Din oppdagelsesreise gjennom jordelivet
Av eldste Dieter F. Uchtdorf
i De tolv apostlers quorum
Fra en verdensomspennende andakt for unge voksne “Jordelivets oppdagelsesreise”, av eldste Dieter F. Uchtdorf og søster Harriet Uchtdorf i Konferansesenteret 14. januar 2018.
Ha tro – og Gud vil være med dere. Vend deres hjerte til ham – og han vil veilede dere … [på deres] reise.
Det er så godt å være sammen med dere i dag og føle av deres ånd, deres styrke og energi. Jeg er svært glad for at dere fikk anledning til å høre fra søster Uchtdorf. Harriet er virkelig solen i mitt liv. Alle som kjenner henne, er glad i henne. Hun er den type menneske som gjør dem som er rundt henne, bedre og lykkeligere. Hun har i hvert fall hatt den innflytelsen på meg.
Nylig feiret vi vår 55. bryllupsdag. Når vi ser på våre to barn og deres ektefeller, våre seks barnebarn med sine familier, og våre fire oldebarn, er vi forundret over den fantastiske oppdagelsesreisen vårt liv har vært.
Tidsalderen for øyeblikkelige svar
En interessant tanke slo meg da jeg forberedte meg til denne kvelden. Ja, det er sant, de årene da jeg var i alderen 18 til 30 er knapt synlige i sladrespeilet mitt, men til tross for min nåværende alder, føler jeg meg fortsatt ung inni meg. Faktisk er det slik at de fleste av oss eldre betrakter oss selv som unge mennesker som bare har levd veldig lenge.
Når dere betrakter oss, den “eldre generasjon,” kan dere blir overrasket over hvor mye mer vi har til felles med deres generasjon enn dere skulle trodd. Jeg tror at forskjellene mellom vår himmelske Faders barn, uansett alder, er små sammenlignet med likhetene. For eksempel, mange av dere har spørsmål om Gud og om dere selv – dype, grunnleggende spørsmål som er lik de spørsmål som stilles av mennesker som er mye eldre enn dere:
“Finnes Gud virkelig? Bryr han seg?”
“Er jeg på rett vei?”
“Hvorfor føler jeg meg noen ganger tom, overveldet, oversett eller ensom?”
“Hvorfor har ikke Gud grepet inn i mitt liv?”
“Hvorfor besvarte han ikke en bønn?”
“Hvorfor tillot han at jeg måtte oppleve denne nedstemtheten, sykdommen eller tragedien?”
Dette kan være vanskelige spørsmål å besvare.
I denne tidsalderen med øyeblikkelige svar – der tilsynelatende absolutt og uangripelig kunnskap bare er et Google-søk unna – blir vi noen ganger frustrerte når svar på våre mest personlige, viktige og akutte spørsmål, tar tid. Vi vender vårt hjerte mot himmelen, og alt vi ser ut til å få, er en frustrerende, roterende “vente-markør.”
Vi liker ikke å vente.
Når vi må vente mer enn noen få sekunder før en søkemotor svarer, antar vi kanskje at forbindelsen er nede eller brutt. I frustrasjon gir vi kanskje opp søket. Men når det gjelder evige spørsmål, ting som vedrører vår sjel, må vi være mer tålmodig.
Ikke alle svar har like stor verdi. Svar som kommer fra verdslig visdom eller populære oppfatninger, er lette å komme over, men de mister fort sin verdi når nye teorier eller trender oppstår. Svar fra himmelen – evigvarende svar – er uvurderlige. Å motta disse svarene, krever ofte offer, arbeid og tålmodighet.
Disse svarene er verdt ventetiden.
Min hensikt er å gi mitt sikre vitnesbyrd om at deres Fader i himmelen kjenner dere, hører dere og vil aldri forlate dere. Når dere vender deres hjerte til ham og forsøker å følge hans vei, vil han gripe inn i deres liv og veilede dere gjennom dette jordelivets store og spennende reise.
