1 Og det skjedde at Enok fortsatte sin tale og sa: Se, vår far Adam lærte oss disse ting, og mange har trodd og blitt Guds sønner, og mange har ikke trodd og har gått til grunne i sine synder og ser med redsel og gru frem til at Guds brennende vrede skal bli utøst over dem.

2 Og fra den tid av begynte Enok å profetere, og han sa til folket: Mens jeg var på reise og sto på stedet Mahuja og ropte til Herren, kom det en røst fra himmelen som sa: Vend om og gå opp på fjellet Simeon.

3 Og det skjedde at jeg vendte om og gikk opp på fjellet, og mens jeg sto på fjellet, så jeg himlene åpne seg, og jeg ble ikledd herlighet.

4 Og jeg så Herren, og han sto for mitt åsyn, og han talte til meg, ja, som et menneske taler til et annet, ansikt til ansikt, og han sa til meg: Se, og jeg vil vise deg verden gjennom mange generasjoner.

5 Og det skjedde at jeg i dalen Shum fikk se et stort folk som bodde i telt, og det var Shums folk.

6 Og igjen sa Herren til meg: Se, og jeg så mot nord og så Kana’ans folk som bodde i telt.

7 Og Herren sa til meg: Profetér, og jeg profeterte og sa: Se, Kana’ans folk som er tallrike skal rykke frem i kamporden mot Shums folk og skal slå dem ihjel så de blir fullstendig utryddet, og Kana’ans folk skal bre seg utover i landet, og landet skal være goldt og ufruktbart, og ikke noe annet folk enn Kana’ans folk skal bo der.

8 For se, Herren skal forbanne landet med sterk hete, og det skal vedbli å være goldt evindelig. Og alle Kana’ans barn ble sorte, så de ble foraktet av alle folk.

9 Og det skjedde at Herren sa til meg: Se, og jeg så og skuet Sharons land og Enoks land og Omners land og Henis land og Shems land og Haners land og Hanannihas land og alle deres innbyggere.

10 Og Herren sa til meg: Gå til dette folk og si til dem: Omvend dere, for at jeg ikke skal komme og slå dem med en forbannelse så de dør.

11 Og han ga meg et bud at jeg skulle døpe i Faderens navn og i Sønnens navn – han som er full av nåde og sannhet – og i Den hellige ånds navn, han som bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen.

12 Og det skjedde at Enok fortsatte å kalle alle folk til omvendelse, unntatt Kana’ans folk,

13 og så stor var Enoks tro at han førte Guds folk, og deres fiender kom for å kjempe mot dem, og han talte Herrens ord og jorden skalv og fjellene vek, ja, på hans befaling, og elvene med vann forandret sine løp, og løvenes brøl hørtes ute fra villmarken, og alle nasjoner fryktet storlig, så mektige var Enoks ord og så stor kraft var det i det språk som Gud hadde gitt ham.

14 Det kom også et land opp fra havets dyp, og så stor var frykten hos Guds folks fiender at de flyktet og sto langt borte og gikk til landet som kom opp fra havets dyp.

15 Og landets kjemper sto også langt borte, og det utgikk en forbannelse over alle folk som kjempet mot Gud,

16 og fra den tid av var det kriger og blodsutgytelse blant dem, men Herren kom og bodde blant sitt folk, og de levde i rettferdighet.

17 Herrens frykt var over alle nasjoner, så stor var Herrens herlighet som var over hans folk. Og Herren velsignet landet, og de ble velsignet på fjellene og på de høye steder, og det gikk dem vel.

18 Og Herren kalte sitt folk Sion, for de var av ett hjerte og ett sinn og levde i rettferdighet, og det var ingen fattige blant dem.

19 Og Enok fortsatte å forkynne i rettferdighet for Guds folk. Og det skjedde i hans dager at han bygget en by som ble kalt hellighetens by, ja, Sion.

20 Og det skjedde at Enok talte med Herren, og han sa til Herren: Sion skal visselig bo i trygghet evindelig. Men Herren sa til Enok: Sion har jeg velsignet, men resten av folket har jeg forbannet.

21 Og det skjedde at Herren viste Enok alle jordens innbyggere; og han så, og se, Sion ble, da en tid var gått, tatt opp til himmelen. Og Herren sa til Enok: Se min bolig for evig.

22 Og Enok så også resten av folket som var Adams sønner, og de var en blanding av alle Adams etterkommere, unntatt Kains ætt, for Kains ætt var sort og bodde ikke blant dem.

23 Og etter at Sion var tatt opp til himmelen, så Enok, og gi akt, alle jordens nasjoner var fremfor ham,

24 og generasjon fulgte generasjon, og Enok var i det høye og løftet opp, ja, i Faderens og Menneskesønnens favn, og se, Satans makt var over hele jordens overflate.

