En Kristus-lignende karakter

Av eldste David A. Bednar

i De tolv apostlers quorum

Fra en tale holdt under et symposium om religion ved Brigham Young University 25. januar 2003.

Jesus, som led mest, har mest medfølelse med alle oss, som lider så mye mindre.

Eldste Neal A. Maxwell (1926-2004) underviste et prinsipp som har gjort sterkt inntrykk på meg og vært fokus for mye av mitt studium, min refleksjon og min overveielse. Han sa: “Det kunne ikke vært noen forsoning uten Kristi karakter!”¹ Siden jeg hørte dette enkle og gjennomtrengende utsagnet, har jeg forsøkt å lære mer om og bedre forstå ordet “karakter”. Jeg har grunnet på forholdet mellom Jesu Kristi karakter og hans forsoning – og konsekvensene av dette forholdet for hver enkelt av oss som disipler.

Vår Herre Jesu Kristi karakter

Kanskje den beste indikasjonen på karakter er evnen til å se og reagere passende på andre som opplever nettopp den utfordringen eller motgangen som er mest umiddelbar og tyngende for oss selv. Karakter kommer for eksempel til uttrykk i evnen til å se andre menneskers lidelse når vi selv lider, i evnen til å se andres hunger når vi er sultne, og i evnen til å strekke oss ut og vise medfølelse med andres åndelige kvaler når vi er midt i vår egen åndelige nød. Med andre ord vises karakter ved å se og strekke seg utover når den naturlige og instinktive reaksjonen er å være selvopptatt og vende seg innover. Dersom en slik evne faktisk er det viktigste kjennetegnet på moralsk karakter, da er verdens Frelser det fullkomne eksempel på den slags konsekvent og nestekjærlig karakter.

Eksempler på Kristi karakter

I det øvre rom om natten under det siste måltid, selve natten da han skulle oppleve den største lidelsen som noensinne har funnet sted i alle verdener skapt av ham, sa Kristus følgende om Trøsteren og fred:

“Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere.

Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere… La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Johannes 14:25-27).

Ettersom han visste at han selv snart kom til å oppleve personlig fravær av både trygghet og fred, og i et øyeblikk da han var både urolig og redd, strakte Herren seg utover og ga andre de samme velsignelsene som kunne og ville ha styrket ham.

I den store forbønnen Jesus holdt like før han gikk over bekken Kedron i Getsemane sammen med sine disipler, ba Mesteren for sine disipler og for alle “som ved deres ord kommer til tro på meg,

at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg…

for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg…

Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem” (Johannes 17:20, 21, 23, 26).

Jeg opplever at jeg gjentatte ganger stiller følgende spørsmål når jeg grunner på denne og andre hendelser som fant sted så tett opp til at Han ble forrådt, og hans lidelse i Getsemane: Hvordan kunne han be for andres velbefinnende og samhold rett før sin egen sjelekval? Hva gjorde det mulig for ham å søke trøst og fred for dem hvis behov for så mye mindre enn hans? Da den falne naturen i den verden han hadde skapt, tynget ham, hvordan kunne han fokusere så fullstendig og så utelukkende på andres omstendigheter og interesser? Hvordan var Mesteren i stand til å strekke seg utover når en som var mindre enn ham, ville ha vendt seg innover? En uttalelse av eldste Maxwell gir svaret på hvert av disse sterke spørsmålene:

“Jesu karakter understreket nødvendigvis hans bemerkelsesverdige forsoning. Uten Jesu opphøyde karakter kunne det ikke ha vært noen opphøyet forsoning! Hans karakter er slik at han ‘[hadde] fristelser av alle slag’ (Alma 7:11), men han ‘ga ikke akt på dem’ (L&p 20:22).”²

Jesus, som led mest, har mest medfølelse med alle oss, som lider så mye mindre. Faktisk er dypet av lidelsen og medfølelsen nært knyttet til dypet av den kjærlighet som føles av den som hjelper.

Anstreng deg for å utvikle nestekjærlighet

I jordelivet kan vi trakte etter å bli velsignet med og utvikle viktige elementer av en Kristus-lignende karakter. Faktisk er det mulig for oss som dødelige å streve i rettferdighet etter å motta de åndelige gaver som er knyttet til evnen til å strekke seg ut og på passende måte reagere på andre som opplever den utfordringen eller motgangen som er mest umiddelbar og tyngende for oss selv. Vi kan ikke få en slik evne ved ren viljestyrke eller personlig besluttsomhet. Vi er avhengige av “Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde” (2 Nephi 2:8). Men “linje på linje og bud på bud” (2 Nephi 28:30) og med tiden (se Moses 7:21) blir vi i stand til å strekke oss utover når vår naturlige tilbøyelighet er å vende oss innover.

Jeg vil foreslå at dere og jeg må be, lengte, streve og arbeide for å utvikle en Kristus-lignende karakter hvis vi håper å motta den åndelige gaven nestekjærlighet – Kristi rene kjærlighet. Nestekjærlighet er ikke en egenskap eller et karaktertrekk vi tilegner oss utelukkende ved vår egen målbevisste utholdenhet og besluttsomhet. Vi må overholde våre pakter og leve verdig og gjøre alt vi kan for å kvalifisere oss til gaven, men til syvende og sist er det nestekjærlighetens gave som besitter oss – ikke vi som besitter den (se Moroni 7:47). Herren bestemmer om og når vi mottar alle åndelige gaver, men vi må gjøre alt i vår makt for å ønske, lengte etter, innby og kvalifisere oss til slike gaver. Når vi i økende grad opptrer på en måte som er i overensstemmelse med Kristi karakter, viser vi kanskje himmelen på svært effektivt vis vårt ønske om nestekjærlighetens himmelske gave. Og vi blir helt klart velsignet med denne fantastiske gaven når vi stadig oftere strekker oss utover når det naturlige mennesket i oss vanligvis ville ha vendt seg innover.

Jesus er Kristus, den enbårne Sønn av den evige Fader. Jeg vet at han lever. Og jeg vitner om at hans karakter gjorde både udødelighet og evig liv mulig for oss. Måtte vi strekke oss utover når vår naturlige tilbøyelighet er å vende oss innover.