Se sammenhengen
En av de store innovatører i vår tid, Steve Jobs i Apple, ga oss denne innsikten: “Du kan ikke se sammenhengen mellom prikkene ved å se fremover, du kan bare se sammenhengen ved å se bakover. Så du må stole på at prikkene på en eller annen måte vil gi sammenheng og mening en gang i din fremtid.”1
Hva mente han med det? På slutten av det 19. århundre, begynte kunstnere som Georges Seurat og Paul Signac å male i en ny stil som ville bli kjent som neo-impresjonisme. Teknikken deres gikk ut på å påføre lerreter små fargeprikker. Nært innpå fremstår disse prikkene uten sammenheng og helt tilfeldig plassert. Men når du ser på hele bildet, kan du se hvordan prikkene blander seg og blir til farger, og hvordan fargene blir til former som avslører et vakkert mønster. Det som en gang virket vilkårlig og til og med forvirrende, begynner å gi mening.
Pavepalasset i Avignon, av Paul Signac, fra Getty Images
Noen ganger er livet vårt som neo-impresjonistisk kunst. Fargeprikkene som utgjør dagens øyeblikk og hendelser, kan virke usammenhengende og kaotiske til å begynne med. Vi kan ikke se noe system i dem. Vi kan ikke forestille oss at de har noen hensikt i det hele tatt.
Når vi derimot tar et skritt tilbake og inntar et evig perspektiv, når vi ser på vårt liv innenfor rammen av Jesu Kristi evangelium, kan vi begynne å se hvordan de forskjellige prikkene i vårt liv griper inn i hverandre. Vi er kanskje ikke i stand til å se hele bildet ennå, men med tålmodighet kan vi se nok til å stole på at det finnes et vakkert, storslagent mønster. Og når vi streber etter å ha tillit til Gud og følge hans Sønn, Jesus Kristus, vil vi en dag se det ferdige resultatet, og vi vil forstå at Guds egen hånd ledet og veiledet våre steg.
Vi vil forstå at mester-kunstneren hadde en plan for de tilfeldige prikkene hele tiden. Vi vil se at Han forøket våre talenter, forberedte anledninger og viste oss muligheter som er mer strålende enn vi noen sinne kunne ha forestilt oss eller oppnådd på egenhånd. Jeg har ihvertfall opplevd dette i mitt eget liv.
Min reise i jordelivet
Da jeg var veldig ung, ble min familie to ganger tvunget til å flykte fra hjemmet vårt og forlate alt. I begge tilfellene ble det ganske klart at menneskene på de nye stedene så på oss som mindreverdige. Aksenten min gjorde at jeg ble stemplet som en utenforstående av de andre barna, og det var en rik kilde til hån og latter for dem.
Traumer og stress på grunn av flyttingene gjorde at jeg kom på etterskudd i studiene mine, og mistet et helt skoleår. I Øst-Tyskland hadde jeg studert russisk som fremmedspråk. Det var vanskelig, men jeg klarte det. Nå, i Vest-Tyskland, ble det forventet at jeg skulle lære engelsk.
Dette virket umulig for meg! Jeg mente at munnen min ganske enkelt ikke var laget for det engelske språk.
I tenårene var jeg forelsket i en fantastisk jente med nydelige store brune øyne. Dessverre virket det ikke som om hun hadde den minste interesse av meg.
Så, der befant jeg meg, en ganske ubetydelig ung mann som strevde med sitt, i etterkrigstidens Tyskland og som ikke så ut til å ha noen stor sjanse til å lykkes i livet.
Men jeg hadde et par ting som var bra i livet mitt. Jeg visste at familien min var glad i meg. På skolen og i kirken oppfordret lærere meg til å alltid sette meg høye mål. Jeg husker fortsatt da en ung amerikansk misjonær underviste dette prinsippet fra Skriftene: “Hvis Gud er med [deg], hvem er da imot [deg]?”2
Det var noe med dette som gjorde sterkt inntrykk på meg. “Hvis det er tilfelle,” tenkte jeg, “hvorfor skulle jeg da frykte?”
Så, jeg hadde tro. Og jeg hadde tillit til Gud.
En tid var jeg i et lærlingprogram. En av lærerne mine utfordret meg til å sikte høyere og ta kveldskurs i maskinteknikk. Det krevde mye ekstra arbeid, men det fikk meg til å oppdage min store lidenskap for luftfart! Det kom som et sjokk da jeg fikk vite at for å bli flyver, måtte jeg kunne snakke engelsk. Men jeg ville bli flyver, og på mirakuløst vis virket det som munnen min forandret seg, og at engelsk ikke lenger var et så vanskelig språk.
