Inkludering

Inkluder alle

Av Tracy Browning

I Hjelpeforenings generalutvalg

Hvordan kan vi bidra til å gjøre ferden til møtehusets dører mindre angstfylt og ensom for andre?

Som Kristi disipler velger mange av oss bokstavelig talt å “stå på hellige steder” hver uke når vi er tilstede på våre søndagsmøter (Lære og pakter 45:32). Når mange kommer for å dele Ånden og rommet med hverandre, ønsker de å knytte bånd og føle anerkjennelse og tilhørighet. Vi har alle et håp om at vi “ikke lenger [er] fremmede og utlendinger, men … de helliges medborgere og Guds husfolk” (Efeserne 2:19).

Men for noen innebærer ferden til møtehusets dører å føle seg sårbar, engstelig eller ensom. Deres erfaringer, familiesituasjon eller omstendigheter gjenspeiler kanskje ikke et innbilt “ideal”. Dette fører ofte til at de føler de står på utsiden og ser inn, selv om dette “idealet” ikke representerer virkeligheten for noen av oss.

Vår verdi for Gud påvirkes ikke av våre omstendigheter, og i mange tilfeller presser disse mindre enn ideelle omstendighetene oss til å vokse og lære. Men på grunn av disse omstendighetene er det mange som føler at det er vanskelig å passe inn eller bli fullt ut forstått. Hva kan vi gjøre for å åpne dørene som hindrer andre i å føle at de hører hjemme hos oss, selv om vi selv kanskje strever med lignende følelser?

Oppfordringen til å inkludere alle

Å skape tilhørighet for alle er en del av vår paktsoverholdelse. Ved dåpen lover vi at vi ikke vil la noen lide alene, men at vi vil sørge med dem, trøste dem og bære deres byrder (se Mosiah 18:8–10).

Å skape tilhørighet er en del av vår kirke. Vi skal inkludere alle i vår gudsdyrkelse, akkurat slik Frelseren ønsker alle velkommen til å ta del i hans frelse (se 2 Nephi 26:24–28, 33; 3 Nephi 18:22–23).

Å skape tilhørighet er en grunnleggende del av vår reise for å bli Frelseren lik. Å ha kjærlighet for andre og åpne våre kretser for å inkludere dem som er annerledes enn oss, er en del av det å bli fullkommen (se Matteus 5:43–47).

For å være hans, må vi til syvende og sist være ett med hverandre (se Lære og pakter 38:27).

Ingen kamp blir glemt

Guds kjærlighet til sine barn er ikke utelukkende, men snarere altomfattende. Han innbyr alle til å “komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham” (2 Nephi 26:33).

Han kjenner og verner om:

Den nyskilte søsteren som har det vondt under samtaler om ekteskap.
Den unge voksne som strever med spørsmål og ber om svar.
Søsteren som lider av angst, dyp ensomhet og frykt.
Den unge, svarte broren, som blir utilpass når klassen uttrykker en feilaktig forståelse av rase og prestedømmet.
Søsteren som ennå ikke har giftet seg, og føler at det betyr at hun ikke har noen verdi.
Moren til et funksjonshemmet barn, som er bekymret for at hans ufrivillige bevegelser distraherer andre.
Broren som er tiltrukket av samme kjønn, som vurderer å forlate Kirken mens han strever med å forstå sin fremtid.
Søsteren som er bekymret for hvordan hun vil bli dømt av andre når hun tar sine første nølende skritt tilbake til Kirken.

Ingen omstendighet, ingen situasjon, ingen person blir glemt. “Han husker … og alle er like for Gud” (2 Nephi 26:33), for i likhet med hans tidlige disipler “hører [vi alle] Kristus til” (Markus 9:41; se også Mosiah 5:7).

Hva kan vi så gjøre?

Hva kan vi gjøre for å knytte bånd og ønske både svakhet og styrke velkommen?

Vi kan begynne med å grunne på følgende spørsmål:

Hvordan kan jeg gjøre en større innsats for å ta kontakt og bli kjent med dem jeg ikke kjenner i menigheten eller grenen?
Hvilken invitasjon kan jeg gi noen som kanskje trenger en venn?
Hvordan kan jeg være et eksempel på en som inkluderer og er glad i andre?
Hvem kan jeg oppriktig oppsøke og spørre hvordan han eller hun har det?
Hva får jeg i tankene når jeg ber om inspirasjon til å vite hvordan jeg kan hjelpe noen?

Det er så mye å lære av andre etter hvert som vi blir kjent med dem.

I de kommende månedene skal vi fortelle historier om søstre og brødre som har strevd med å vite at de passer inn. Vi håper disse historiene vil inspirere hver enkelt av oss til å følge Guds to store bud bedre: å elske ham og å elske alle hans barn.