Jeg søkte hjelp etter min venns selvmord
Jeg trodde jeg kunne overvinne depresjonen min på egenhånd, men da jeg til slutt ba om hjelp, forandret alt seg.
Illustrasjon: Mitchell McAlevey
Mens jeg jobbet en dag for noen somre siden, fikk jeg nyheten om at en god venn av meg hadde begått selvmord. Jeg ble sjokkert – jeg visste ærlig talt ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg husker at jeg satt ved pulten min i stillhet, ute av stand til å tenke eller gjøre noe som helst.
Alle slags tanker og følelser strømmet over meg og gjorde meg forvirret. Men jeg fortsatte å si til meg selv at det gikk bra med meg og at jeg ville komme over det. De neste månedene bragte imidlertid en overveldende bølge av depresjon og sorg over meg. Det var mange tårer og søvnløse netter. Noen morgener kom jeg meg ikke engang opp av sengen. Jeg trodde ikke at bønnene mine ble besvart eller hørt. Å lese i Skriftene føltes flatt og uinspirerende. Jeg var utrøstelig og trodde ikke at ting ville bli bedre.
Jeg var lenge redd for å snakke med noen om hva jeg følte. Folk visste om tapet mitt og tilbød seg å snakke eller gi støtte, men jeg avviste dem alltid. “Jeg vil ikke plage dem,” tenkte jeg. “Dessuten har de sine egne problemer å tenke på. Hvorfor skal de bry seg om mine?”
Det var én søndag da sorgen syntes for tung å bære. Jeg klarte ikke å sitte stille under nadverdsmøtet. Da møtet endelig var ferdig, gikk jeg ut i gangen for å komme meg ut av bygningen. Like før jeg kom til døren, traff jeg på en kvinne i menigheten som hadde mistet en sønn til selvmord mange år tidligere. Da vi fikk øyekontakt, fortalte Ånden meg at det var på tide å si noe om hva jeg følte.
Det var skremmende, men med skjelvende stemme stoppet jeg henne og spurte: “Kan jeg få snakke litt med deg? Jeg trenger hjelp.”
Hun lyttet mens jeg forklarte hva som hadde skjedd og hvordan jeg følte meg. Så, uten å nøle, holdt hun armen min og så på meg med tårer i øynene. “Jeg vil bare du skal vite at dette ikke er din feil, og at du er så elsket,” sa hun.
Ingen av oss klarte å la være å gråte mens vi fortsatte å snakke. For meg føltes det som om skyene skilte seg. Endelig var det et slags lys som skinte gjennom livet mitt. Alt hun sa til meg i gangen den dagen, var et svar på mine bønner.
Det jeg lærte mest av det øyeblikket, var at det å snakke om følelsene mine endelig hadde latt meg begynne å heles. Av en eller annen grunn hadde jeg overbevist meg selv om at jeg kunne takle alt alene og at jeg ikke trengte hjelp. Selv om jeg ikke kunne se det, var jeg omgitt av folk som elsket meg og ønsket å hjelpe meg.
Jeg har lært at når vi sier at vi skal være “av ett hjerte og ett sinn” (Moses 7:18), betyr det at din hjertesorg er min hjertesorg, og mine smerter er også dine smerter. Det betyr ikke bare å hjelpe når det trengs, men også å være villig til å motta hjelp når vi trenger det. Å ganske enkelt la andre hjelpe meg var det som gjorde utslaget og til syvende og sist det som førte til at jeg gjorde en fullstendig psykisk rehabilitering.
Nå, noen år etter denne opplevelsen, kan jeg ærlig si at jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært. Med mye hardt arbeid, og til slutt ved Guds nåde, har jeg blitt sterkere enn jeg var før alt dette skjedde. Bønn, tjeneste, sårbarhet, ydmykhet, behandling, utallige velsignelser og så mye mer har hjulpet meg å komme dit jeg er i dag. Jeg skylder vår himmelske Fader, min familie og mine nære venner mye for å ha hjulpet meg gjennom alt dette. Jeg er så takknemlig for at jeg søkte hjelp – det var en nøkkel til helbredelse.