Med ny motivasjon, en fornyet forpliktelse til å arbeide hardt, og tillit til vår himmelske Fader, tok jeg små skritt som hjalp meg å bygge opp tro på at jeg kunne klare det. Det betydde selvfølgelig ikke at ting alltid gikk knirkefritt.
Da jeg var 19 år, reiste jeg til San Antonio i Texas i USA, for å begynne min opplæring som jagerflyver i luftforsvaret. På flyet satt jeg ved siden av en mann som snakket med bred Texas aksent. Jeg oppdaget til min skrekk at den engelsken jeg så desperat hadde prøvd å lære, ikke var den samme engelsken han snakket!
Det var vanskelig på flyverskolen også. Det var et ekstremt konkurransepreget program, der alle sloss om de beste eksamensresultatene. Jeg visste med en gang at jeg hadde en ulempe siden de fleste av mine klassekamerater hadde engelsk som morsmål.
Mine flyinstruktører advarte meg mot en annen mulig ulempe – jeg tilbragte svært mye tid i kirken. De lokale medlemmene ønsket meg velkommen i sin gren og i sine hjem, og sammen bygget vi til og med et møtehus i Big Spring i Texas. Mine instruktører var bekymret for at slike aktiviteter kunne svekke min sjanse for en høy plassering. Jeg trodde ikke det. Så jeg hadde tillit til Gud og gjorde det beste jeg kunne.
Til slutt lærte jeg engelsk, selv om jeg fortsatt jobber med det. Jeg fullførte min flyveropplæring – og ble klassens beste elev. Jeg ble jagerpilot og senere flykaptein. Og den vakre, brunøyde jenta som jeg drømte om ble min hustru.
Gjør små ting med nøyaktighet
Er det en lærdom i dette? Jeg tror det er flere!
Én kan være denne: Ikke bli overveldet av livets mange store, vanskelige oppgaver. Hvis dere forplikter dere til å gjøre de “enkle” tingene – de “små” tingene Gud ber dere om å gjøre – og dere gjør dem så nøyaktig som dere kan, vil større ting følge.
Noen av disse små og enkle tingene som dere kan gjøre med nøyaktighet er å studere Skriftene, etterleve Visdomsordet, gå i kirken, be med ærlig hensikt og betale tiende og offergaver.
Gjør disse tingene selv når dere ikke har lyst til å gjøre dem. Disse “ofrene” kan virke små, men de er viktige, for “offer bringer himmelens velsignelser.”3
På en måte er det de små og enkle ofrene prikkene i dagliglivet deres som vil utgjøre maleriet som vil bli mesterverket av deres liv. Dere ser kanskje ikke hvordan prikkene henger sammen nå, og dere trenger ikke gjøre det ennå. Ha ganske enkelt … nok tro for det øyeblikket du lever i nå. Ha tillit til Gud, og “ut av små ting [vil komme] det som er stort.”4
Ha tillit til Gud
Du tenker kanskje: “Ja, eldste Uchtdorf, det er sikkert veldig greit for deg. Men du er en apostel. Jeg er bare et vanlig medlem av Kirken. Mine bønner blir ikke besvart. Jeg får ikke veiledning i mitt liv. Hvis det er en plan for meg er den en dårligere versjon enn din. En annenrangs plan. En klapp-på-hodet-bare-vær-fornøyd-med-det-du-har-plan.”
Mine kjære venner, dere er barn av den levende Gud, universets Gud. Han elsker dere, han vil at dere skal lykkes, han har en plan for at dere skal lykkes. Husk hva Steve Jobs sa: “Du kan ikke se sammenhengen mellom prikkene ved å se fremover, du kan bare se den ved å se bakover.”
Da jeg var på deres alder, hadde jeg ingen forståelse av hvor mitt liv ville føre meg. Jeg så absolutt ingen sammenheng mellom prikkene foran meg.