25 Og han så engler stige ned fra himmelen, og han hørte en høy røst som sa: Ve, ve over jordens innbyggere.

26 Og han så Satan, og han hadde en stor lenke i sin hånd, og den innhyllet hele jordens overflate i mørke, og han så opp og lo, og hans engler frydet seg.

27 Og Enok så engler stige ned fra himmelen, og de bar vitnesbyrd om Faderen og Sønnen, og Den hellige ånd falt på mange, og ved himmelens krefter ble de tatt opp til Sion.

28 Og det skjedde at himmelens Gud skuet ned på resten av folket, og han gråt, og Enok bar vitnesbyrd om det og sa: Hvordan har det seg at himlene gråter og utgyter sine tårer likesom regnet på fjellene?

29 Og Enok sa til Herren: Hvordan har det seg at du kan gråte, du som er hellig og er fra all evighet til all evighet?

30 Og var det mulig for mennesket å telle jordens partikler – ja, millioner av jordkloder som denne – ville det ikke utgjøre en begynnelse av dine skapelsers tall, og dine forheng er fremdeles strukket ut, og likevel er du der, og din favn er der, og du er også rettferdig, du er barmhjertig og vennlig evindelig.

31 Og du har tatt Sion i din egen favn, og fra alle dine skapelser, fra all evighet til all evighet, og intet annet enn fred, rettferdighet og sannhet er din trones bolig, og barmhjertighet går frem for ditt åsyn og har ingen ende, hvordan har det seg at du kan gråte?

32 Herren sa til Enok: Se disse dine brødre, de er mine egne henders verk, og jeg ga dem deres kunnskap den dag jeg skapte dem, og i Edens hage ga jeg mennesket dets handlefrihet.

33 Og til dine brødre har jeg sagt og også gitt bud at de skulle elske hverandre og at de skulle velge meg, deres Fader, men se, de er uten naturlig kjærlighet, og de hater sitt eget blod.

34 Og min vredes ild er opptent mot dem, og i min store harme vil jeg sende vannflommen over dem, for min heftige vrede er opptent mot dem.

35 Se, jeg er Gud, Hellighetens Menneske er mitt navn, Rådgiver er mitt navn, og Uendelig og Evig er også mitt navn.

36 Derfor kan jeg strekke ut mine hender og favne om alt jeg har skapt, og mitt øye kan også gjennomtrenge det, og blant alle mine henders gjerninger har det ikke vært så stor ugudelighet som blant dine brødre.

37 Men se, deres synder skal være på deres fedres hoder, Satan skal være deres far, og elendighet skal bli deres dom, og alle himlene skal gråte over dem – ja, alle mine henders gjerninger – hvorfor skulle ikke himlene gråte når de ser at disse skal lide?

38 Men se, disse som dine øyne hviler på, skal omkomme i vannflommene, og se, jeg vil stenge dem inn, et fengsel har jeg beredt for dem.

39 Og han som jeg har utvalgt, har gått i forbønn for mitt åsyn. Derfor lider han for deres synder i den grad de vil omvende seg inntil den dag min utvalgte skal vende tilbake til meg, og inntil den dag skal de være i pine.

40 Derfor skal himlene gråte over dette – ja, og alle mine henders gjerninger.

41 Og det skjedde at Herren talte til Enok og fortalte Enok om alle menneskenes barns gjerninger, derfor visste Enok, og betraktet deres ugudelighet og deres elendighet, og han gråt og strakte sine armer frem, og hans hjerte svulmet og ble stort som evigheten, og hans indre lengtet, og hele evigheten skalv.

42 Og Enok så også Noah og hans familie, at etterkommerne etter alle Noahs sønner skulle bli reddet og frelses med en timelig frelse.

43 Derfor så Enok at Noah bygget en ark og at Herren smilte til den og holdt den i sin egen hånd, men over resten av de ugudelige kom vannflommene og slukte dem.

44 Og da Enok så dette, led hans sjel bitterhetens kvaler, og han gråt over sine brødre og sa til himlene: Jeg nekter å bli trøstet, men Herren sa til Enok: Oppløft ditt hjerte og vær glad, og se.

45 Og det skjedde at Enok så, og fra Noah skuet han alle jordens familier, og han ropte til Herren og sa: Når skal Herrens dag komme? Når skal Den rettferdiges blod utgytes slik at alle som sørger kan bli helliggjort og få evig liv?

46 Og Herren sa: Det skal skje i tidens midte, i ugudelighetens og hevnens dager.

47 Og se, Enok så dagen for Menneskesønnens komme, ja, i kjødet, og hans sjel frydet seg og sa: Den rettferdige er løftet opp, og Lammet er slaktet fra verdens grunnleggelse av, og ved tro er jeg i Faderens favn, og se, Sion er hos meg.

48 Og det skjedde at Enok så på jorden, og han hørte en røst fra dens indre som sa: Ve, ve, over meg, menneskenes mor, jeg pines, jeg er trett på grunn av mine barns ugudelighet. Når skal jeg få hvile og bli renset fra den urenhet som er utgått fra meg? Når vil min Skaper helliggjøre meg så jeg kan hvile, og rettferdighet være hos meg en tid?

