Følg Frelserens eksempel på empati og kjærlighet

Av Daniel Becerra

Assisterende professor i oldtidsskrifter, Brigham Young University

Hva kan vi lære av Jesu liv og læresetninger om hvordan vi bedre kan vise empati og ha kjærlighet for hverandre?

Det korteste verset i Skriftene består av to ord: “Jesus gråt” (Johannes 11:35). Dette er ikke den eneste gangen i Skriftene der Jesus gråter, men det er noe svært viktig ved grunnen til at han gråter i Johannes 11, og det kan det være lett å gå glipp av.

Det historien forteller oss, er at Jesu venn Lasarus blir syk og dør mens Jesus er borte. Etter noen dager reiser Jesus til Lasarus’ hjem for å oppreise ham fra de døde og blir møtt av hans sørgende søstre Marta og Maria. Maria faller ned for Jesu føtter og sier: “Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!” (Johannes 11:32). Johannes forteller oss så: “Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble han opprørt i sin ånd og rystet,” og “gråt” (Johannes 11:33, 35).

Det virker ikke som om Jesus gråter over tapet av Lasarus. Han hadde tross alt visst i flere dager om Lasarus’ død, og planla å oppreise ham om kort tid (se Johannes 11:4, 14–15, 17). Jesus gråter isteden over smerten Maria, Marta og andre opplevde, en smerte som han visste ville forsvinne i løpet av noen minutter, men det var fortsatt virkelig for dem i øyeblikket.

Jesus gråt, i hvert fall delvis, i empati.

Empati er evnen til å forstå og dele andres følelser, og fordi det er en av Kristi egenskaper, er det noe vi alle skulle strebe etter å bedre forstå, dyrke og uttrykke. De som har empati, har større evne til å vise kjærlighet og tjene andre i henhold til deres behov. I den forstand hjelper det oss å ha denne egenskapen i vår søken etter å “hjelpe andre” når vi prøver å etterligne Frelseren og skape enhet og tilhørighet.¹

Så hva kan vi lære av Jesu liv og læresetninger om hvordan vi bedre kan vise empati og vise kjærlighet til hverandre?

1. Jesus identifiserte seg med de marginaliserte

Gjennom hele sitt virke hadde Jesus et spesielt forhold til dem som var utstøtt i samfunnet: de fattige, de lidende, de fremmede og andre som ofte ble oversett eller sett ned på – “disse mine minste”, slik han omtaler dem i Matteus-evangeliet (Matteus25:40). Men han betjente ikke bare disse personene – han så seg selv i dem og lærte sine disipler at det å gjøre godt mot slike personer, “det gjorde dere mot meg”.

Tenk over dette et øyeblikk. Universets store Skaper, Guds Sønn og menneskehetens Forløser, personen med all verdens grunn til å se seg selv over andre, sammenligner seg med de mest ydmyke og sårbare.²

Men hvorfor?

I tillegg til hans kjærlighet til alle mennesker, er det viktig å huske at den jordiske Jesus selv var marginalisert. Han ble født som etnisk minoritet i Romerriket, og var sannsynligvis fattig. Som barn ble han tvunget til å flykte til et annet land som flyktning for å unnslippe døden (se Matteus 2:1–15). Noen av hans egne folk forkastet ham, og han ble til slutt offer for undertrykkelse godkjent av myndighetene (se Markus 15:15; Johannes 1:11). Fra den dagen han ble født til den dagen han døde, var Jesus en av “de minste” (Matteus 25:40).

Ved å identifisere oss med den marginaliserte, oppfordrer Frelseren oss til å overveie vårt eget forhold til dem som er like vanskeligstilte, fordrevne eller fremmede i dag. Ser vi på oss selv som bedre enn dem? Eller ser vi dem slik Jesus ser dem, som en del av oss selv, som åndelige søstre og brødre? Spør vi oss selv: Hva om deres historie var vår historie?³ Ber vi om å forstå og være glad i dem? Og tjener vi dem som et uttrykk for kjærlighet til vår Frelser, som gjenspeiles i dem?