Men jeg hadde tillit til Gud. Jeg lyttet til råd fra en kjærlig familie og kloke venner, og jeg tok små skritt i tro, med tillit til at hvis jeg gjorde det beste jeg kunne i øyeblikket, ville Gud ta seg av det store bildet.
Det gjorde han.
Han kjente slutten fra begynnelsen da jeg ikke gjorde det.
Jeg kunne ikke se fremtiden, men det kunne han.
Selv gjennom de vanskelige tidene da jeg trodde jeg var forlatt, var han med meg – det forstår jeg nå.
I Ordspråkene finner vi dette store løftet: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”5
Jeg tror ikke det står et spørsmålstegn på slutten av det verset. Nei, jeg synes det burde vært et utropstegn!
Dere må spørre dere selv: “Kan jeg mobilisere nok tro til å ha tillit til Gud? Er jeg villig til å stole på at han elsker meg og ønsker å lede meg på stien?”
Faktisk gjør dere kanskje mange ting helt greit på egenhånd. Men jeg ber dere inntrengende om å ha tro på at livet deres vil bli uendelig mye bedre hvis dere har tillit til å la Gud veilede deres steg. Han kjenner til ting som dere umulig kan vite, og han har beredt en fremtid for dere som dere umulig kan forestille dere. Den store apostelen Paulus vitnet, “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.6
Ønsker du at vår himmelske Fader skal lede deg, velsigne deg og støtte deg?
Så ha tro.
Ha kjærlighet til ham.
Søk ham av hele ditt hjerte.
Vandre på hans veier – som betyr å holde budene, holde paktene du har inngått, følge profetenes læresetninger og gi akt på Åndens tilskyndelser.
Gjør dette, og Gud vil “forøke deg tusen ganger, og velsigne deg slik han har lovet!”7
Jeg forstår at for noen er dette lett å si, og vanskelig å gjøre. Man trenger ikke å bruke lang tid i dagens kultur før man hører motstridende røster som advarer mot eller til og med latterliggjør tro på Gud generelt, og vår religion spesielt.
Slike røster forsterkes i vår tid av uovertrufne fremskritt innen kommunikasjon. Det er deres utfordring, men det er også deres privilegium.
Jeg er sikker på at dere vil finne måter å takle det på – på Herrens måte! Det er en del av deres reise i jordelivet. Hvordan dere gjør det vil ha stor innflytelse på deres fremtid og den rollen dere spiller i Guds verk her på jorden.
Uansett er ikke det dere opplever i livet så uvanlig. Deres generasjon er ikke den eneste hvis tro på Gud har blitt utfordret og latterliggjort. Dette ser faktisk ut til å være en del av den jordiske prøven for alle Guds barn.
“Var dere av verden,” sa Jesus til disiplene sine, “da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.”8
Dere kan like godt godta det sannsynlige faktum at så snart dere har forpliktet dere til å følge Frelseren, vil innbyggerne i den store og rommelige bygningen vise sin misnøye – ganske høylytt til tider.9 De vil kanskje til og med prøve å mobbe og plage dere.
Men husk at dere ikke står ansvarlige for dem. Dere står ansvarlige overfor Gud. En dag skal dere stå foran Ham for å avlegge regnskap for deres liv.
Han vil spørre hva dere gjorde for å overvinne verdens fristelser og følge rettferdighetens vei. Han vil spørre om dere fulgte Frelseren, om dere elsket deres neste, om dere oppriktig prøvde å holde dere på disippelens vei.
Husk, vi kan ikke få begge deler. Vi kan ikke motta de ufattelige velsignelsene ved å være en disippel og på samme tid beholde vårt medlemskap i Babylons 1. menighet. Kjære venner, nå er tiden inne for å forplikte seg til Kristus og følge hans sti.
En dag vil alle Guds barn vite hva som er rett – også de som nå håner sannheten. De skal bøye kne og bekjenne at Jesus faktisk er Kristus, Forløseren, verdens Frelser.10 De vil forstå at han døde for dem.
På den dag vil det bli klart at det bare var hans røst som virkelig var viktig.
Dere vil fullt ut forstå hvor velsignet dere er fordi dere bevarte troen, holdt Guds bud, gjorde tjeneste for deres medmennesker og bygget opp Guds rike her på jorden. Mine kjære venner, ha tro – og Gud vil være med dere. Vend deres hjerte til ham – og han vil veilede dere gjennom dette jordelivets store og spennende reise.