49 Og da Enok hørte jorden sørge, gråt han og ropte til Herren og sa: O Herre, vil du ikke vise jorden medlidenhet? Vil du ikke velsigne Noahs barn?

50 Og det skjedde at Enok fortsatte å rope til Herren og sa: Jeg ber deg, O Herre, i din Enbårnes navn, ja, i Jesu Kristi navn, at du vil vise Noah og hans ætt barmhjertighet slik at jorden aldri mer blir dekket av vannflommer.

51 Og Herren kunne ikke nekte, og han sluttet en pakt med Enok og sverget for ham med en ed at han ville stanse vannflommene, at han ville kalle på Noahs barn.

52 Og han sendte ut en uforanderlig forordning om at en levning av hans ætt alltid skulle finnes blant alle nasjoner så lenge jorden består.

53 Og Herren sa: Velsignet er han gjennom hvis ætt Messias skal komme, for han sier: Jeg er Messias, Sions konge, Himmelens klippe som er vid som evigheten, den som kommer inn gjennom porten og stiger opp ved meg, skal aldri falle, derfor, velsignet er de som jeg har omtalt, for de skal komme frem med evighetens frydesang.

54 Og det skjedde at Enok ropte til Herren og sa: Når Menneskesønnen kommer i kjødet, skal jorden da hvile? Jeg ber deg, vis meg disse ting.

55 Og Herren sa til Enok: Se, og han så og fikk se Menneskesønnen løftet opp på korset på menneskers vis.

56 Og han hørte en høy røst, og himlene ble tildekket, og alle Guds skapelser sørget, og jorden stønnet og klippene revnet og de hellige oppsto og ble kronet med herlighetens kroner ved Menneskesønnens høyre hånd.

57 Og alle åndene som var i varetekt kom frem og sto ved Guds høyre hånd, og resten ble holdt tilbake i mørkets lenker inntil dommen på den store dag.

58 Og igjen gråt Enok og ropte til Herren og sa: Når skal jorden få hvile?

59 Og Enok så Menneskesønnen stige opp til Faderen, og han påkalte Herren og sa: Vil du ikke igjen komme til jorden? For ettersom du er Gud og jeg kjenner deg og du har sverget for meg og befalt meg at jeg skulle be i din Enbårne Sønns navn – du har skapt meg og gitt meg en rett til din trone, ikke av meg selv, men ved din egen nåde – derfor spør jeg deg om du ikke igjen vil komme til jorden.

60 Og Herren sa til Enok: Like sikkert som jeg lever, like sikkert vil jeg komme i de siste dager, i ugudelighetens og hevnens dager, for å oppfylle den ed jeg har avlagt for deg angående Noahs barn.

61 Og dagen skal komme da jorden skal hvile, men før denne dag skal himlene formørkes og et mørkets slør skal dekke jorden, og himlene skal ryste og likeledes jorden, og store trengsler skal være blant menneskenes barn, men jeg vil bevare mitt folk.

62 Og rettferdighet vil jeg sende ned fra himmelen, og sannhet vil jeg bringe frem fra jorden for å bære vitnesbyrd om min Enbårne, hans oppstandelse fra de døde, ja, om alle menneskers oppstandelse, og jeg vil la rettferdighet og sannhet fare frem over jorden likesom en flom for å samle mine utvalgte fra jordens fire hjørner til et sted som jeg skal berede, en hellig by, for at mitt folk kan binde omkring sine lender og se frem til tiden for mitt komme, for der skal mitt tabernakel være, og den skal kalles Sion, et nytt Jerusalem.

63 Og Herren sa til Enok: Da skal du og hele din by møte dem der, og vi skal omfavne dem, og de skal se oss, og vi skal falle dem om halsen, og de skal falle oss om halsen, og vi skal kysse hverandre.

64 Og der skal min bolig være, og den skal være Sion som skal komme frem fra alt som jeg har skapt, og i et tidsrom av ett tusen år skal jorden hvile.

65 Og det skjedde at Enok så dagen for Menneskesønnens komme i de siste dager for å bo på jorden i rettferdighet i et tidsrom av ett tusen år.

66 Men før den dag så han store trengsler blant de ugudelige, og han så også at havet var opprørt og at menneskenes hjerter sviktet dem idet de med frykt så frem til Den Allmektige Guds straffedommer som skulle komme over de ugudelige.

67 Og Herren viste Enok alle ting, ja, helt til verdens ende, og han så de rettferdiges dag, timen for deres forløsning, og han mottok en fylde av glede.

68 Og alle Sions dager i Enoks dager var tre hundre og fem og seksti år.

69 Og Enok og hele hans folk vandret med Gud, og han bodde i Sions midte, og det skjedde at Sion ikke mer var å finne, for Gud tok den opp i sin egen favn, og fra da av ble det sagt: Sion er flyktet.