyggelig” (Henry B. Eyring, “Tjen med Ånden,” Ensign eller Liahona, nov. 2010, 60).