“Det spiller ingen rolle”
Apropos det å la Gud veilede vårt liv, ønsker jeg å avklare en ting. Dere vil kanskje ikke like det jeg skal fortelle dere. Når dere spør Gud om hva dere skal gjøre angående avgjørelser i livet – til og med noen viktige avgjørelser – er det ikke sikkert at han straks gir dere et klart svar. Sannheten er at noen ganger spiller det ingen rolle hva dere bestemmer dere for, så lenge dere holder dere innenfor de grunnleggende paktene og prinsippene i evangeliet.
I mange tilfeller er de avgjørelsene dere tar kanskje ikke så viktige som det dere gjør etter å ha tatt avgjørelsen.
For eksempel kan en mann og en kvinne velge å gifte seg selv om noen i deres egen familie ikke anser dem for å være en fullkommen match. Jeg har imidlertid stort håp for et slikt par dersom de, etter at de har tatt avgjørelsen, forblir fullstendig forpliktet til hverandre og til Herren med hele sitt hjerte og sinn. Ved å behandle hverandre med kjærlighet og vennlighet og fokusere på hverandres følelsesmessige, åndelige og timelige behov – ved å konsekvent gjøre de små tingene – vil de bli den fullkomne match.
Kontrasten er det paret som tror de har valgt den “fullkomne” personen og som deretter antar at alt slitet er over. Hvis de slutter å gå ut sammen, slutter med en-til-en kommunikasjon, og glir inn i egoisme og et selvsentrert liv – er dette paret på en vei som leder til sorg og anger.
Det samme prinsippet gjelder for yrkesvalg. Jeg har stort håp for dem som velger et mindre prestisjefylt arbeid, men som gjør det beste ut av det og finner løsninger for å gjøre arbeidet interessant og utfordrende.
Jeg har mindre håp for dem som velger tilsynelatende imponerende yrker, men som etterhvert mister den indre gløden som er nødvendig for at de skal lykkes i sitt arbeide. Faktisk vil omstillingsevne på arbeidsplassen være en av de viktigste egenskapene deres generasjon må utvikle for å takle fremtiden.
Hvordan ønsker Herren at dere skal gripe an viktige avgjørelser?
Hans instruksjoner til Oliver Cowdery og Joseph Smith har vært nyttig for meg. Herren sa til dem: “Du måtenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig.”11
Vår himmelske Fader har gitt dere en hjerne og et hjerte. Hvis dere har tillit til ham, vil han hjelpe dere å bruke dem begge på riktig måte når dere skal ta avgjørelser.
I mange avgjørelser har dere mer enn ett godt alternativ å velge blant. Da dette skjedde med Joseph og hans ledsagere, brukte Herren et interessant uttrykk da de søkte hans veiledning: “Det spiller ingen rolle.”12
Men Herren la umiddelbart til: “Bare dere er trofaste.”13
Deres oppgave er å ta de beste avgjørelser dere kan, basert på den informasjon som er tilgjengelig for dere, grunnfestet i evangeliets verdier og prinsipper Strev deretter med all deres makt for å lykkes i de ting dere setter dere fore – og vær trofaste.
Gjør det og prikkene vil henge sammen.
Kanskje er det skuffende å høre at Gud ikke nødvendigvis vil gi dere en detaljert reiserute gjennom livet. Men ønsker dere virkelig å bli ledet i alle detaljer i deres liv? Vil dere virkelig at noen skal gi dere jukselapper før dere får en mulighet til å finne ut av ting i livet på egenhånd? Hva slags oppdagelsesreise ville det bli?