2. Jesus gjorde arbeidet

Å virkelig vise empati er lettere sagt enn gjort, og for Jesus kom empati i stor grad ved å lide “smerter og lidelser og fristelser … og sitt folks sykdommer” slik at han kan vite “hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:11, 12). Med andre ord gjorde mange av vanskelighetene knyttet til hans liv og forsoning ham i stand til å forstå oss og våre vanskeligheter, slik at han bedre kunne vite hvordan han kunne helbrede oss.

Men Jesus knyttet seg også fritt til mange han møtte, lyttet til dem, stilte dem spørsmål og behandlet dem med respekt, selv når andre kritiserte ham for det. Fordi vi er så historisk langt borte fra da Jesus levde på jorden, kan vi gå glipp av noen av måtene han trosset de sosiale normene på sin tid for å nå ut til andre.

Han rørte for eksempel ved spedalske og andre syke, som ble betraktet som rituelt urene ifølge Moseloven (se 4 Mosebok 5:1–4; Matteus 8:2–3). Han betjente også kjente syndere, dem som hadde dårlig rykte og hedningefolkene, noe som ble ansett som like upassende av andre (se Markus 2:15–17; Johannes 4:5–26). Jesus drev med å bygge broer, selv om det ikke var populært.

I likhet med Frelseren kan vi også gjøre en innsats for å bli bedre kjent med andre. For eksempel:

Vi kan lytte til dem i den hensikt å forstå fremfor å dømme eller svare
Vi kan unngå tendensen til å være avvisende, defensive eller kritiske til dem vi er uenige med, og
vi kan tålmodig møte mennesker der de er på sin fremgangsreise istedenfor hvor vi ønsker at de skal være.

Jeg har funnet ut at når jeg ser flyten i andres perspektiver og erfaringer, vokser min medfølelse, jeg får en mer moden forståelse av komplekse problemstillinger og blir bedre rustet til å tjene og vise kjærlighet. Det er vanskelig å ikke være glad i noen når du kjenner historien deres.

3. Jesus skreddersydde kjærlighet

Til slutt viser Jesu liv at empati finner sitt fulle uttrykk i å elske andre på den måten de trenger å bli elsket på. Som Nephi underviste: Frelseren “gjør ikke noe uten at det er til gavn for verden, for han elsker verden” (2 Nephi 26:24).

Noen ganger var hans kjærlighet i form av at han tilbød fysisk helbredelse, oppmuntring, irettesettelse eller tilgivelse. Andre ganger sørget han med dem som sørget eller tok del i deres glede. Til slutt la Kristus ned sitt liv for oss “mens vi ennå var syndere” (Romerne 5:8), noe som viser at hans fullkomne kjærlighet vedvarer selv i vår ufullkommenhet.

Å strebe etter å vise kjærlighet slik Frelseren gjorde, kan til tider være vanskelig. Hvordan kan vi så vise kjærlighet til andre på den måten de har behov for å bli vist kjærlighet?

Kan vi bare velge å vise kjærlighet, som om det var en bryter vi slår på?

Er det virkelig mulig å være like glad i en nabo eller fremmed som et familiemedlem eller oss selv?

Hva med dem vi er uenige med eller ikke kommer overens med, eller dem vi er tilbøyelige til å krangle med?

I Skriftene omtales Kristus-lignende kjærlighet ofte som noe en person blir “fylt” med. Med andre ord, det er noe som ble utøst i sjelen av Gud (se Mosiah 2:4; 4:12; Alma 38:12; Moroni 7:48). Dette betyr at Kristus-lignende kjærlighet ikke kan utvikles uten Guds hjelp – det er en åndelig gave som kommer og vokser når vi “be[r] til Faderen med all hjertets iver” (Moroni 7:48).

Empati gir enhet

Når vi tjener med empati og kjærlighet, øker vår evne til å skape enhet og tilhørighet og bringe andre til Kristus. Dette er fordi vi begynner å se andre med Guds øyne og føle med hans hjerte. Vi betrakter også vår tjeneste som at vi ikke strekker oss nedover for å løfte andre opp til vårt nivå, men at vi strekker oss utover for å omfavne et annet Guds barn. Når vi gjør det, bidrar vi til å oppfylle Kristi bønn om at hans tilhengere “må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss” (Johannes 17:21).