Mine kjære venner, dere går gjennom dette jordelivets oppdagelsesreise bare én gang. Ville ikke en individuelt skreddersydd gjennomgang, med informasjon som røper alt som vil skje i fremtiden og gir svar på alle livets store spørsmål, ta bort den store prestasjonsfølelsen og den økte tilliten til Herren og dere selv?14
Fordi Gud har gitt dere frihet til å velge, er det mange retninger dere kan gå i som vil føre til et meningsfullt liv. Jordelivet er en fortelling der vi ikke kjenner slutten, en velg-din-egen-oppdagelsesreise-fortelling. Dere har bud, dere har pakter, dere har inspirerte profetiske råd og dere har Den hellige ånds gave. Det er mer enn nok til å lede dere til jordisk glede og evige lykke. Utover det, ikke fortvil om dere tar noen avgjørelser som ikke er fullkomne. Det er slik dere lærer. Det er en del av reisen!
Nei, ingen oppdagelsesreiser går knirkefritt fra begynnelse til slutt, men hvis vi er trofaste, kan vi være trygge på at det blir en lykkelig slutt. Bare tenk på eksemplet med Josef i Egypt. På mange måter var livet hans en katastrofe. Han ble solgt til slaveri av sine brødre. Han ble kastet i fengsel for en forbrytelse han ikke hadde begått. Til tross for alle de forferdelige tingene han måtte gjennomgå, bevarte han sin tro. Han hadde tillit til Gud. Han gjorde det beste ut av det. År etter år – til og med da det virket som Josef hadde blitt oversett og forlatt – hadde han tro. Josef vendte alltid sitt hjerte til Gud. Og Gud viste at han er i stand til å vende noe negativt til noe positivt.15
I dag, omtrent 4000 år senere, finner vi fortsatt inspirasjon i Josefs historie.
Din reise er kanskje ikke fullt så dramatisk – håper jeg – men den vil inneholde både oppturer og nedturer. Så husk Josefs eksempel. Forbli trofast. Ha tro. Vær ærlig. Ikke bli bitter. Ikke mobb andre. Elsk Gud. Elsk dine medmennesker. Sett din lit til Herren, selv når det ser dystert ut.
Du vil kanskje ikke se det før mye senere, men du vil se deg tilbake og forstå at Herren virkelig ledet og veiledet deg på veien.
Prikkene hang sammen.
Fem ting å huske
Til da, kan jeg be dere huske fem ting?
For det første, vit at Guds svar på dine mest dyptgripende spørsmål kan ta litt tid og at de kan komme på måter du ikke hadde forventet. Guds svar er av evig verdi. De er verdt ventetiden.
For det andre, ha litt tro. Vend ditt hjerte til Gud. Ha tro på at du er viktig for Gud, og stol på at han vil gjøre mer ut av deg enn du kan gjøre av deg selv. Lær av ham. Ha kjærlighet til ham. Tro ham. Snakk intenst med ham regelmessig. Lytt etter hans røst.
For det tredje, hold deg så godt du kan på disippelens sti. Ikke bli overveldet. Bare gjør de små og enkle tingene så nøyaktig som du kan, så vil de store tingene falle på plass.
For det fjerde, la ikke negative røster få deg bort fra din trosreise. Husk at du ikke står til ansvar overfor kritikerne dine. Du står til ansvar overfor din Fader i himmelen. Hans verdinormer er det som teller.
For det femte, ta de beste avgjørelsene du kan ved å følge tilskyndelsene som kommer til ditt hjerte og sinn. Gjør ditt beste for å gjennomføre dem. Ha tro, og Gud vil hellige ditt ærlige forsøk til gavn for din evige sjel.16
Gjør dette, så vil alt bli bra til slutt.
Når dere søker å følge deres Frelser, vil deres selvtillit vokse.17 Og når dere vandrer i trofasthet og åpner deres hjerte for Kristi lys vil deres kjærlighet til Gud modnes og deres evne til å ha kjærlighet til deres neste vil bli foredlet.
Og alt dette vil gi dere lykke og glede.
Det vil gi dere fred.
En dag vil det gi dere evig herlighet.
På den fremtidige dagen vil dere se tilbake på denne skattede og spennende opplevelsesreisen i jordelivet, og dere vil forstå. Dere vil se at prikkene virkelig hang sammen i et nydelig mønster, mer storslått enn dere noen gang kunne ha forestilt dere.
Med ubeskrivelig takknemlighet, vil dere forstå at Gud selv, i sin rike kjærlighet, nåde og medfølelse alltid var der og våket over dere, velsignet dere, og ledet deres steg mens dere gikk fremover mot ham.